Slaget ved Plataiai — en «bjørn» tvunget i kne

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I HELLAS

NOEN tause tempelruiner. Gamle grusstier og uthogde steiner som er forlatt. En øde slette mellom kuperte høydedrag ved breddene av elven Asopos, 50 kilometer nordvest for Aten.

Det er ingenting som røper at vi befinner oss akkurat der hvor en av de siste væpnede konfliktene mellom perserne og grekerne utspilte seg for cirka 2500 år siden. Dette var skueplassen for det største slaget på land i Perserkrigene — slaget ved Plataiai.

Antydninger om konflikter

De bibelske profetier forutsa flere verdensmakters oppkomst og fall flere hundre år i forveien. Akkurat som forutsagt erobret den medopersiske verdensmakt, symbolsk omtalt som en bjørn og som en vær, territorier under det som hovedsakelig var et vestlig, ekspansivt framstøt. (Daniel 7: 5; 8: 4) Men i kampen mot Hellas led de persiske styrker under kong Dareios I et knusende nederlag ved Maraton i 490 f.v.t. Fire år senere døde Dareios.

Så forteller Daniels profeti videre om «tre konger som står fram for Persia» og så en fjerde persisk konge, en som skulle «oppby alt mot Hellas’ rike». Den kongen var tydeligvis Dareios’ sønn Xerxes. (Daniel 11: 2) I et forsøk på å hevne persernes nederlag ved Maraton sendte Xerxes i 480 f.v.t. store styrker mot det greske fastlandet. Men etter en dyrekjøpt seier ved Thermopylai (Thermopylene) led hans styrker til slutt et bittert nederlag ved Salamis.a

Mardonios — en uvillig stridsmann?

En flau Xerxes skyndte seg av gårde til Lydia og etterlot seg 300 000 av sine menn under kommando av den erfarne hærføreren Mardonios, som var blitt pålagt å holde oppsyn med de erobrede områdene i Hellas. Fra sitt vinterkvarter i Tessalia sendte Mardonios en utsending til Aten med et forslag som tilbød Aten full benådning, gjenoppbygging av de brente templene, gjenopprettelse av territoriale grenser og en likeverdig allianse som en selvstyrt, fri by. Men atenerne avviste forslaget med forakt og vendte seg til Sparta for å få militær hjelp.

Opposisjonelle grekere som sympatiserte med Mardonios, rådde ham til å prøve å vinne over de gjenstridige grekerne ved å bestikke deres ledere. Men Mardonios holdt seg for god til å benytte seg av slike metoder. Han prøvde fremdeles å unngå en direkte konfrontasjon med grekerne og tilbød igjen atenerne å overgi seg på gunstige betingelser. Men de stod steilt på sitt.

Siste akt

Den siste episoden under konfliktene mellom perserne og grekerne inntraff så i august 479 f.v.t. ved Plataiai. Der møtte 40 000 greske fotsoldater fra Aten, Sparta og andre greske byer, under ledelse av hærføreren Pausanias av Sparta, Mardonios’ styrke på 100 000 mann.

Hovedtyngden av de to styrkene gruet for å angripe direkte, og i tre uker kjempet de ubesluttsomt i mindre trefninger rundt Asopos-elven. Sagnet forteller at begge hærstyrkene var blitt lovt seier av sine respektive sannsigere hvis de forble på defensiven. Men det persiske kavaleriet plaget grekerne stadig vekk, ødela en nødvendig forsyningslinje og forgiftet vannet i de brønnene som grekerne var avhengige av.

Mardonios trodde at krigen snart var over. Men denne persiske hærføreren hadde undervurdert motstanderens evne til å kjempe. Håpet om en øyeblikkelig og storslått seier lokket ham. Så han drev raskt hæren sin over elven og angrep.

Perserne dynget opp sine treskjold, og bak denne muren avskjøt de et regn av piler mot sine motstandere. De 8000 atenerne ble angrepet av persernes greske forbundsfeller, mens størstedelen av hæren til Mardonios angrep de 11 500 spartanerne. For å beskytte seg mot skyen av piler bøyde spartanerne seg ned bak skjoldene sine. Men så satte de i gang et disiplinert motangrep i falanksoppstilling. De hadde lengre spyd og sterkere rustninger, og hurtig og målbevisst nærmet de seg perserne.

