Helliggjørelse — et krav til de kristne
HVA er en kristen? Strengt tatt er en kristen en som er helliggjort, en «hellig». Det er en som Jehova har helliggjort og som har helliggjort seg selv, og som lever et helliggjort liv. Som apostelen Paulus uttrykker det: «For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse.» — 1 Tess. 4: 3.
Hva er Guds andel og hva er den kristnes andel i helliggjørelsen? Hva grunner den seg på? Hva er dens hensikt? Dens mål?
«Helliggjørelse» heter på latin sanctificátio, og verbet «helliggjøre» heter sanctificáre. Disse uttrykkene er brukt som oversettelse av forskjellige former av ordet qadásh i de hebraiske skrifter, et ord som ifølge sammenhengen har grunnbetydningene «å være lys, ny, ren» og «å skille ut, å avdele, å skjære bort». Enkelt uttrykt betyr «å helliggjøre» å skille ut eller reservere for Jehova Guds tjeneste og bruk. McClintock og Strong’s Cyclopædia definerer helliggjørelsen som «utskillelsen fra vanlig bruk for et hellig formål».
I de hebraiske skrifter ble både personer og ting helliget. Da Jehova befridde hele Israels folk, skilte han dem ut for sitt eget hellige formål, og derfor taler han om at han helliget hele folket. (2 Mos. 31: 13) Og fordi han sparte de førstefødte ved påsken, krevde han dem som sine i en spesiell betydning, og sa til Moses: «Du skal hellige meg alt førstefødt.» — 2 Mos. 13: 2.
Senere tok Jehova Levi stamme i de førstefødtes sted, og den ble en helliget stamme: «Levittene skal høre meg til. For meg hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egypts land, helliget [qadásh] jeg meg alt som førstefødt er i Israel.» (4 Mos. 3: 12, 13) Ved hjelp av en spesiell seremoni ble Aron og hans sønner både vigslet, det vil si autorisert, bemyndiget, utnevnt, fikk sine hender fylt med visse forrettigheter, og også helliget, tatt bort fra vanlig tjeneste og satt til en spesiell, hellig tjeneste, nemlig som prester. — 2 Mos. 28: 41; 29: 33. NW.
Jehova reserverte eller helliget den sjuende skapelelsesdag til en spesiell bruk, som resten av Bibelen viser var å opphøye sitt navn. (1 Mos. 2: 1—3) På den tiden da han ga loven, erklærte han at Sinai berg skulle avgrenses og være hellig eller helliget. Hverken mennesker eller dyr fikk lov å komme nær det. (2 Mos 19: 23) Hedninger ville ha sagt at det var tabu. Ordet qadásh ble også brukt som betegnelse for rensingen fra visse urenheter eller det at man forberedte seg til spesielle anledninger. (Jos. 3: 5; 2 Sam. 11: 4) Alle slike helliggjørelser var imidlertid forbilledlige, og var bilder på den virkelige helliggjørelse som skulle komme med Kristus Jesus.
Kristen helliggjørelse
I de kristne greske skrifter brukes ordene helliggjøre og helliggjørelse til å gjengi greske ord hvis rot er hágios, et adjektiv som betyr «hellig», som igjen består av to rotord eller mindre ord som betyr «ikke av jorden», og derfor «helliget til Gud der oppe». Det greske ordet som er oversatt «hellige» i betydningen hellige personer i «det nye testamente», er alltid hágios, og det er også det ordet som er oversatt med «hellig» i uttrykket «den hellige ånd». De kristne er derfor hellige personer, reservert for tjeneste for Gud.
Det er Jehova Gud som gjør hellig eller reserverer de kristne, slik som Kristus sa om seg selv: «Sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Joh. 10: 36) Når det gjelder Kristi etterfølgere, så gjør Gud dette ved Kristus Jesus: «Både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én.» — Heb. 2: 11.
Disse helligede består ikke av noen få hellige eller «helgener» som gjør mirakler, men omfatter hele Kristi åndelige legeme. Paulus stiler således gang på gang sine brev til de helligede, kalt til å være «hellige». — Se Romerne 1: 7; 1 Korintierne 1: 2; Efeserne 1: 1; Filippenserne 1: 1; Kolossenserne 1: 2.
