Utviklingslæren i motstrid med vitenskapelige fakta

MAN sier gjerne at det er kvinnens privilegium å skifte mening, men vi påstår at det er vitenskapsmennene som gjør mest bruk av denne kvinnelige rettigheten. Er det kanskje ikke sant at vitenskapsmennenes teorier skifter akkurat som damenes moter, at det som er god vitenskap i dag, kanskje blir kastet vrak på og gjort narr av i morgen? Er det ikke så at det som oftest er meget risikabelt å være for skråsikker når det gjelder vitenskapsmennenes foranderlige teorier?

Ja, tenk bare på hvordan de har skiftet mening i et slikt spørsmål som utviklingslæren.a Tidligere sverget de på at livet oppsto spontant i en eller annen mudderpøl for millioner av år siden, men nå innrømmer de vitenskapelige lærebøker at dette ikke er tilfelle, og at ingen vet hvordan livet begynte.

Disse vitenskapsmennene lærte før i tiden at omgivelsene virket på dyrene slik at det oppsto forandringer, og at disse forandringene gikk i arv til avkommet, som så igjen utviklet dem videre, inntil det etter tusener av år hadde utviklet seg dyr som var helt forskjellige fra de opprinnelige. Men vi vet nå at dette ikke er tilfelle. Vi vet at de kinesiske kvinner pleide å snøre føttene sine, men det førte ikke til at barna deres ble født med misdannede føtter. Noen stammer tøyer ut leppene sine eller snører hodene slik at de får en underlig fasong, men barna deres arver ikke disse misdannede lepper og hoder. Du kan ligge på stranden sommer etter sommer og bli helt brun i huden, men barna dine blir ikke født brune. Nå innser til og med vitenskapsmennene at slike egenskaper som erverves senere i livet på grunn av påvirkning fra omgivelsene, ikke går i arv til avkommet. Evolusjonistene, utviklingslærens tilhengere, har altså forlatt denne teorien, som de engang sverget så fanatisk til.

Så kom Charles Darwin, som sa at det oppsto små forandringer innen dyreartene, og at de nyttige forandringene ble bevart ved naturlig utvalg og ved at de sterkeste overlevde. Gjennom århundrene ville så disse forandringene samle seg opp, slik at det til slutt oppsto nye arter. Men moderne evolusjonister smiler i dag overbærende av Darwin. De mener han var en velmenende fyr, men de tar ham ikke alvorlig. Som en av dem sa: «Darwin er blitt berøvet sin teori likså fullstendig som Samson ble berøvet sine lokker.»

Og hvem var så den moderne Dalila som klippet Darwins hår? Det var geologien, som han trodde sto på hans side. Geologien er studiet av jordens fjellformasjoner og lag, og i disse lagene finner man fossile eller forsteinede levninger eller avtrykk av livsformer som eksisterte i en fjern fortid. Evolusjonistene vil ha oss til å tro at vi i disse fossile vitnesbyrd i jordlagene kan lese oss til livets historie, hvordan livsformene langsomt har utviklet seg fra en liten begynnelse og helt opp til et menneske. Men samvittighetsfull forskning kan ikke påvise noen fossiler som danner forbindelsesleddet mellom to forskjellige dyrearter. Den viser tvert imot at nye arter oppstår plutselig, og at de ikke har forandret seg meget når de først er oppstått. Geologien har motbevist Darwins teori.

Geologien har også tildelt utviklingslæren et annet knusende slag. Den første forekomsten av fossiler finnes i jordlag som evolusjonistene sier er 500 millioner år gamle. Men disse første fossilene representerer så høytstående livsformer at evolusjonistene sier at livet må ha eksistert i 1000 millioner år før de framsto, for det ville ta evolusjonen så lang tid å få små encellede dyr utviklet til de høytstående formene som finnes blant de første fossilene. Hva betyr dette? Jo, det betyr at skjønt de sier at livet har eksistert i 1500 millioner år, har de ikke funnet fossile vitnesbyrd om livet som går lenger tilbake i tiden enn 500 millioner år. De har altså ikke noe vitnesbyrd i det hele tatt om de første 1000 millioner år av utviklingen! To tredjedeler av de fossile vitnesbyrd de trenger, eksisterer ikke i det hele tatt! Tør vi tillate oss å foreslå vitenskapsmennene ikke å streve så altfor meget med å finne det manglende mellomledd? Det de trenger å finne, er den manglende kjeden!

