Det sanne Israel er nå gjenopprettet

DET sanne Guds Israel er blitt nøyaktig identifisert i foregående artikkel, men det gjenstår enda å besvare noen viktige spørsmål. Et betydningsfullt punkt som så ofte blir oversett, er det faktum at ingen av de to største jødiske profeter, Moses og Jesus, framholdt noe håp om gjenopprettelse for det naturlige Israel. Dette folket fikk valget mellom trofasthet og liv eller utroskap og død. De valgte det siste, og deres hus ble latt dem øde. (5 Mos. 11: 26—28; 30: 15—19; Matt. 23: 38) Løftene om gjenopprettelse som så ofte blir sitert, finnes i skriftene til profeter som Esekiel, Jeremias og andre. (Esek. 34: 1—31; 36: 1—38; Jer. 32: 27—42) Men under hvilke forhold ble disse løftene gitt?

Dette er et viktig punkt som en bør merke seg. Løftene om at Jehova skulle samle sammen sitt paktsfolk Israel og føre dem tilbake til deres land, ble gitt før de kom i fangenskap under Babylon i år 607 f. Kr. Til nøyaktig tid, etterat Judas land hadde ligget øde i 70 år, vendte en levning av Israel tilbake for å gjenoppbygge templet og murene og på nytt ta del i den rene tilbedelse av Jehova. — Esra 1: 1—8; 3: 1—13.

Den hjemkomsten var imidlertid bare en miniatyroppfyllelse av profetiene, den var bare et forbilde eller en skygge av en langt større og mer betydningsfull hjemkomst som skulle finne sted senere. (1 Kor. 10: 6, 11) Spørsmålet blir da: Var den et mønster eller et forbilde på den koloniseringen de naturlige jøder arbeider med i Palestina i dag, eller framstilte den billedlig gjenopprettelsen av det åndelige Israel i vår tid?

Den gangen i gammel tid omstyrtet Jehova Gud det ugudelige Babylon og oppreiste perseren Kyros, som hjalp jødene til å vende tilbake. Men det britiske imperium, som hadde mandatet over Palestina etterat det tyrkiske styre ble brutt i den første verdenskrig, har ikke vært noe motstykke til Kyros. Storbritannia motsto opprettelsen av en jødisk stat, og har ikke holdt seg til sin egen Balfour-deklarasjon. Storbritannia var ikke den første i rekken til å anerkjenne den nye jødiske stat i likhet med Persia under Kyros, men det var den tretti-tredje. Jehova ga landet tilbake til fortidens Israel uten kamp, men nåtidens sionister kjempet en rå krig, og det landområde de ikke klarte å legge under seg ved erobring, kjøpte de av arabiske jordeiere.

I forbildet vendte de jødiske fangene tilbake til et øde land som hverken var bebodd av mennesker eller dyr, men de som skulle kolonisere Palestina i vår tid, kom til et bebodd land, og byen Jerusalem var en verdensby i stor trivsel. I forbildet vendte jødene tilbake for å gjenoppbygge Jehovas tempel. Nåtidens jøder fant en muhammedansk moské på templets gamle grunn, og de har ikke gjort seg noen anstrengelser for å fjerne den. Og selv om de hadde gjort det, ville de ikke hatt noe stadfestet presteskap eller noen som kunne bevise at de nedstammet fra Aron. Slik var det ikke med dem som vendte tilbake fra Babylon.

Israel er ikke teokratisk

Det mest avgjørende bevis for at de naturlige jøders tilbakekomst til Palestina ikke har noe med Bibelens profetier å gjøre, er det faktum at den nye staten ikke er teokratisk i noen betydning av ordet. Landets grunnlov erklærer uten omsvøp at «Staten Israel er en . . . demokratisk republikk», ikke et teokrati. Den er på alle måter i høy grad en del av denne verden. Hva det kommersielle området angår, så står dens forretningsforetagender på samme lave nivå som er vanlig i resten av verden. Sosialt og moralsk sett er den ikke bedre faren enn de andre nasjonene. I militære anliggender stoler den ikke på Jehovas arm, men dens statssjefer har konferanser med vestmaktenes militære rådgivere. Religiøst sett er den splittet i forskjellige sekter og samfunn — ortodokse, reformerte, konservative, ateistiske — og ingen av dem kan gjøre påstand om at de er Jehovas vitner. (Es. 43: 10—12, AS) Politisk sett er den oppdelt i «venstre» og «høyre» og «sentrums»-partier som, kjemper med hverandre om makten til å herske.

Israel ba De Forente Nasjoner — den «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse» (Matt. 24: 15, NW) — om å «hjelpe det jødiske folk til å bygge opp sin stat, og ta Israel opp i nasjonenes familie». Dette ble gjort, og staten ble det femti-niende medlem den 11. mai 1949, stikk i strid med Guds lov om at hans paktsfolk ikke skulle inngå noe forbund med andre folk. (5 Mosebok 7: 2; Dom. 2: 1, 2; Es. 31: 1) Hvis Jerusalem var «i trelldom med sine barn» for nitten hundre år siden, hvor meget mer er så ikke Israel i vår tid i trelldom under denne babyloniske verden! I enhver forstand har Israel gjort seg til en del av denne gamle verden, og er derfor dømt til ødeleggelse i Harmageddon om kort tid, helt i samsvar med hva den jødiske profeten Daniel forutsa for lenge siden. — Gal. 4: 25; Dan. 2: 44.

