TISTEL

[hebr. dardạr; barqanịm; gr. trịbolos].

Betegnelsen er brukt som et fellesnavn på en rekke planter med tornete, uregelmessig tannete blad, harde stengler og kulerunde eller sylindriske kroner med silkebløte blomster som kan være purpurrøde, gule eller hvite. Adam, og senere hans etterkommere, måtte slite med plagsomme tistler [hebr. dardạr] når de dyrket jorden, som var blitt forbannet. (1Mo 3: 17, 18) Ettersom tistlenes frø blir spredt med vinden, finner de fort grobunn på øde og forlatte steder. (Se Ho 10: 8.) Noen forskere forbinder den hebraiske betegnelsen barqanịm med et tilsvarende arabisk substantiv som står for Centaurea scoparia, en alminnelig forekommende, tistellignende plante med tornete kroner. Gideon brukte barqanịm da han straffet mennene i Sukkot fordi de ikke hadde villet gi hans sultne soldater brød da han kjempet mot midjanittene. (Dom 8: 6, 7, 16) Jesus nevnte tistler for å illustrere at mennesker, i likhet med planter, kjennes på sine frukter. (Mt 7: 16) I Palestina er det ikke uvanlig å se tistler virvle av sted som en stor, rullende kule med høstvinden. Det er muligens dette det blir hentydet til i Salme 83: 13 og i Jesaja 17: 13.