OVER TIL PLUTSELIGE FORANDRINGER

Etterat geologien på denne måten har underminert ideen om at de forskjellige livsformene har framkommet ved langsom utvikling fra den ene arten til den annen, etterat den har vist at de forskjellige artene oppsto plutselig og holdt seg konstante, har evolusjonistene skiftet mening igjen. De har med sorg begravd Darwins teori, og har revidert sin lære ennå en gang. Som bevis for denne revideringen kan vi anføre en uttalelse av evolusjonisten doktor Clark, som er biolog ved den kjente Smithsonian Institution i U.S.A. Han sa at det ikke finnes noe forbindelsesledd mellom de store dyregruppene, og at sprangene mellom dem er naturlige og ikke skyldes at de fossile vitnesbyrd mangler. Han sa videre: «Hva de store dyregruppene angår, ser det ut som skapelsesteoriens tilhengere har de beste argumentene. Det finnes ikke det minste bevis for at en eneste av de store gruppene stammer fra en annen.»

Doktor Clarks bekjennelse blir bekreftet av en fransk vitenskapsmann, en evolusjonist som skrev i sin bok Human Destiny (Menneskets skjebne): «Hver gruppe, orden eller familie ser ut til å være oppstått plutselig, og vi finner så godt som aldri former som knytter dem sammen med tidligere arter.» Han går videre og innrømmer at krypdyrene oppsto plutselig, at de ikke kan settes i forbindelse med noen forfedre på jorden, og gjør den samme innrømmelsen om pattedyrene. Om fuglene sier han at de bærer «hele det utilfredsstillende preg av absolutt skapelse». Hvorfor kaller han «preg av absolutt skapelse» for «utilfredsstillende»? Fordi anerkjennelsen av skapelsen er kjetteri innen evolusjonsreligionen!

Ikke desto mindre er vitenskapsmennene blitt nødt til å se den kjensgjerning i øynene at nye arter har oppstått plutselig, med alle de utilfredsstillende preg av skapelse. Hva gjør de så? Anerkjenner skapelsen? Nei, det ville de aldri drømme om å gjøre! I stedet disker de opp med en ny teori, som lar dem godta det faktum at artene oppstår plutselig, uten at de behøver å godta skapelsen. Nå forkynner de mutasjoner. En mutasjon er en forandring som plutselig opptrer i avkommet, slik at det skiller seg ut fra det vanlige, ofte som abnormiteter.

Ville det ikke være mulig for en strøm av mutasjoner å danne en ny art i en fart? Evolusjonistene ville nok gjerne kunne vise dette, men mutasjoner er meget sjeldne i naturen. Vitenskapsmennene har imidlertid funnet ut at ved å utsette foreldrene for røntgen- eller radiumstråling, kan de framkalle hyppige mutasjoner. De har derfor tatt dyr som formerer seg hurtig, utsatt dem for stråling, og på den måten kunnet iaktta forandringer som det under vanlige forhold ville ha tatt mange tusen generasjoner å frambringe. De gjorde dette med den lille bananflua, og fulgte den gjennom så mange generasjoner som det etter deres egen teori skulle til for utviklingen fra ape til menneske. Hvilke merkelige forandringer fikk de så i stand i den lille bananflua? Ble den til en humle eller en bille? Nei, den var fremdeles den samme lille bananflua som de begynte med, og den frambrakte fremdeles mutasjoner som forandret øynene dens fra røde til hvite og til røde igjen, og vingene fra lange til korte og til lange igjen.

Men her kommer vi til noe merkelig. Hvis mutasjonene er årsak til utviklingen, og hvis utviklingen gjorde oss til mennesker av ingenting, hvorfor er da vitenskapsmennene så redde for mutasjoner? Det er de nemlig, for det er grunnen til at de er bange for ettervirkningene av atombomben. Strålingen fra slike eksplosjoner bevirker mutasjoner, og det amerikanske bladet Life refererte for en tid siden følgende uttalelse fra noen vitenskapsmenn: «Mutasjoner blant japanere som ble utsatt for stråling i Hiroshima og Nagasaki, kan komme til å hjemsøke menneskeslekten i tusener av år.» Sannheten er at små mutasjoner svekker artene, og at store mutasjoner frambringer abnorme individer som snart dør eller som ikke er forplantningsdyktige. Mutasjonene utvikler ikke livet mot stadig høyere former, de er tvert imot skadelige. Bladet Life sa nylig: «Fem års forsøk har godtgjort at stråling ikke frambringer abnormiteter som ikke også leilighetsvis opptrer i naturen. Det har ikke framkommet noen nyttige mutasjoner, og man venter ikke at det vil komme.»

