Spørsmål fra leserne
● Hvorfor ble ikke Aron straffet da han laget en gullkalv som israelittene skulle tilbe? — A. F., California.
2 Mosebok 2: 1—6 viser at Aron gjorde dette på folkets forlangende, og det ser ut til at det var temmelig mange som deltok i denne urette handlingen etter som det fikk Jehova til å si: «La nå meg få råde, så min vrede kan opptennes mot dem, og jeg kan ødelegge dem.» (Vers 10) Det er sant at Aron samarbeidet med opprørerne under denne avgudsdyrkelsen, men vers 25 antyder muligheten av at denne avvikelsen kan ha vært gjort med hensikt: «Da Moses så at folket var blitt ustyrlig (for Aron hadde latt dem bli ustyrlige, forat de skulle være til spott blant sine motstandere), da stilte Moses seg ved porten til leiren og sa: ’Kom til meg, hver den som er for Herren!’ Dermed samlet alle levittene seg om ham.» (Versene 25—27, AT) Aron var en levitt, og vi må anta at han ved denne anledning tok standpunkt sammen med dem for Jehova, og mot dem som ved denne anledning motsto Moses. På grunn av denne avgudsdyrkelsen ble omkring tre tusen slått i hjel. Men mange flere var imidlertid skyldige, for etterat de tre tusen var borte, påminte Moses folket om at de hadde begått en alvorlig synd. Det var derfor flere enn bare Aron som fikk nyte godt av Jehovas barmhjertighet ved denne anledning. De omkring tre tusen som omkom, var tydeligvis opprørslederne, som hadde dristet seg til å føre an i avgudsdyrkelsen, og som ikke ville motta tilrettevisning, ydmyke seg og angre, eller innrømme å ha handlet urett og atter stille seg på Jehovas side. De fortjente ingen barmhjertighet. Men Aron handlet annerledes. Han viste at han i sitt hjerte ikke hadde noen sympati for avgudsdyrkelsen, og at han bare hadde handlet etter folkets forlangende. Han sto fast for Jehova da Moses satte saken på spissen. — Versene 28—35.
● Hvis man allerede er blitt døpt, er det da nødvendig å døpe seg igjen etterat man har fått kjennskap til sannheten? — R. G., Canada.
Hvorvidt et menneske skal bli døpt på nytt eller ikke, avhenger av vedkommendes forståelse av dåpen da han først lot seg døpe. Forsto han hva vanndåpen symboliserte? Var han fullstendig klar over at det betydde hel innvielse av hans liv til Herren, til å tjene Herren og gjøre Hans vilje? Hadde han i sitt hjerte og sinn foretatt en slik innvielse framfor Herren da han tok vanndåpen, som er en offentlig tilkjennegivelse av den innvielse som på forhånd er gjort? Hvis det er tilfelle, og hvis dåpen var hel nedsenkning i vann, er det ikke nødvendig at han utfører denne symbolske handling enda engang. De bestemmende faktorer er ikke hvem som utfører dåpen, hvor dåpen blir utført og hvem som er til stede som tilskuere. Det som teller er vedkommendes egen forståelse og verdsettelse av dåpen. Hvis han ikke hadde denne forståelse og verdsettelse av dåpen, hvis han bare betraktet den som en religiøs seremoni som gjorde ham til medlem av en bestemt kirke, uten at han forsto meningen eller betydningen av det skritt han hadde tatt, og hva som deretter ville bli krevd av ham sett fra Bibelens synspunkt, da burde han, når han lærer sannheten å kjenne og ønsker å innvie sitt liv til sannhetens Gud som et av Hans vitner, symbolisere den innvielse som han nå har gjort med forståelse.
● Boken What Has Religion Done for Mankind? [Hva har religionen gjort for menneskeheten] sier på side 211: «Heller ikke bør noen tro at læren om skjærsilden først ble oppdaget av pave Gregor den store (595—604 e.Kr.).» Deretter sies det på side 274: Gregor den I (595—604 e. Kr.) var den første som oppdaget ’skjærsilden’.» Hvordan kan disse tilsynelatende selvmotsigende uttalelser stemme overens? — D. F., New York.
På side 211 blir det vist hvorledes buddhismen lærte om skjærsilden mange hundre år før den romersk-katolske organisasjon ble opprettet i det fjerde århundre e. Kr. Men på side 274 og på de foregående sider blir det vist hvordan forskjellige hedenske læresetninger ble opptatt i den romersk-katolske religion. Så vidt det angår den katolske lære, var det pave Gregor den store som (for å bruke hans egne ord) oppdaget skjærsilden. Det hadde skjedd ved syn og åpenbaringer, hevdet han. Han var den første som innførte den som en «kristen» læresetning og opptok den i den katolske lære, som var og er frafallen kristendom. Uttalelsen på side 274 blir derfor av sammenhengen begrenset til å gjelde pavene og deres innføring av nye ting, mens uttalelsen på side 211 er mer generell, den er ikke bundet av sammenhengen, og den bestrider pave Gregors påstand. Sett i rette sammenheng er derfor de to uttalelsene ikke i strid med hverandre.
● På Vakttårnets bibelskole Gilead hørte jeg at det var jødenes skikk å drepe fordømte syndere før de ble hengt på pelen. Hvilket bevis finnes det for dette? — R. H., Peru.
Følgende instruks er gitt i 5 Mosebok 21: 22, 23: «Når en mann har en synd på seg som fortjener døden, og han blir avlivet og deretter hengt på et tre, så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir deg til arv.» Dette viser at han ble hengt etter å ha blitt avlivet, og deretter snakkes det om hans døde kropp. At kroppen ble hengt på et tre, gjorde forbannelsen av ham større, og det tjente også som et eksempel for andre, for å advare dem mot en slik ulykkelig ende på grunn av ulydighet.