Perserne ble overrasket og trakk seg tilbake. I mellomtiden hadde atenerne overmannet persernes greske forbundsfeller. Under dekning av kavaleriet flyktet Mardonios’ hær over elven igjen. Mardonios ble slått ned fra sin hest og drept. Nå var den persiske hæren uten leder. Den gikk i oppløsning, og soldatene flyktet.

Samtidig, på den andre siden av havet ved Mykale, på Jonia-kysten, vant den greske flåten en stor seier over den persiske flåten som så vidt hadde overlevd nederlaget ved Salamis et år tidligere. Den mektige persiske hærens samlede styrker hadde lidd et knusende nederlag.

En lammet «bjørn»

Persiske militære styrker skulle aldri mer kjempe på europeisk grunn. Som kjempende makt ble den persiske hæren fullstendig ødelagt. Ifølge boken A Soaring Spirit trakk Xerxes seg så «tilbake til sine hovedsteder og de gleder han kunne finne i haremet. Fra tid til annen strammet han seg opp og gjorde en innsats i forbindelse med farens byggeprosjekter og føyde noen palasser og haller til persernes seremonielle hovedstad Persepolis. Men stort annet av betydning utrettet han ikke».

Beskyttet bak hofflivets ritualer lot denne en gang så ærgjerrige erobreren sine interesser skrumpe inn til et ynkelig lite felt av politisk manøvrering og hoffsladder. Men her ble han også sviktet. I 465 f.v.t. fikk en junta ham myrdet i hans egen seng.

A Soaring Spirit sier: «I den rekken av persiske konger som fulgte — i hvert fall slik de ble oppfattet av de greske historikerne, som er vår viktigste informasjonskilde om riket i denne perioden — var det ingen av dem som hadde Kyros’ eller Dareios’ kraft og dyktighet. Under Xerxes’ sønn Artaxerxes I var det penger og ikke soldater som ble det viktigste redskapet for persisk rikspolitikk. Artaxerxes brukte dareiken, mynten i Perserriket, til å blande seg inn i grekernes affærer. Først betalte han én [bystat] og så en annen for å skape vanskeligheter . . . På myntene, dareiker i gull, var det et bilde av Dareios som holdt en bue og et pilekogger. Grekerne kalte dem foraktelig for ’persiske bueskyttere’.»

Sammensvergelser og drap fortsatte å flekke til det persiske riket med blod helt til det gikk til grunne. Det gikk stadig nedover med riket, og det persiske dynastiet begynte å miste sin makt og evne til å styre.

Til tross for noen siste, fortvilte forsøk på å styrke riket, var kongehuset modent for avvikling da Aleksander den store — en mann som hadde de samme imperialistiske visjoner og ambisjoner som Kyros — marsjerte gjennom dette vidstrakte riket på slutten av 300-tallet f.v.t. Igjen ble en bibelsk profeti oppfylt i minste detalj.

[Fotnote]

[Ramme på side 26]

Medo-Persia og Hellas — 200 år med konflikter

539 f.v.t. Medo-Persia blir den fjerde verdensmakt. Det erobrer territorium hovedsakelig i tre retninger: nord (Assyria), vest (Jonia) og sør (Egypt) (Daniel 7: 5; 8: 1—4, 20)

500 f.v.t. Grekere i Jonia (Lilleasia) gjør opprør mot persiske herskere

490 f.v.t. Atenerne driver perserne tilbake ved Maraton

482 f.v.t. Xerxes ’oppbyr alt mot Hellas’ (Daniel 11: 2)

480 f.v.t. Dyrekjøpt seier for perserne ved Thermopylai; perserne lider et stort nederlag ved Salamis

479 f.v.t. Atenernes og spartanernes seier over perserne ved Plataiai

336 f.v.t. Aleksander blir konge av Makedonia

331 f.v.t. Den persiske hæren blir knust av Aleksander den store ved Gaugamela; Hellas blir den femte verdensmakt (Daniel 8: 3—8, 20—22)

[Bilder]

Persisk bueskytter

Prosesjon av gresk kavaleri

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum

[Ramme på side 26]

Det endelige utfallet av all menneskelig maktkamp

«I de kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri skal bli ødelagt. Og riket skal ikke bli overlatt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse rikene, og selv skal det bestå til uavgrensede tider.» — Daniel 2: 44

[Bilde på side 25]

Slagmarken ved Plataiai, hvor den persiske kampstyrken ble tilintetgjort