Vel, dette er de urokkelige, bedrøvelige fakta de evolusjonistene står overfor som hadde håpet at deres vaklende teori skulle bli reddet av mutasjonene. De grep etter mutasjonene som det halmstrået som skulle holde deres synkende teori flytende, men dette halmstrået er blitt omtrent like nyttig for dem som en møllesten om halsen på en druknende mann. Ennå en gang er evolusjonistene blitt tvunget til å stå ansikt til ansikt med skapelsen. Ut av deres tåkete ønsketenking trer det urokkelige faktum fram at de ikke har et fnugg av vitenskapelig bevis for sin fantastiske, uvitenskapelige, urimelige, tåpelige utviklingsteori!

UTVIKLINGSTEORIENS GRUNNLAG

Deres teori har imidlertid virkelig et grunnlag, og en kan bruke omtrent de samme adjektivene som ovenfor for å beskrive det. Denne teorien ble lært i det gamle Babylon. Spor av den finnes i hinduenes og mayafolkets religioner. Greske filosofer lærte den i det fjerde og femte århundre før Kristus. Ville stammer mange steder på jorden tror på den fremdeles. Alle har hørt om totempeler. Mange indianerstammer har sine totem, som i alminnelighet er et dyr eller en plante, og de tror at de er kommet fra det dyret som er deres totem. Encyclopædia Britannica sier om dette:

«Skilpaddestammen blant irokeserne nedstammer fra en fet skilpadde, som var besværet av det tunge skallet når den gikk. Den greidde med mye strev å kaste det av seg, og deretter utviklet den seg gradvis til et menneske. Krepsestammen hos choctawindianerne var opprinnelig kreps, som levde under jorden og kom opp gjennom mudderet til overflaten av og til. En gang røkte en flokk choctawer dem ut, behandlet dem godt, lærte dem sitt språk, lærte dem å gå på to ben, fikk dem til å skjære av seg tåneglene og plukke håret av kroppen, og deretter opptok de dem i stammen.»

Kristenhetens presteskap har vært raske til å sluke dette eventyret om evolusjonen. Catholic Encyclopedia sier under «Evolusjon»: «Den er helt i samsvar med den kristne oppfatning av universet. Det er i og for seg ikke usannsynlig at Gud skulle ha gjort bruk av naturlige, evolusjonistiske, opprinnelige drivkrefter ved frambringelsen av menneskets legeme, og den tanken er også framsatt av St. Augustinus.» I august 1950 sendte pave Pius XII ut et rundskriv om den katolske lære, og den offisielle engelske oversettelsen viste at paven ikke forbød studiet av evolusjonen, men han framholdt at dette studiet skulle begrenses til «forskning angående menneskekroppens opprinnelse og oppståen av tidligere eksisterende og levende stoff — for den katolske tro forplikter oss til å hevde at sjelene er direkte skapt av Gud». (New York Times, 22. august 1950) Han slipper inn tanken om utviklingen av menneskets legeme, mens han helt ubibelsk skiller sjelen fra legemet. Plassen tillater oss ikke å sitere protestantiske og jødiske autoriteter, men mange av dem har lignende synspunkter.

Det framgår av alt dette at når evolusjonistene beskylder dem som tror på Bibelen for å være gammeldagse, uvitende, lettroende, slike som tror på myter og legender og all slags overtro, så slynger de bare ut en anklage som lik en bumerang slår med full kraft tilbake mot deres egne hoder! Det er Bibelen som er mest up to date, den forteller oss om ting som skal komme i de neste tusen år, om en velsignet ny verden som aldri skal ende. La oss undersøke noen av Bibelens vitnesbyrd om Guds skaperverk, og se om de svarer bedre til de kjente vitenskapelige fakta enn utviklingslæren. La oss følge Jehovas innbydelse: «Kom nå og la oss snakke fornuftig sammen.» — Es. 1: 18, KJ.

