Spørsmål fra leserne
● Er det ubibelsk at et av Jehovas vitner gifter seg med en som ikke er i sannheten? — L. H., Ohio.
Jehovas innvigde folk, som er i verden, men som ikke er en del av den, er i en tilstand lik den Abraham var i da han oppholdt seg i Kanaans land. (Joh. 17: 14—16; 15: 19) Abraham vernet sin familiekrets fra å komme i forbindelse med demondyrkelse gjennom ekteskap med kanaanittene, ved å få en hustru til sin sønn Isak fra sitt eget land. (1 Mos. 24: 3, 4) Isaks sønn Jakob ble på samme måte beskyttet mot hedenske kvinner. (1 Mos. 28: 1, 2) Århundrer senere, da israelittene var på vei mot Løftets land, ble de befalt ikke å inngå ekteskap med de ikke-troende innbyggere i Kanaan: «Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner; for de vil få dine sønner til å vike av fra meg, så de dyrker andre guder.» (5 Mos. 7: 3, 4) Så viktig var dette prinsipp at Jehova tok det med i sin guddommelige lov: «Ta deg i vare så du ikke gjør noen pakt med landets innbyggere! For de vil drive avgudsdyrkelse og ofre til sine guder, og når de da innbyr deg, så vil du ete av deres offer. Og du vil ta hustruer blant deres døtre til dine sønner, og deres døtre vil drive avgudsdyrkelse med sine guder og få dine sønner til å gjøre det samme.» (2 Mos. 34: 15, 16) Nære samfunnsmessige forbindelser av hvilket som helst slag var forbudt, og ansett for å være farlig. Etterat Israel var kommet inn i Kanaan, og hadde vunnet mange seire over fiendene, var det fremdeles påkrevet å advare israelittene om ikke å ha forbindelse med hedningene, også ekteskapelig forbindelse. — Jos. 23: 6—8, 12,13.
Men det var alltid israelitter som mente de var sterke nok åndelig sett til å kunne ekte hedenske kvinner, nyte ekteskapet, og samtidig motstå den besnærende innflytelse fra sine hustruers demonreligioner. Guds gode råd og befaling kunne ikke ustraffet bli ignorert, ikke engang av den viseste mann på sin tid, kong Salomo. Om ham er det skrevet at han elsket mange fremmede kvinner, og at han tok seg mange hustruer fra de hedenske folkeslag rundt omkring, og «hustruene [vendte] hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med [Jehova] hans Gud». Denne overlagte ulydighet begikk han etterat Gud hadde advart ham, og etterat Jehova hadde «uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt seg etter [Jehovas] bud». — 1 Kong. 11: 1—11; Esras 9: 1, 2.
Lignende advarsler om å holde seg atskilt fra denne gamle verden, finner en også i de kristne greske skrifter. For eksempel: «Gå ikke i ulikt åk med vantro. .... hva lodd og del har en trofast med en vantro?» (2 Kor. 6: 14, 15, NW) Ekteskap mellom et av Jehovas vitner og en vantro vil resultere i et ulikt åk, og det kan ikke unngås at man vil trekke hver sin vei og at det blir rivninger og friksjon. Alle bør huske at ekteskapets bånd oftest vil vare i lange tider, for ved Guds domstol kan de ikke så lett bli kuttet over, de kan bare bli oppløst hvis en av partene begår ekteskapsbrudd. (Matt. 19: 9; Mark. 10: 11, 12) Disse bånd kan legge et økt ansvar på en, og føre til en innskrenkning av friheten som varer for livstid. Av denne grunn må ikke bare et første ekteskap bli nøyaktig overveid, men også et ekteskap som blir inngått på nytt etterat en av partene er død. Apostelen Paulus gir dette råd: «En hustru er bundet hele den tiden hennes ektemann er i live. Men hvis hennes ektemann skulle sovne inn i døden, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, BARE DET SKJER I HERREN.» — 1 Kor. 7: 39, NW.
Denne restriksjon som her blir pålagt kristne enker som ønsker å gifte seg på nytt, gjelder i samme grad en hvilken som helst Guds tjener som søker en mann eller hustru, nemlig å gifte seg «bare det skjer i Herren». Dette betyr at en bare kan gifte seg med en person som er innvigd til Jehova, akkurat som en selv. At en kristen går i ulikt åk med en vantro, tjener ikke til det beste for den kristnes ve og vel, men er heller diktert av lidenskap. Å sette på spill ens kristne velferd og åndelige interesser på denne måten med fullt forsett og med vitende og vilje, er ikke til behag for Gud eller Kristus, men håner Jehovas råd og befaling.