Hva skal en elske og hva skal en hate?

FRA den religiøse prekestolen har du sikkert gang på gang hørt det gamle refrenget om «kjærlighet». Men den sekteriske bruken av ordet har ofte vist seg å være svak og meningsløs. Til sine tider kan de øyensynlig ikke finne nok ting å elske. De elsker Gud, menneskene, sin neste, verden, alt og alle — sier de!

Men denne hengivenheten stikker sjelden dypt. Den dekker som regel en «mangfoldighet av synder», som sladder, baktalelse, misunnelse eller bedrag i forretningsanliggender. Når så en krig kommer, blir den talerstolen som gjenlød av «kjærlighetssanger», en relkrutteringsplattform. Uten å ta hensyn til de forskjelliges kjærlighetsinteresser, blir medlemmene av de forskjellige sekter jaget av sted for å drepe medlemmer av sin egen eller andre sekter i fremmede land. En politiker gjør ordene «jeg hater krig!» berømte. Presteskapet verden over plaprer etter dem gjentatte ganger. Likevel er deres kjærlighet til freden ikke sterk nok til å hindre det de påstår at de hater.

En gang spurte Kristus Jesu sin apostel Peter tre ganger om han elsket ham, og på Peters bekreftende svar, svarte Jesus: «Fø mine får!» (Joh. 21: 15—17) Et blikk på de atspredte, åndelig forsømte flokker i den religiøse kristenheten forsikrer oss om at deres åndelige veiledere ikke har fødd dem, og derfor ikke kan ha elsket dem.

Det verdslige og sentimentale menneske tror han vet hva kjærlighet er. Han velger ut et annet menneske som han erklærer sin kjærlighet til. Om ikke lenge blir hans «kjærlighet» til denne person av det motsatte kjønn en raffinert form for mennesketilbedelse, og i overensstemmelse med de dårlige vaner i en likegyldig verden blir den sannsynligvis ledsaget av umoralskhet. Istedenfor å kalle det kjærlighet, kaller Guds ord en slik framgangsmåte «jordisk, dyrisk, demonisk». — Jak. 3: 15, NW.

I motsetning til dette er den sanne kristne kjærlighet uselvisk og fri for alle denne gamle verdens tilbøyeligheter, slikt som skryt, uanstendighet og det å bære nag til hverandre. (1 Kor. 13) Slik kjærlighet ble vist i ordets høyeste forstand da Jehova Gud ofret sin Sønn, «forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». Jesus på sin side gjorde i kjærlighet sin del og ofret frivillig sitt liv i overensstemmelse med Guds hensikt. Med slike eksempler som dette å gå etter, vil ikke en sann kristen tillate seg å elske noe som Gud hater eller vise større kjærlighet til en eller annen skapt ting enn til Gud. — Joh. 3: 16; Rom. 1: 22, 23.

Men hvor er det så Guds kjærlighet slutter og hans hat begynner? Den sekteriske fortolkning at Gud ga sin sønn for denne gamle tingenes ordning, er helt uten grunnlag. Derfor har ingen kristen plikt til å elske de selviske politiske foretagender eller de vanærende sosiale tiltak som er rådende i denne verden. Johannes gjengir Jesu ord til politikeren Pilatus slik: «Mitt rike er ikke noen del av denne verden. .... mitt rike [kommer] ikke fra denne kilde.» Den samme Johannes sier også klart: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — Joh. 18: 36, NW; 1 Joh. 2: 15—17.

Bare fordi kristne mennesker holder seg til disse bibelske prinsipper, blir de ofte beskyldt for å føre en «hatets kampanje» og for å være «imot alle ting». (Joh. 15: 19) Som en kontrast til dette vil de verdslige i sin selvrettferdighet peke på sine institusjoner som har omsorg for de blinde, for de gamle, for barn og for dyr. Men hva beviser disse ting i virkeligheten? Er det ikke bare rene innrømmelser av de ufullkomne, selviske forhold som rår og som gjør det nødvendig å opprette slike institusjoner? Under de kostbare krigene for eksempel, frambringer denne tingenes ordning et stort antall enker. Det er ikke uselvisk kjærlighet, men en selvfølgelig plikt at de som er ansvarlige for dette, senere sørrger for disse enker.

De kristne nekter ikke for at vitenskapen og medisinen bidrar til at folk kan leve et mer behagelig liv, men de husker til enhver tid at alt har sin plass, og vitenskapens, medisinens og deres alliertes «plass» er absolutt ikke innenfor det område som fortjener tilbedelse. Den må de reservere for Gud og Kristus Jesus alene. Husk at selv om vitenskapen reduserer sjansene for at du kan pådra deg bestemte sykdommer, eller forbedrer behandlingen eller anledningene til å bli frisk igjen, så kan den ikke fornye den fysiske organismen. Men Gud garanterer en slik fornyelse, til og med til evig liv, for dem som søker den. — Joh. 17: 3.

Idéen med å omfavne denne verden, elske den, prøve å «omvende den» og gjøre den brukbar for Kristi rike, er en uriktig oppfatning som i lange tider er blitt podet inn i menneskenes sinn av kristenhetens presteskap. Jesus ble tilbudt kongeverdighet i denne verden av de mennesker som levde på hans tid, men han ville ikke ha den. Ikke nok med det, han ble tilbudt makt som en stor verdensdiktator, en makt som ville ha gjort de mektige keisere til bare vasaller under ham. Dette fristende tilbud ble satt fram for ham av en som hadde makt til å gi ham det, «guden for denne tingenes ordning,» Satan Djevelen. Men prisen var den samme da som nå; en slik hersker må anerkjenne Satan som den høyeste og allmektige. Jesu svar trenger ingen forklaring: «Det er skrevet: Du skal tilbe [Jehova] din Gud, og ham alene skal du tjene.» (Joh. 6: 15; Luk. 4: 5—8) Jesus visste at Gud hadde bestemt at den gamle sataniske «tingenes ordning» skulle tilintetgjøres. Hans kjærlighet og håp sto til de «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». — 2 Pet. 3: 10, 13.

Slik må også kristne mennesker som elsker Gud, respektere hans ord. De kan ikke elske noe som Gud har bestemt til tilintetgjørelse. De må avsky vederstyggeligheter som krever å få styre denne verden istedenfor Guds rike, falske læresetninger som fordreier den riktige forståelse av Gud og gir en gal framstilling av hans hensikter, og syndige vaner som håner Guds ord. Men mens de selv venter på den nye verden, vil de ikke på en selvisk måte gjemme seg bort i et eller annet kloster og holde sitt håp skjult for andre.

Akkurat som Jesus lar de kristne i dag sitt lys skinne klart fra sine lamper. Guds herlige nye verden, dens program for sann verdensforbedring, den synlige organisasjon som nå er gitt dem i deres arbeid med å lovprise Gud, Guds ord Bibelen, deres medarbeidere, mennesker med god vilje som søker inn i den teokratiske organisasjon som stadig blir større og større — alle disse ting elsker de sanne kristne av hele sin sjel eller sitt liv. De ofrer sitt liv forat andre kan lære om disse ting og få liv. — Matt. 5: 14—16.