LA OSS SNAKKE FORNUFTIG SAMMEN

Tenk først på jorden. Gud sier at han gjorde jorden, og at han ikke skapte den til å være øde, men til bolig for folk. Kjensgjerningene viser at han skapte den slik at den akkurat passer for oss. Hvis den roterte litt hurtigere eller langsommere, hvis den var litt nærmere eller lengre borte fra solen, eller om solen var litt varmere eller kaldere enn den er, så ville vi brenne opp eller fryse i hjel. Hvis månen var litt nærmere jorden, ville tidevannet dekke lavlandet, forvitre fjellene og nivellere ned fastlandet inntil vannet dekket hele jorden. Hvis gassartene i jordens atmosfære var blandet i et litt annet forhold, ville vi dø. Hvis ikke jorden helte litt på aksen, ville vi ikke ha noen årstider, vanndampen fra verdenshavene ville trekke nordover og sørover og falle ned som snø og is ved polene, aldri smelte, etterlate ørkener innimellom, og snart ville havene forsvinne og regnet opphøre.

Tenk på mennesket. Bibelen sier at det ble skapt i Guds bilde, med visdom, rettferdssans, kjærlighet og makt. Dette forklarer det store svelg mellom mennesket og dyrene. Det er bare mennesket som er i stand til å resonnere, avgjøre hva som er rett og hva som er galt, legge samvittighet for dagen, og som har trang til å tilbe en høyere makt. Vitenskapen sier at mennesket bare bruker en liten prosentdel av sin vidunderlige hjerne. Utviklingen ville ikke frambringe noe som aldri ble brukt, men det fullkomne menneske ble skapt med sin vidunderlige hjerne og brukte den i begynnelsen, selv om det degenererte menneske nå ikke bruker den fullt ut. Mennesket ble skapt langt høyere enn dyrene, forat det skulle være skikket til å utøve et forstandig herredømme over dem.

Bibelen viser at mennesket ble skapt med evnen til å tale, og at det helt fra begynnelsen av kunne finne på nye ord, for det ga navn til dyrene. Utviklingslæren sier at da mennesket utviklet seg fra apen, utviklet det også sin nåværende tale fra dyrenes grynting og brumming. Kjensgjerningene viser det motsatte. Et vitenskapelig tidsskrift sier: «Eldre former av de språk som er kjent i dag, var meget vanskeligere enn de moderne former. Det ser ikke ut til at mennesket begynte med et enkelt språk og så gradvis gjorde det mer komplisert, det ser tvert imot ut til at det en gang i tidenes morgen skaffet seg et umåtelig innviklet språk, og gradvis forenklet det til den nåværende form.» Dette stemmer med Bibelen. Mennesket begynte med et høyt utviklet språk, men språket har degenerert med menneskene.

Bibelen sier at det ble skapt ett menneskepar, og at dette paret fikk befaling om å være fruktbare og oppfylle jorden. Nå innrømmer evolusjonistene at alle mennesker nedstammer fra ett opprinnelig par, og at det ikke finnes noen virkelig forskjell på rasene. Et vitenskapelig tidsskrift uttalte nylig: «Historien om Adam og Eva i 1 Mosebok er i det minste delvis blitt bekreftet av vitenskapen. Hovedpunktet i den er nå alminnelig anerkjent som sant — nemlig at det bare er én menneskelig familie .... med en felles opprinnelse.» 1 Moseboks skapelsesberetning forteller at Gud gjorde hver gruppe eller slekt slik at den skulle formere seg etter sitt slag, men hver slekt har store muligheter for variasjon innenfor slektens bestemte grenser. Det er grunnen til at det er så store variasjoner innen katteslekten, hundeslekten eller menneskeslekten med dens mange raser. Det er grunnen til at menneskene kan få fram så mange forskjellige raser blant hester, kuer og høns. Men til tross for at det er så store muligheter for variasjon innenfor hver slekt, formerer de seg hver etter sitt slag: katter får katter, hunder får hunder, hester får hester, aper får aper og mennesker får mennesker. Katter får ikke hvalper, hunder får ikke føll, og aper får ikke menneskebarn mer enn kvinner får kattunger. Den uforanderligheten som Bibelen viser det er innen hvert slag i slektene, blir bevist av fossilenes vitnesbyrd.

