Hvordan vi kan identifisere den eneste sanne Gud

NESTEN så lenge menneskene har eksistert, har de hatt mange forskjellige guder. Det har vært så mange at det er vanskelig å angi et nøyaktig tall på de gudene og gudinnene som er blitt tilbedt rundt om på jorden — men det er snakk om millioner.

Etter å ha fastslått at det finnes en Gud, spør vi nå: Hvilken av alle de gudene som er blitt tilbedt rundt om på jorden, både nå og i fortiden, er den sanne Gud? At det bare finnes én sann Gud, og at det er mulig å vite hvem han er, blir klart uttrykt i Bibelen, i Johannes 17: 3: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.»

Et særegent navn

Det er logisk at enhver gud som har personlighet, trenger et personlig navn som skiller ham ut fra andre guder som selv har sine navn. Det bør fortrinnsvis være et navn som guden selv har åpenbart, og ikke et navn som hans tilbedere har funnet på.

Men her finner vi et merkelig forhold. Mens de fleste veletablerte religionssamfunn omtaler sine guder ved personlige navn, har jødene og de tradisjonelle kirkesamfunnene i kristenheten latt være å bruke et særegent, personlig navn på den guden de tilber. De tyr i stedet til slike titler som Herren, Gud, Den Allmektige og Faderen.

Skribenten David Clines kommenterer i publikasjonen Theology: «En gang mellom 400-tallet og 100-tallet f.Kr. ble Gud rammet av en tragisk ulykke: Han mistet navnet sitt. Eller for å si det mer presist: Jødene sluttet å bruke Guds personlige navn, Jahve, og begynte å omtale Jahve ved forskjellige omskrivninger: Gud, Herren, Navnet, Den Hellige, Nærværet og til og med Stedet. Selv der det var skrevet Jahve i bibelteksten, uttalte leserne navnet som Adonai. Med templets endelige fall ble det også slutt på de sjeldne liturgiske anledningene da navnet ble brukt, og selv kunnskapen om hvordan navnet skulle uttales, ble glemt.» Det er imidlertid ingen som kan si noe sikkert om når ortodokse jøder sluttet å uttale Guds navn og erstattet det med de hebraiske ordene for Gud og Suverene Herre.

Det ser derfor ut til at det aller første man må gjøre for å bli kjent med «den eneste sanne Gud», er å bli kjent med hans navn. Dette er slett ikke vanskelig, for Den Allmektige Guds, Skaperens, navn blir klart og tydelig oppgitt i Salme 83: 18: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.»a

Jehova eller Jahve?

Mens det er navnet Jehova som forekommer i Ny verden-oversettelsen og andre bibeloversettelser, foretrekker enkelte å bruke navnet Jahve i stedet for Jehova. Hvilket navn er korrekt?

De eldste bibelhåndskriftene ble skrevet på hebraisk. Guds navn forekommer nesten 7000 ganger i De hebraiske skrifter, der det blir stavet med fire konsonanter — JHWH eller JHVH. Disse ordene på fire konsonanter kalles ofte tetragrammet, en betegnelse som er utledet av to greske ord som betyr «fire bokstaver». Det hersker imidlertid tvil om den nøyaktige uttalen, fordi gammelhebraisk skrift bare bestod av konsonanter, uten noen vokaler til å hjelpe leseren på rett vei. Om tetragrammet skal uttales Jahve eller Jehova, avhenger derfor av hvilke vokaler leseren føyer til de fire konsonantene. I dag mener mange hebraikere at Jahve er den riktige uttalen.

Men hvis man skal være konsekvent, er det rimeligere å bruke uttalen Jehova. Hvordan det? Jo, denne uttalen er blitt godtatt i det norske språk i flere hundre år. De som har innvendinger mot uttalen Jehova, burde også ha innvendinger mot bruken av de anerkjente uttalene Jeremia og Jesus. Jeremia måtte i så fall forandres til Jirmejạh eller Jirmejạhu, de opprinnelige hebraiske uttalene, og Jesus måtte forandres til til Jesjụaʽ (hebraisk) eller Iesous (gresk). Av den grunn mener mange av dem som studerer Bibelen, deriblant Jehovas vitner, at det for konsekvensens skyld er best å bruke den kjente uttalen Jehova og de tilsvarende uttalene på andre språk.

Har det egentlig noen betydning?

Enkelte hevder kanskje at det ikke har noen betydning om man tiltaler Den Allmektige Gud med et personlig navn eller ikke, og de er fornøyd med å omtale eller tiltale Gud som Fader eller rett og slett som Gud. Begge disse betegnelsene er imidlertid titler og ikke navn, og de er verken personlige eller særegne. I bibelsk tid ble ordet for Gud (hebraisk: ’Elohịm) brukt for å beskrive enhver gud — også den hedenske filisterguden Dagon. (Dommerne 16: 23, 24) Så hvis en hebreer fortalte en filister at han, hebreeren, tilbad «Gud», ville det ikke ha vært nok til å få fram at han tilbad den sanne Gud.

