VÅPENSVENN

En kriger som stod i tjeneste hos en konge eller en annen leder og bar hans våpen og utrustning, og som stod ved hans side i kampen og adlød hans befaling. «Våpensvenn» er en oversettelse av det hebraiske uttrykket nosẹʼ kelịm, som bokstavelig betyr «en som bærer rustning eller våpen». (1Sa 14: 6; jf. 1Sa 14: 1.) Fiender som ble såret av en fremtredende kriger, fikk i noen tilfeller dødsstøtet av våpensvennen hans. (1Sa 14: 13) Våpensvennene ble utvalgt blant modige soldater, og noen var øyensynlig svært trofaste mot og nær knyttet til sine overordnede. – 1Sa 14: 6, 7; 31: 5.

Da Abimelek var blitt dødelig såret, fikk han våpensvennen sin til å gi ham dødsstøtet, så det ikke skulle hete seg at det var en kvinne som hadde drept ham. (Dom 9: 52–54) David tjente en gang som våpensvenn for kong Saul. (1Sa 16: 21) En av Sauls senere våpensvenner ville ikke gi sin døende herre dødsstøtet, men fulgte ham i døden ved å begå selvmord liksom ham. (1Sa 31: 3–6) Jonatan og Joab hadde også våpensvenner (1Sa 14: 6–14; 2Sa 18: 15; 23: 37; 1Kr 11: 39), og det samme hadde fremtredende krigere i andre nasjoners hærer i oldtiden, for eksempel filisterkjempen Goliat. – 1Sa 17: 7, 41.