En søken etter et paradis fritt for problemer
«DET vi prøver på, er rett og slett å innføre en trygg og kanskje gammeldags levemåte som går ut på at folk bryr seg om hverandre,» forklarte et britisk ektepar. De hadde bestemt seg for å prøve å finne en paradisisk tropeøy der de kunne grunnlegge et samfunn som skulle preges av fredelig sameksistens. Du kan uten tvil forstå hvorfor de ønsket å gjøre dette. Hvem ville ikke straks slå til hvis de fikk muligheten til å leve i et paradis som er fritt for problemer?
Er løsningen å isolere seg?
Tanken om å bo på en øy virker tiltrekkende på mange som er på leting etter et paradis, for isolasjonen borger for et visst mål av sikkerhet. Noen velger øyer ved Panamas stillehavskyst eller øyer i Karibia, for eksempel de som ligger i farvannene ved Belize. Andre vender oppmerksomheten mot idylliske steder i Indiahavet, blant annet Seychellene.
De praktiske vanskene i forbindelse med det å grunnlegge et isolert samfunn er imidlertid større enn mange klarer å forestille seg. Og selv om en skulle ha tilstrekkelige midler, kan det være at statlige lover hindrer et raskt oppkjøp av tomter. Men sett at du virkelig fikk tilgang til en ideell tropeøy. Ville du i så fall bli lykkelig der? Ville et slikt paradis være fritt for problemer?
De avsidesliggende øyene utenfor kysten av Storbritannia huser nå en økende befolkning. De nye innbyggerne er hovedsakelig personer som søker ensomhet og fred. En mann som bor alene på den tusen mål store øya Eorsa på vestkysten av Skottland, sier at han aldri føler seg ensom, fordi han har så mye å gjøre med å ta seg av de hundre sauene sine. Andre som har prøvd å leve avsondret på en øy, har raskt begynt å føle seg ensomme. Noen har angivelig prøvd å begå selvmord og har måttet bli reddet.
Mange tror at en idyllisk tropeøy må være et paradis. De synes det virker forlokkende å leve i et behagelig klima og sjelden oppleve ekstreme værforhold. Men muligheten for en global oppvarming som fører til stigende havnivå, har skapt bekymring hos mange øyboere. Blant dem som føler seg truet, er innbyggerne på de lavtliggende atollene som utgjør territoriet Tokelau i det vestlige Stillehavet, og innbyggerne på de spredtliggende øyene Maldivene i Indiahavet som bare rager to meter over havet ved flo sjø.
Styresmaktene i nesten 40 forskjellige små øystater har sluttet seg sammen i føderasjonen Small Island Developing States for å skape blest omkring disse øyenes vanskelige situasjon. Selv om den forventede levealderen er høy og spedbarnsdødeligheten er lav, står innbyggerne overfor vedvarende, alvorlige miljøproblemer. Oljeutslipp og forurensede havområder undergraver økonomien til noen av øyene. Andre blir gjort til avfallsplasser for giftig avfall som de større landene ønsker å bli kvitt.
Selv det at disse øyene blir oppfattet som paradislignende tilfluktssteder, utgjør en trussel. Hvordan det? Turister som strømmer til øyenes solfylte kyster, er årsak til alvorlig overbefolkning og utpining av sparsomme ressurser. Turistflommen forverrer også forurensningsproblemet. I Karibia, som hvert år mottar 20 millioner tilreisende, er det for eksempel bare ti prosent av det kloakkavfallet turistene etterlater seg, som gjennomgår en eller annen form for behandling.
Andre eksotiske steder erfarer lignende problemer. Tenk på det som skjer i Goa på vestkysten av India. «Masseturisme ’forgifter’ et paradis,» meldte London-avisen The Independent on Sunday. Offisielle overslag viser at tallet på turister økte fra 10 000 i 1972 til over en million tidlig på 90-tallet. Noen påpeker at Goas sårbare økologi og unike kultur trues av griske hotelleiere som gjerne vil slå mynt på turistflommen. En rapport fra de indiske myndighetene bekrefter at noen hoteller ved strendene er blitt oppført ulovlig. De ansvarlige har gravd ut sand, felt trær og jevnet ut sanddyner. Kloakken blir tømt ut på stranden eller lekker ut på nærliggende rismarker, noe som fører til spredning av smittestoffer.