At et slikt offentlig skue skulle tjene til en advarsel for andre, var sannsynligvis hensikten da lederne for tilbedelsen av Baal-Peor ble slått i hjel og hengt. «[Jehova] sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for [Jehova]! Så skal [Jehovas] brennende vrede avvendes fra Israel. Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå i hjel dem av sine folk som har holdt seg til Baal-Peor!» I tillegg til dette slo Gud dem som fulgte disse ledere i demontilbedelsen med en pest, slik at det fullstendige antall av dem som ble slått i hjel kom opp i 24 000. Øyensynlig var det ett tusen av disse ihjelslåtte som var ledere, og 23 000 som direkte var offer for denne pesten fra Jehova. (4 Mos. 25: 4, 5, 9; 1 Kor. 10: 8) Men det en skal legge merke til her, er at lederne for denne overtredelsen ble slått i hjel av «Israels dommere», og så hengt. De ble ikke drept ved hengning.
Det var denne instruks fra 5 Mosebok som Josva hadde i tankene da han gjorde det av med kongen i Ai: «Og kongen i Ai lot han henge opp på et tre, og der ble han hengende til om aftenen; men da solen gikk ned, bød Josva dem å ta hans døde legeme ned av treet.» (Jos. 8: 29) Legg merke til at både her og i 5 Mosebok var det den døde kroppen som ble tatt ned, ikke det levende mennesket. Hvis forbryteren var blitt hengt på pelen mens han var i live, ville han i alminnelighet fremdeles være i live når han skulle tas ned, slik som tilfelle var med de røverne som ble hengt sammen med Jesus. Det faktum at Jesus var død i løpet av så kort tid, vakte undring. (Joh. 19: 32, 33) Nå var det romerne som foretok denne hengningen, og i henhold til deres skikk ble ofrene hengt levende på pelen. Den jødiske skikken med først å drepe dem som skulle henges, blir også vist i Josva 10: 26: «Deretter hogg Josva dem ned og drepte dem og hengte dem opp på fem trær; og de ble hengende på trærne helt til aftenen.» Det at kroppen ble tatt ned ved solnedgang forhindret at den svulmet opp og at det ble noen forråtnelsesstank, samtidig som det hindret at den ble revet i stykker av ville dyr om natten.
● Siden begrepet slaveri er så usmakelig i våre dager, hvorfor snakker vi da om de kristne som Kristi slaver? Han sa at han ikke lenger kalte oss slaver, men venner. — M. S., Connecticut.
Det er sant at Jesus sa, som det står i Johannes 15: 15, NW: «Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg har kalt dere venner, for alle de ting som jeg har hørt fra min Far, har jeg gjort kjent for dere.» Jesus hadde nettopp fullført feiringen av påsken og innstiftet minnehøytiden sammen med sine apostler, og det var umiddelbart før hans arrestasjon og død. Han snakket meget fortrolig med sine apostler ved denne siste anledning han hadde til å styrke og oppmuntre dem, men han benektet ikke at de fremdeles var slaver. Fem vers senere minnet han dem på det forhold som er mellom en herre og slave: «Husk det ord jeg sa til dere: En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, skal de også forfølge dere; hvis de har gitt akt på mitt ord, skal de også gi akt på deres.» Som vi ser av dette satte han ikke uttrykket slave ut av betraktning, men han viste at hans etterfølgere også var venner samtidig som de var slaver. Det var ikke det vanlige kalde og formelle forholdet mellom herre og slave, for i tillegg til dette lovmessige forhold var de også nære venner. Men dette vennskapet utelukket ikke det faktum at de kristne ikke lenger tilhørte seg selv, men at de var dyrt kjøpt, og er Kristi slaver. — 1 Kor. 6: 19, 20; 7: 23.
● Esaias 7: 14 forutsier at Messias skulle bli kalt «Immanuel», men Jesus ble ikke kalt det. Hvorfor ikke? — J. W., California.
At denne profetien ble tilstrekkelig oppfylt av Kristus Jesus, blir tydelig vist i Matteus evangelium. Hvis den ikke hadde fått sin nøyaktige oppfyllelse, ville ikke Matteus hatt noen grunn til å rette en særlig oppmerksomhet mot den, slik som han gjorde i 1. kapitel, versene 22, 23: «Alt dette skjedde forat det skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss.» Det betydningsfulle er at dette navnet hadde en betydning, og Jesus oppfylte denne betydning. Han var Jehovas representant, Jehovas salvede, Kristus eller Messias. Ved å sende Messias til jødene, viste Gud at han var med dem, ikke imot dem. Han viste også at han var med den trofaste jødiske levning som tok imot Jesus Messias, og han er med dem som tar imot Kristus som den innsatte konge nå i vår tid.
Det ble også forutsagt andre navn som Messias skulle kalles med. Esaias 9: 6 sier for eksempel følgende om ham: «Han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.» Men alle disse navn ble ikke brukt overfor Jesus som personlige navn, som han kunne bli tiltalt med. Han levde i samsvar med betydningen av disse navn, og hensikten med at de profetisk ble gitt, var for å vise Jesu egenskaper og de gode gjerninger han ville gjøre for dem som viser lydighet. Slik er det også med navnet Immanuel. Han holdt mål med den betydning det hadde, og oppfylte således profetien som pekte hen til Messias, selv om Jesus og ikke Immanuel var det som ble brukt som hans personlige navn. Dette navnet var også meget betydningsfullt. — Matt. 1: 21.