Moralens sammenbrudd

FOR ti år siden skrev en fremtredende amerikansk journalist: «Det vi opplever, er i hovedsaken et moralsk sammenbrudd. Kløften mellom det vi gir oss utseende av å tro og det vi gjør i praksis, er stadig blitt større .... Jeg vet ikke akkurat når den moralske lovbok ble erstattet av den idéen at det ikke er lønnsomt å gjøre det som er galt. Hvis man hører på radioskuespill nå for tiden, får man vite at det ikke lønner seg å begå forbrytelser — det er ikke forenlig med profittmotivet. G-mennene får alltid tak i gangsteren til slutt. I gamle dager var det Gud og samvittighetsnaget som representerte gjengjeldelsen. Nå for tiden er J. Edgar Hoover Gud, og han er en mangelfull erstatning .... I det tyvende århundre begynte moralsk godkjennelse å vike plassen for vitenskapelige forklaringer. ’Vitenskapen’ stadfestet lovene om at den best utrustede overlever, om det biologiske utvalg, historisk relativisme og psykologisk determinisme. Religionen ble overtro og moralen helt og holdent relativ. Hvis vi fortsetter å tenke på den måten, kjører demokratiet på grunn.» — Los Angeles News, 29. mars 1941.

Vår tids begivenheter understreker denne analysen fra ti år tilbake. Ledende pedagoger, general Eisenhower innbefattet, sa for en stund siden at hvis Sambandsstatene skal bestå som et demokrati, må det utvikle «intelligent og glødende lojalitet overfor moralske og åndelige verdier». Tallrike avsløringer av moralske forseelser i regjeringssaker fikk senator Fulbright til å si: «Jeg tror det er mer sannsynlig at demokratiet kommer til å bli ødelagt ved at det forvansker eller forlater sine sanne moralske prinsipper, enn ved et væpnet angrep fra Russland.» Han foreslo at kongressen skulle foreta en undersøkelse av «det alminnelige moralske nivå» i forbundsregjeringens administrasjonsavdeling.

President Truman hadde stemplet som «dumme» noen av de undersøkelsene som senere brakte for dagen så meget politisk korrupsjon, og påsto hårdnakket at hans hus var rent og at det ikke forekom noen «ulovlig innflytelse». Han kom ikke med noen kommentarer i forbindelse med beskyldningen om «urett innflytelse». Men til og med han erkjente moralens sammenbrudd, og sa at vi må «forsøke å mobilisere verdens moralske krefter mot de umoralske krefter». Umiddelbart etter avsløringene av den urette behandling av regjeringens lån og presidentens bestrebelser for å komme utenom saken ved å hevde at det ikke var «ulovlig», spurte U.S. News & World Report i sitt nummer for 16. mars: «Ofte er det ikke ulovlig. Er det urett? Er moralen blitt umoderne?»

For mange er den det, ja. Dronning Elisabeth av England sa: «Vi kan neppe la være å innrømme at vi lever i en tid med voksende nytelsessyke, med forherdende materialisme og med synkende moralske normer .... Jeg tror at det i vår generasjon hersker stor frykt for å bli stemplet som pedantisk. Følgen er at folk undertiden er redde for å vise at de misbilliger det de vet er galt.» Før dette hadde Sir Stafford Cripps uttalt ved en konferanse at den «moralske bakgrunn for vårt samfunnsliv er blitt meget uklar og undertiden nesten helt fordunklet». Senator Robert Taft i Sambandsstatene beklaget i en artikkel den politiske morals forfall, og minnet om en uttalelse om at «rettskaffenhetens forfall i det offentlige liv har brakt vår ære i et meget tvilsomt lys». Han sluttet med å si: «Kanskje folket har mistet sin sans for moralsk rettskaffenhet fordi dets ledere har mistet den, men jeg tror det ikke. Jeg tror snarere det er en følelse av håpløs avsky enn en godkjennelse.» — Reader’s Digest, november 1950.

Som vanlig når det gjelder verdens høyaktede religiøse organisasjoner, var det først etterat den offentlige mening hadde gitt seg til kjenne, at de hentet fram sin samvittighet og kom med forsinkede protester. En prest uttalte: «Sjusket og forloren oppførsel og konversasjon er kjennemerket for en lurvet og tarvelig karakter. Alt dette gjelder pressen, kinematografene, illustrerte blad, dårlige kommentatorer, og også tidens litteratur, og det ser ut som de alle finner en djevelsk og tåpelig tilfredsstillelse i å skvette sine tarveligheter i ansiktet på folk.»

I november 1950 sa presten R. J. McCracken: «Den største fare dette landet står overfor, er faren for moralsk tretthet — friheten blir vendt til tøylesløshet, man krever rettighetene og skulker unna pliktene, den moralske sans blir fordervet, nasjonens tradisjoner og standard blir svekket, de indre åndelige krefter taper terreng.» En uke senere uttalte han i samme retning: «Amerikanerne omtaler ofte Russland som ateistisk. Det gir åpent til kjenne at det er ateistisk. Burde vi imidlertid ikke spørre om vi i egentlig forstand kan bruke ordet ’kristen’ på oss selv eller vårt nasjonale liv? .... Er moralen i vår nasjon — dens politikk, dens forretningsliv, dens litteratur, dens teater, dens kinoer, dens radio, dens televisjon — kristen?»

I mars sa en New York rabbi at kirken og synagogen skulle være et «stikk i samvittigheten» for de styrende og regjeringene. De verdslige religioner er alltid villige til å være et «stikk i samvittigheten» for andre, men deres samvittighet er sjelden våken for å stikke dem selv. Splinten i andres øyne opprører dem mer enn bjelken i deres eget. (Matt. 7: 3-5) Legg merke til katolikkenes reaksjon på den tarvelige korrupsjon som nylig ble avslørt i samband med spill. Amerikanske katolske filosofers forbund gjorde bemerkninger om denne «rystende» fordervelse i det offentlige liv og i sportsverdenen på grunn av spill, men de forsøkte å renvaske kirkens bruk av spill ved å si: «Vi vedtar herved at selv om dette forbund er overbevist om at spill i seg selv ikke er umoralsk, så fordømmer det spill som blir drevet på måter og betingelser som er umoralske.»

Dr. Reinhold Niebuhr ved Union Theological Seminary ga nylig uttrykk for sin rådvillhet ved å bemerke om moralens sammenbrudd: «Det er ikke helt klart hvorfor det ser ut som alt er gått galt i menneskenes nåværende historie.» Bibelen er klar over det, og viser at det er en del av tegnene på de siste dager av Satans verden. (2 Kor. 4: 4; 2 Tim. 3: 1-5) Bibelens råd om å motstå fristelse og sky det urette helt fra det begynner, er praktisk, og det var også en innsender som i hovedsaken skrev dette til New York Times og deretter tilføyde: «Det vil nok være mange som sier at dette er for naivt, for enkelt, at saken er mer innviklet enn som så. Men når det er så enkelt, hvor mange av oss er det så som gjør det? Sannheten er alltid enkel. Det er vi som gjør den innviklet.»

Hverken politikerne eller sosialarbeiderne eller prestene kan demme opp for moralens sammenbrudd. Bibelens hjelpemiddel er det praktiske hjelpemiddel, og praktiske mennesker vil benytte dens enkle hjelpemidler til befrielse nå og til varig befrielse for hele menneskeslekten i en ny rettferdig verden. De som sukker og jamrer på grunn av disse umoralske forhold og som hungrer og tørster etter rettferdighet, skal bli mettet og gjort lykkelige. - Esek 9: 4; Matt. 5: 3-7, NW.