Fritt for kriminalitet?
Den snikende framveksten av kriminalitet kaster mørke skygger over selv de mest fredelige områder. Fra den lille karibiske øya Barbuda kom det for en tid tilbake en nyhetsmelding som hadde tittelen «Blodbad i paradiset». Den fortalte om de grusomme mordene på fire personer om bord i en luksusyacht som lå for anker ved øya. Slike hendelser fører til økt bekymring over at det blir stadig mer kriminalitet i hele regionen.
«Narkotika utløser bandekriger i ’paradiset’,» lød overskriften i en artikkel i London-avisen The Sunday Times som beskrev forholdene i et mellomamerikansk land. En lokal redaktør beklaget seg over at freden var borte, og uttalte: «Nå er det vanlig å våkne opp om morgenen og oppdage at det ligger en 16-åring i en blodpøl på gaten.»
De som har som mål å grunnlegge et paradisisk samfunn, håper å trekke til seg folk som lover å være fredelige. Men hvordan går det i virkeligheten? Det britiske ekteparet som ble nevnt innledningsvis, opplevde ganske raskt at det oppstod uenighet. Noen av dem som søkte om å få delta i prosjektet deres, ønsket tydeligvis å tjene penger på det. «Vi vil ikke at det skal være noen ledere,» sa initiativtageren. «Tanken er at vi skal slå oss sammen for å få det hele til å fungere. Jeg kaller det et utopisk samfunn.» Dette er slett ikke det første prosjektet i sitt slag. — Se rammen «Forsøk på å skape et paradisisk samfunn».
Enkelte andre som er på leting etter et paradis, tror at de vil nå sitt mål ved å vinne i et lotteri. Men det å høste økonomisk vinning på en slik måte fører sjelden til lykke. I februar 1995 meldte The Sunday Times at familien til den personen som hadde vunnet Storbritannias største lotterigevinst noensinne, opplevde bitre stridigheter; gevinsten hadde ikke brakt dem annet enn «fiendskap, feider og tapte illusjoner». Dette er ikke uvanlig i slike situasjoner.
I en analyse av menneskets søken etter Utopia kommenterer journalisten Bernard Levin «drømmen om snarlig rikdom» og sier: «Som i tilfellet med så mange drømmer er ikke marerittet langt unna. Vi har så mange godt dokumenterte beretninger om snarlig rikdom som fører til katastrofe, at de ikke kan avfeies som tilfeldige sammentreff.»
Hva med dommedagssekter?
Andre bestrebelser på å skape et paradis har hatt dystrere overtoner. En avis som meldte om føderale politifolks beleiring av det inngjerdede tilholdsstedet til kulten Branch Davidians i Waco i Texas i 1993, hevdet at det var den «eksplosive blandingen av våpen, hjernevask og en dommedagsprofet» som førte til katastrofen. Sørgelig nok er ikke dette et enkeltstående tilfelle.
Tilhengerne av den nå avdøde Bhagwan Shree Rajneesh, en indisk åndelig leder, grunnla sitt eget samfunn i Oregon. De hadde imidlertid en livsførsel som krenket naboenes moralfølelse. Lederens overdådige rikdom og gruppens eksperimentering med sex undergravde påstanden om at de hadde anlagt «en vakker oase».
Mange kulter som ledes av folk med forhåpninger om et paradis, krever at tilhengerne skal følge merkelige skikker, skikker som noen ganger fører til voldelige konflikter. Spaltisten Ian Brodie sier: «Kultene tilbyr et tilfluktssted og et velordnet samfunn for dem som føler at de lever i et tomrom eller ikke klarer å hanskes med presset i den virkelige verden.» Ikke desto mindre er denne uttalelsen et vitnesbyrd om at mange mennesker har en sterk lengsel etter å få leve i et paradis.