På hvilket grunnlag helliger Jehova Gud disse? På grunnalg av Kristi gjenløsningsoffer: «Vi [er] helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» «Derfor led også Jesus . . . forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket.» (Heb. 10: 10, 29; 13: 12) Guds sannhetord spiller også en viktig rolle i det arbeid å reservere disse for Guds tjeneste. Derfor ba Jesus: «Helliggjør dem ved hjelp av sannheten; ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17, NW) Dessuten må Guds virksomme kraft eller makt virke, og derfor leser vi at de kristne blir «helliget med hellig ånd». — Rom 15: 16, NW.
Jehova Gud og Kristus Jesus utfører sin del av helligjørelsen av de kristne ved hjelp av Kristi blod, Guds Ords sannhet og den hellige ånd. Men det resulterer ikke i helliggjørelse med mindre den kristne også gjør sin del. Han må først og fremst av alt legge tro for dagen, for vi får vite av de kristne er «helliget ved troen på» Kristus, og ved «tro på sannheten». — Ap. gj. 26: 18; 2 Tess. 2: 13.
Den kristne må også skille seg ut fra den urene verden, ikke ved å gå i kloster, men ved ikke å tilsmusse seg med denne verdens grådige kommersialisme, dens korrupte politikk og dens falske religioner. (Jak. 1: 27; 1 Joh. 2: 15—17) Og han må også holde seg moralsk ren, slik som Paulus understreket i sitt brev til Tessalonikerne og til Timoteus: «For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor; at hver av eder vet å vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde.» «[Vær] et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning. Men fly ungdommens lyster, og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!» — 1 Tess. 4: 3—5; 2 Tim. 2: 21, 22.
Disse ordene av Paulus viser oss også formålet med helliggjørelsen, nemlig at vi skal være et nyttig redskap for Gud, beredt til å gjøre hans gjerning. Ja, selv om det å holde seg ren i disse henseender er et krav som gjelder alle, så er det særlig maktpåliggende for de kristne å rense seg, for de har den forrett og det ansvar å bære Jehovas kar, Guds Ords sannheter og de tjenesteprivilegier som følger med forståelsen av dem. — Es. 52: 11.
Helliggjørelsen gjelder i første rekke de kristne som har et himmelsk håp, de som på grunn av sin tro og sin innvielse til å gjøre Guds vilje i den ’velbehagelige tid’, er blitt erklært rettferdige av Jehova Gud og har fått et himmelsk håp. (Rom. 5: 1; 2 Kor. 6: 2) De omtales som en ’liten hjord’, som «bruden, Lammets hustru», og som «Abrahams ætt», som skal velsigne alle jordens slekter. (1 Mos. 22: 17, 18; Luk. 12: 32; Gal. 3: 29; Åpb. 21: 9) De kalles en liten hjord, for deres antall er begrenset til 144 000, som Åpenbaringen 7: 4—8 og 14: 1, 3 klart viser. Det er bare til dem at disse ordene av Paulus er rettet: «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» — Heb. 12: 14.
Men Bibelen viser også at det er «andre får», en «stor skare» av innvigde kristne som har et jordisk håp. (Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9—17) Et jordisk håp? Ja, for Guds Ord forsikrer oss om at jorden står evindelig og ble skapt til å være bebodd, at den er det sted hvor Guds føtter står og at han vil herliggjøre den. (Pred. 1: 4; Es. 45: 18; 60: 13; 66: 1) På denne herlige nye jord skal menneskene bygge hus og bo i dem, plante vingårder og ete deres frukt; menneskene skal leve i fred med hverandre og med dyrene, og gradvis skal døden og dens ledsagere, sykdom, sorg og pine, bli avskaffet. — Es. 65: 17—25; Åpb. 21: 4.
I Israels forbilledlige teokratis dager hadde Gud en og samme lov for den innfødte og den fremmede i en hel del ting. Det er likedan i dag; i mange henseender har Gud samme lov for sitt åndelige Israel og de «fremmede», de kristne som har innvigd seg til Jehova, men som har et jordisk håp. Selv om de ikke egentlig betraktes som helligede eller «hellige», har de ikke desto mindre gagn av Kristi gjenløsningsoffer i denne tiden, og de har Guds Ords sannhet og mottar av hans virksomme kraft eller hellige ånd. De må også vise tro, holde seg atskilt fra verden og være moralsk rene, for de tjener som Guds redskaper til å gjøre hans sannheter kjent for andre.