Det er ennå et punkt vi kan tenke på. Evolusjon betyr å utvikle seg oppover, å forbedre seg. Men kjensgjerningene viser at menneskene degenererer både moralsk og fysisk, og er offer for stadig økende sjelelige og legemlige lidelser. Trass i stadig flere sykehus og klinikker, velutdannede leger, forbedrede medisiner og større kunnskap om menneskekroppen, fortsetter den degenerasjon som begynte etter Adams ulydighet. Den har også satt menneskets levealder kraftig ned. Før vannflommen levde menneskene i flere hundre år, og dette er nå bekreftet av arkeologiske funn. Disse menneskene var nærmere menneskeslektens fullkomne begynnelse i Eden, så degenerasjonen hadde ikke hatt tid til å skjære ned deres levealder så kraftig.

BEVISER I DET SYNLIGE SKAPERVERK

På alle områder ser vi at Bibelens beretninger er samsvar med sann vitenskap, mens derimot utviklingslæren avviker på alle punkter. Men vitenskapsmennene ignorerer hårdnakket kjensgjerningene, avviser sunn fornuft og fortsetter å plapre sin tomme teori. Hvis de ikke var så kloke i sin egen innbilning, så oppblåst av sin egen kunnskap, så ville de ikke kunne unngå å se bevisene for Guds skapermakt og visdom overalt omkring seg. De ville se det når de kiker igjennom sine teleskoper på den stjernestrødde himmelen, eller når de ser i sine mikroskoper og til og med iakttar atomenes uendelig små solsystemer. Men også uten sine teleskoper og mikroskoper kan de se Guds visdom overalt omkring seg.

Menneskene bruker elektrisitet — det gjør også den elektriske ålen. Menneskene har kunstig belysning — det har ildfluen også. De er flinke ingeniører — det er også edderkoppen som spinner et nett, fuglen som fletter sammen et rede, beveren som bygger en dam, vepsen som framstiller papir, bien som har ventilasjonssystem i kuben sin og mauren som bygger broer. Menneskene kan navigere over vegløse hav og gjennom luften — det kan også ålen og fuglene som drar av sted tusener av kilometer. Og hva skal vi si om møllen som bruker radio, blekkspruten som bruker reaksjonskraft som en jetmotor, og flaggermusen som bruker radar? Ja, hva skal vi si om alt dette? Burde det ikke gjøre denne verdens selvkloke mennesker ydmyke å se at disse små skapningene, som ikke er utstyrt med forstand, instinktivt har brukt menneskenes nyeste oppfinnelser i tusenvis av år? Menneskene burde i alt dette se gjenspeilingen av Skaperens visdom og makt. Men gjør de det? Guds ord svarer: «Helt siden skapelsen av universet kan Guds usynlige egenskaper — hans evige kraft og guddommelighet ses og studeres i hans gjerninger, så menneskene har ingen unnskyldning .... Deres spekulasjoner om ham viste seg å være tomme, og deres uforstandige sinn ble formørket. De ga seg ut for å være vise, men de viste seg å være dårer.» — Rom. 1: 20—22, Twen. Cen. N.T.

Mennesker med god vilje ønsker ikke å vise seg å være dårer. De vil tenke over disse spørsmålene, og se hvordan Guds ord stemmer med kjensgjerningene. De vil ikke snuble på grunn av utviklingslæren mens de er på veg til den nye verden Jehova har lovt, men de vil skjønne at den bare er en gammel hedensk fabel som ikke lar seg bevise. De forstår at Satan har blåst liv i den igjen nå i de siste dager for å gjøre menneskene blinde for det gode budskap om den nye verden, og at han har brukt den som lokkemat til å fange de vise og hovmodige, de oppblåste og stolte. Den er blitt den viktigste snublesten for denne vise, moderne, skarpsindige slekt av vitenskapens tilbedere. For dem er vitenskapen en hellig ku — men kua deres er gått tørr hva det angår å kunne ernære utviklingslæren!

Når de kristne er væpnet både med vitenskapelig sannhet og Bibelens sannhet, kan de bevise at Gud er sanndru, selv om det gjør alle evolusjonister til løgnere. — Rom. 3: 4.

[Fotnoter]