Et paradis som er fritt for problemer
Listen over problemer synes endeløs: forurensning, kriminalitet, narkotikamisbruk, overbefolkning, etniske konflikter, politiske rystelser — for ikke å snakke om de problemene som er felles for alle mennesker: sykdom og død. Konklusjonen må bli at det ikke noe sted på jorden finnes et paradis som er helt fritt for problemer. Som Bernard Levin erkjenner: «Det finnes en skamplett på menneskehetens rulleblad, og den synes å ha vært der nesten like lenge som menneskeheten har eksistert. Den består i en manglende evne til å leve lykkelig i nær kontakt med flere enn noen ganske få andre mennesker.»
Likevel kommer det til å bli opprettet et paradis som er fullstendig fritt for problemer. Dets fortsatte eksistens blir garantert av en overnaturlig makt. For tiden er det faktisk over fem millioner mennesker som arbeider mot det mål å få leve i dette paradiset, og disse erfarer allerede nå en dyrebar enhet og et fellesskap som er forholdsvis fritt for problemer. Hvor kan du finne dem? Hvordan kan du få det samme håpet som dem og høste gagn av de fordelene de nå nyter godt av? Og hvor lenge vil det kommende paradiset vare?
[Ramme på side 6]
Forsøk på å skape et paradisisk samfunn
I begynnelsen av 1800-tallet grunnla den franske sosialisten Étienne Cabet (1788—1856) og 280 av hans likesinnete et kollektiv i Nauvoo i Illinois som var basert på hans idealer. Men etter åtte år hadde det oppstått så mye uenighet i gruppen at den ble oppløst, og det samme skjedde med lignende grupper i Iowa og California.
En annen franskmann, Charles Fourier (1772—1837), utviklet ideer for et kooperativt jordbrukssamfunn med skiftende roller for alle medlemmene. Den enkelte skulle få en godtgjørelse som var basert på de resultatene gruppen som et hele oppnådde. Men da det ble grunnlagt samfunn både i Frankrike og USA som var basert på disse prinsippene, fungerte de ikke særlig lenge.
Omtrent på samme tid foreslo den walisiske sosialreformatoren Robert Owen (1771—1858) at det skulle opprettes kooperative landsbyer med hundrevis av innbyggere som levde sammen og hadde felles kjøkkener og spisesaler. Den enkelte familie skulle ha sin egen leilighet og ta seg av barna sine til de fylte tre år. Deretter skulle hele samfunnet overta omsorgen for barna. Men Owens eksperimenter mislyktes, og han tapte størstedelen av sin personlige formue.
John Noyes (1811—1886) grunnla et samfunn som The New Encyclopædia Britannica kaller «det mest vellykkede av de utopiske sosialistiske samfunnene i USA». Da tilhengerne hans kastet vrak på det monogame ekteskap og i stedet tillot seksuelle forbindelser mellom alle rett og slett på grunnlag av gjensidig enighet, ble Noyes arrestert for ekteskapsbrudd.
Laissez faire-byen, et slags «kapitalistisk Utopia» i Mellom-Amerika, er et moderne forsøk på å skape et utopisk samfunn, melder London-avisen The Sunday Times. Initiativtagerne søkte etter investorer. Folk ble lokket med utsiktene til å få leve i «det 21. århundres mirakelby» og ble bedt om å sende 5000 dollar. De ble også bedt om å være med på en pyramidelignende form for salg og prøve å få tak i likesinnete personer som i sin tur ville være villige til å investere penger. Det eneste man får igjen for innbetalingen, er etter sigende en flybillett, slik at man kan ta prosjektet i øyesyn «hvis et land noen gang skulle la seg overtale til å tildele det en tomt og et lite hotell skulle bli bygd der,» kommenterte avisen. Det finnes ikke noe realistisk håp om at dette prosjektet skal bane veien for et «paradis».
[Bilde på side 7]
En øy virker tiltrekkende på mange som er på leting etter et paradis. Men i dag kaster kriminaliteten mørke skygger over selv de mest fredelige områder