Er det noen som vil protestere mot det som her er sagt og påstå at republikken Israel har visse teokratiske trekk? Det vil imidlertid vise seg at ingen påstand av den art holder stikk hvis den blir nærmere gransket. Det er sant nok at en av ministrene er en religiøs prest, at det er strenge lover som påbyr at hæren bare skal ha kjøtt som er tillatt etter moseloven og at det er strenge sabbatslover som praktisk talt lammer det sivile liv på sabbaten. Men alt dette er bare menneskelagde ordninger, og er absolutt ikke på noen måte godkjent av Jehova Gud eller hans messianske konge. Redaktøren for «Jewish Newsletter», William Zukerman, skrev i bladet Harper’s (nov. 1950) og forklarte at slike «teokratiske» tiltak bare var prinsippene til en liten sekt som tilfeldigvis hadde myndighet. Besøkende beretter at den største delen av folket er irreligiøst. 31. mai 1951 sa New York Times under overskriften «Ingen teokratisk stat i Israel»: «Israels statsminister David Ben-Gurion forsikret i går at hans nasjon ikke under noen omstendighet ville bli en teokratisk stat.»

Mens noen få gjør krav om en reorganisering av Sanhedrinet (den gamle høyesterett som besto av rabbier), mens andre foreslår at det blir opprettet et rabbinsk hierarki i Jerusalem, antagelig etter mønster av det vatikanske hierarki, og mens bestemte religiøse fanatikere som kaller seg «Byens voktere», terroriserer landet i et forsøk på å gjennomtvinge ortodoksi, er det mange, mange andre som overdøver dem med ropet: «Vi ønsker ikke noe teokratisk styre over oss!» Dr. Abraham J. Feldman, president for Amerikanske rabbineres felleskonferanse, «advarte mot et forsøk på å opprette noen form for teokrati i Israel». Dr. William F. Rosenblum sa: «Det ville ikke være noe mindre enn en internasjonal katastrofe hvis det skulle lykkes for de fanatiske og ytterliggående elementer i Israel å opprette et teokrati.» Og under overskriften «Opposisjon mot teokratisk styre i Israel», meldte New York Times (30. mars 1951): «Moshe Shapiro, Israels minister for innenriks-saker, helse og immigrasjon, . . . forsikret at alle religiøse partier var sterkt imot alle teokratiske tilbøyeligheter i hans land.» Det er som det var for tre tusen år siden da Jehova sa: «De har forkastet [meg], så jeg ikke skal være konge over dem.» (1 Sam. 8: 7) Og det er som det var for nitten hundre år siden da de forkastet Messias til fordel for verdslig politisk styre: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»

Storslagen gjenopprettelse av det sanne Israel

Bevisene er overveldende for at Jehova ikke handler med det naturlige Israel som nasjon betraktet. Det er snarere levningen av det åndelige Israel som er gjenopprettet til en vidunderlig gunstens stilling i Jehovas tjeneste. Denne levningen av Jehovas vitner ble kraftig hånt og forfulgt under den første verdenskrig, og de ble med makt bundet av det store motbilledlige Babylon, Djevelens verdensorganisasjon. (Åpb. 14: 8; 16: 19; 17: 5—18: 21) Men i 1919 ble de befridd fra sitt fangenskap av den større Kyros, Kristus Jesus, som igjen ga dem deres arv som består i ren tilbedelse og tjeneste.

I motsetning til republikken Israel, ble denne salvede levning av det åndelige Israel skilt ut fra denne gamle verden og ble renset fra egoistisk politikk, grådig handelsvesen og demon-religion, som sammen utgjør denne verdens offisielle myndigheter. (Es. 52: 11) Disse hengivne Guds tjenere har nektet å inngå kompaniskap med det vederstyggelige Folkeforbundet eller De Forente Nasjoner og har gått ut for å forkynne at Guds teokratiske rike er menneskeslektens eneste håp. De fortsetter med det. De hyller Guds salvede konge, Kristus Jesus, og kunngjør at han nå er blitt satt på tronen og regjerer på det himmelske Sions berg. (Hebr. 12: 22—24) Det er derfor i denne tiden Sakarias’ profeti, kapitel 8, versene 20 til 23, går i oppfyllelse.

Det er tydelig av kjensgjerningene at det nå er på tide at alle mennesker med god vilje våkner for disse sannheter. Det er i kappefalden til disse jøder i det skjulte som virkelig priser Jehova, at alle velvillige mennesker nå griper fatt, nøyaktig som Sakarias forutsa. I likhet med ’ti menn av alle språk og folkeslag’, sier de: «Vi vil gå med deg, for vi har hørt at Gud er med deg.» La derfor alle naturlige jøder som ønsker å leve og prise Jehova, komme og slutte seg til levningen av det åndelige Israel, Abrahams virkelige ætt, og la dem sette sitt håp og sin lit til Guds messianske rike i stedet for til den menneskelagde republikken Israel. La både jøder og hedninger fra alle folkeslag skynde seg og si: «La oss gå i hast for å bønnfalle om Jehovas nåde og for å søke hærskarenes Jehova.» (Sak. 8: 20—23, AS) Dette betyr evig liv for dem i den paradisiske nye rettferdighetens verden under et herlig teokratisk styre som aldri skal ta slutt!