Å leve med lærevansker

Dagens høydepunkt for seks år gamle David er når moren leser fortellinger for ham. Han har ingen vanskeligheter med å huske det han hører. Men han har et problem. Han har vondt for å lære å lese. Han har faktisk vanskeligheter med en hvilken som helst oppgave som krever visuell ferdighet.

Sara går i tredje klasse, men likevel har hun en usedvanlig uleselig håndskrift. Bokstavene er ikke riktige, og noen av dem er speilvendt. Foreldrene er bekymret, for hun har til og med problemer med å skrive sitt eget navn.

Johnny, som er i begynnelsen av tenårene, gjør det bra i alle skolefagene bortsett fra matematikk. Det går helt i surr for ham når han skal ha med tallverdier å gjøre. Han blir sint bare han ser tall, og når han setter seg for å gjøre mattelekser, går det raskt nedover med humøret.

HVA er det som er i veien med David, Sara og Johnny? Er de rett og slett late og sta og kanskje tungnemme? Overhodet ikke. Intelligensnivået er normalt eller også over gjennomsnittet. Men alle tre har hver sine lærevansker. David har dysleksi, et begrep som blir brukt om en rekke forskjellige lesevansker. Saras usedvanlige problemer med å skrive kalles dysgrafi. Og Johnnys manglende evne til å skjønne elementær matematikk kalles dyskalkuli. Dette er bare tre typer lærevansker. Det finnes mange flere, og noen eksperter anslår at minst ti prosent av barna i USA har lærevansker av et eller annet slag.

Hva vi legger i begrepet «lærevansker»

Det å lære kan nok for de fleste barn og unge være en utfordring til sine tider. Men det behøver slett ikke å bety at de har lærevansker. Det viser bare at alle barn har sine sterke og svake sider når det gjelder å lære. Noen er flinke til å lytte; de kan få med seg mye ved å høre etter. Andre er mer visuelt orientert; de lærer bedre ved å lese. Men på skolen sitter elevene sammen i et klasserom hvor alle forventes å lære, uansett hvilken undervisningsmetode som blir brukt. Det er derfor ikke til å unngå at noen får problemer med å lære.

Ofte ligger det noe mer i begrepet «lærevansker» enn det å ha visse problemer med å lære. Lærevansker blir gjerne brukt om problemer som stikker dypere — problemer med å lære som ikke så lett blir overvunnet ved tålmodighet og innsats. «Det ser ut til at hjernen til et barn som har lærevansker, oppfatter, behandler eller husker visse typer mentale oppgaver på en mangelfull måte,» skriver psykiaterne Paul og Esther Wender.a

Det at et barn har lærevansker, betyr ikke nødvendigvis at det lider av mental utviklingshemning. Paul og Esther Wender forklarer dette ved å sammenligne slike barn med tonedøve mennesker, som ikke kan oppfatte forskjeller i tonehøyde. «Tonedøve mennesker har ingen hjerneskade, og det er ikke noe i veien med hørselen deres,» skriver de. «Ingen ville vel si at tonedøvhet skyldes dovenskap, dårlig undervisning eller dårlig motivasjon.» De sier videre at det forholder seg på samme måte med dem som har lærevansker. Det er ofte én bestemt side ved det å lære som byr på vanskeligheter.

Dette forklarer hvorfor mange barn med lærevansker har middels høy intelligens eller også ligger over gjennomsnittet. Noen er faktisk usedvanlig intelligente. Det er dette paradokset som ofte får legene til å vurdere muligheten for at et barn har en lærevanske. Boken Why Is My Child Having Trouble at School? forklarer: «Et barn med en lærevanske fungerer på et nivå som ligger to eller flere år under det forventede nivå for sin aldersgruppe og sin vurderte IQ.» Problemet består med andre ord ikke bare i at barnet har vanskeligheter med å holde tritt med sine jevnaldrende. Prestasjonene er heller ikke på høyde med barnets eget potensial.

Hvordan barnet kan få den nødvendige hjelp

De følelsesmessige virkningene av lærevanskene gjør ofte problemet større. Når barn som har lærevansker, gjør det dårlig på skolen, kan det være at lærerne og de andre elevene og kanskje også deres egen familie betrakter dem som tapere. Det er dessverre mange slike barn som utvikler et negativt selvbilde, og dette selvbildet kan bli enda dårligere etter hvert som de vokser til. Dette er noe som bør tas alvorlig, ettersom lærevanskene som regel ikke forsvinner.b «Lærevanskene fortsetter livet igjennom,» skriver psykiateren Larry B. Silver. «De samme vanskene som virker inn på evnen til å lese, skrive og regne, vil også virke inn på sportslige aktiviteter og andre aktiviteter, familielivet og evnen til å komme overens med venner.»

Det er derfor helt nødvendig at barn med lærevansker får hjelp og støtte fra foreldrene. «Barn som vet at foreldrene virkelig stiller opp for dem, har forutsetninger for å utvikle selvaktelse og følelsen av at de får det til,» sier boken Parenting a Child With a Learning Disability.

Men for at foreldrene skal kunne gjøre dette, må de først ta sine egne følelser opp til vurdering. Noen foreldre har skyldfølelse fordi de mener at de på en eller annen måte har skylden for barnets vanskeligheter. Andre blir redde og føler at de utfordringene de blir stilt overfor, blir for mye for dem. Ingen av disse reaksjonene er til hjelp for barnet. De fører isteden til at foreldrene ikke foretar seg noe, og til at barnet ikke får den hjelpen det trenger.

Hvis en spesialist kommer til at barnet ditt har lærevansker, så fortvil ikke. Husk at barn med lærevansker bare trenger ekstra hjelp med hensyn til ferdighet på et bestemt område. Ta deg tid til å sette deg inn i spesielle tiltak der du bor, som kanskje er beregnet på barn med lærevansker. Mange skoler er bedre utrustet til å ta seg av slike situasjoner nå enn de var for en del år siden.

Fagfolk legger vekt på at du bør rose barnet ditt for det det får til, uansett hvor små prestasjonene måtte være. Vær raus med rosen. På den annen side bør du ikke forsømme disiplinen. Barn trenger faste rammer, og dette er enda viktigere for dem som har lærevansker. Fortell barnet hva du forventer, og hold deg til de normene du har fastsatt.

Lær deg dessuten å betrakte situasjonen på en realistisk måte. Dette er blitt illustrert på denne måten: «Tenk deg at du går på din favorittrestaurant og bestiller kalvekoteletter. Når kelneren setter tallerkenen foran deg, oppdager du at du har fått lammekoteletter. Begge deler er nydelige retter, men du var innstilt på kalvekjøtt. Mange foreldre trenger å foreta en forandring i måten å tenke på. Det kan nok være at du ikke var innstilt på lammekjøtt, men du oppdager at det smaker herlig. Slik er det også når du oppdrar barn som har spesielle behov.» — Parenting a Child With a Learning Disability.

[Fotnoter]