I denne forbindelse er det interessant å lese en kommentar i en bibelordbok fra 1874: «[Jehova] er overalt et egennavn som betegner den personlige Gud og bare ham, mens Elohim mer har karakter av et fellesnavn som vanligvis, men ikke nødvendigvis eller utelukkende betegner Den Høyeste. . . . Hebreeren kan si Elohim med den bestemte artikkel foran og sikte til den sanne Gud i motsetning til alle falske guder, men han sier aldri Jehova med den bestemte artikkel foran, for Jehova er navnet på den sanne Gud alene. Han sier igjen og igjen min Gud . . . , men aldri min Jehova, for når han sier min Gud, sikter han til Jehova. Han snakker om Israels Gud, men aldri om Israels Jehova, for det finnes ingen annen Jehova. Han snakker om den levende Gud, men aldri om den levende Jehova, for han kan ikke forestille seg Jehova som noe annet enn levende.» — The Imperial Bible-Dictionary.

Den sanne Guds egenskaper

Bare det å kjenne en persons navn betyr selvfølgelig ikke at vi kjenner ham eller henne til bunns. De fleste av oss kjenner navnene på ledende politikere. Selv framstående menn og kvinner i andre land kan ha navn som vi kjenner godt. Men bare det å kjenne navnene deres — og vite hvordan de skal uttales — betyr ikke i seg selv at vi kjenner disse menneskene personlig eller vet hva slags mennesker de er. For å kjenne den eneste sanne Gud må vi derfor bli kjent med og sette pris på hans egenskaper.

Selv om det riktignok aldri vil bli mulig for et menneske å se den sanne Gud, kan vi likevel bli kjent med mange detaljer om hans personlighet gjennom det han har latt nedskrive i Bibelen til gagn for oss. (2. Mosebok 33: 20; Johannes 1: 18) Noen av de hebraiske profetene fikk inspirerte syner av Den Allmektige Guds himmelske bolig. Det de skildrer, er ikke bare stor verdighet og ærefryktinngytende majestet og makt, men også opphøyd ro, orden og skjønnhet. — 2. Mosebok 24: 9—11; Jesaja 6: 1; Esekiel 1: 26—28; Daniel 7: 9; Åpenbaringen 4: 1—3.

Jehova Gud beskrev noen av sine tiltalende egenskaper for Moses, slik det er nedskrevet i 2. Mosebok 34: 6, 7: «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd.» Er du ikke enig i at kjennskapen til disse egenskapene hos Gud gjør at vi føler oss tiltrukket av ham og får lyst til å vite mer om ham som person?

Selv om det aldri vil bli mulig for et menneske å se Jehova Gud i hans strålende herlighet, viser Bibelen at da Jesus Kristus levde som menneske på jorden, gjenspeilte han i virkeligheten hva slags person Jehova Gud, hans himmelske Far, er. Jesus sa en gang: «Sønnen kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han ser Faderen gjøre. For uansett hva Han gjør — det gjør også Sønnen på samme måte.» — Johannes 5: 19.

Av dette kan vi utlede at Jesu godhet, medfølelse, mildhet og varme og dessuten hans sterke kjærlighet til rettferdigheten og hat til ondskapen alt sammen er egenskaper som Jesus hadde sett hos sin Far, Jehova Gud, da han var sammen med ham i himmelen før han ble et menneske på jorden. Når vi forstår den fulle betydningen av navnet Jehova, har vi derfor all mulig grunn til å elske dette hellige navnet, til å prise og opphøye det og til å sette vår lit til det.

Å bli kjent med den eneste sanne Gud på denne måten er i virkeligheten en prosess som aldri tar slutt, slik det tydelig framgår av gjengivelsen av Johannes 17: 3 i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. Her er det til stor hjelp at ordet «stadig» er brukt for å få fram den fulle betydningen av den greske grunnteksten. Vi leser: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» Ja, å fortsette å tilegne seg kunnskap om den eneste sanne Gud, Jehova, og om hans Sønn, Jesus Kristus, er en prosess som aldri bør ta slutt.

Den sanne Gud åpenbart

Det er altså lett å skille den sanne Gud ut fra de mange falske gudene. Han er den allmektige Skaper av universet, deriblant planeten jorden og menneskene på den. Han har et særegent personlig navn — Jehova, eller Jahve. Han er ingen del av en mystisk treenig gud, en treenighet. Han er en kjærlighetens Gud, og han ønsker bare det beste for sine menneskelige skapninger. Men han er også en rettferdighetens Gud, og han vil ikke for bestandig tolerere dem som turer fram med å ødelegge jorden og hisse til krig og voldsbruk.

Jehova har åpenbart at han er fast bestemt på ikke bare å befri jorden for ondskap og lidelse, men også på å gjøre den til et paradis der oppriktige mennesker kan leve evig under lykkelige forhold. (Salme 37: 10, 11, 29, 34) Den Allmektige Gud har nå innsatt sin Sønn, Jesus, som den himmelske konge i Guds rike, og om kort tid skal Jesus innføre den nye, rettferdige verden og gjenopprette paradisiske forhold på jorden. — Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.

Vi håper at du nå har en bedre forutsetning for å besvare spørsmålet «Finnes det en Gud?» og for å identifisere den sanne Gud.

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

Jesus Kristus viste at Jehova er den eneste sanne Gud