Hold deg på høyde med de gode eksempler

MANGE mennesker av denne gamle verden er opptatt i et vilt jag etter materielle eiendeler for å «holde seg på høyde med naboen». Innvigde mennesker av den nye verden vil heller prøve å holde seg på høyde med slike som Esaias og Jeremias, Peter og Paulus. De er mer interessert i åndelige skatter enn i jordisk rikdom: «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være. Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Matt. 6: 19—21, 24.

Hvis vi opphoper oss langt mer av materielle eiendeler enn vi har behov for, og hvis vi går inn for å samle oss en imponerende rikdom, stiller vi vårt åndelige ve og vel i fare og ignorerer følgende advarsel: «For vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye; men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 7—10.

Rikdom fostrer griskhet; jo mer du får, desto mer vil du ha, og til slutt blir det slik at det ikke er du som har herredømme over pengene, men pengene som har herredømme over deg. Det er sant som de inspirerte ordtak sier: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet.» «Hans øyne blir ikke mette av rikdom.» Materialismen vil fortrenge det åndelige hvis du ikke forhindrer det: «Kjødet begjærer imot ånden, og ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil.» De kristne bør derfor ikke falle i den snare å komme ut i et misunnelsens kappløp med sine materialistiske naboer: «La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» (NW) — Pred. 5: 9; 4: 8; Gal. 5: 17, 26.

Rikdommer som blir samlet i så store mengder at de overstiger rimelige behov, mangler ikke bare varig verdi, men de stempler deg også som et materialistisk menneske, vitner imot deg og står som et vitnesbyrd om at du ikke er åndeligsinnet: «Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager!» Man kan nok imponere sine omgivelser ved hjelp av rikdom, men det blir en kortvarig fornøyelse. «Solen gikk opp med sin brann og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse ble ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.» «Alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — Jak. 5: 2, 3; 1: 11; 1 Joh. 2: 16, 17.

Det er altså de usynlige, åndelige ting som vedvarer, og ikke de iøynefallende materielle ting som mange nå kappes om å samle seg mest mulig av. De sanne kristne er i likhet med apostelen Paulus klar over dette, og de betrakter de varige, åndelige skatter som det mest ønskverdige. «Vi [har ikke] det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» — 2 Kor. 4: 18.

Profeten Moses vendte de materielle rikdommer ryggen for i stedet å se fram til belønningen for å være åndeligsinnet: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen.» Det samme gjorde den profet som var større enn Moses, nemlig Kristus Jesus. Satan Djevelen tilbød ham herredømme over alle jordens riker, men Jesus kastet vrak på denne materielle rikdom og prakt og makt, og holdt i stedet fast på sin rettskaffenhet overfor Jehova og den sanne tilbedelse av Ham. Senere ville noen materialistiske jøder gjøre ham til konge fordi han ga dem brød. Atter en gang kastet han vrak på en kongeverdighet som var i strid med Jehovas ordning, og da han rådet disse jøder til å søke det brød fra himmelen som førte til evig liv, nemlig Jesus selv, i stedet for slikt brød som går til grunne, ga de ikke akt på denne åndelige foranstaltning. — Hebr. 11: 24—26; Matt. 4: 8—10; Joh. 6: 15, 26—66.

Hva vil da Jehovas vitner gjøre? «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor,» sa Peter. «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus,» (NW) og «akt på dem som vandrer således som I har oss til forbilde,» sa Paulus. «Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» skrev Jakob. Ja, ta disse trofaste profeter og vitner for Jehova til ditt forbilde og etterlign dem, akt på dem, og prøv å holde deg på høyde med dem — ikke med dine materialistiske naboer i denne gamle verden som skal gå til grunne! Hvorfor skulle vi vel prøve å holde oss på høyde med våre naboer når vi ikke ønsker at det skal gå slik med oss som det skal gå med dem? Nei, vi bør alle prøve å holde oss på høyde med de gode eksempler, for vi ønsker å komme dit hvor de skal komme, og være sammen med dem i den nye, rettferdighetens verden. — 1 Pet. 2: 21; 1 Kor. 11: 1; Fil. 3: 17; Jak. 5: 10.