Atomavfall — radioaktivt og livsfarlig

STRØMMEN av husholdningsavfall er ikke den eneste faren som truer med å kvele livet på jorden. Den blekner i betydning sammenlignet med et langt større og mer livstruende avfallsproblem. Helt siden mennesket begynte å utnytte atomet for å lage atomvåpen og produsere energi, har vitenskapsmennene befunnet seg i et dilemma med hensyn til hva som er den sikreste måten å kvitte seg med det høyradioaktive avfallet på.

Milliarder av kroner er blitt brukt på å finne metoder som vil hindre at dette livsfarlige avfallet forgifter folk og miljø i generasjoner framover. Men det er en enorm oppgave, siden radioaktivt avfall kan være dødelig for alt levende i flere tusen år.

I flere tiår ble mye av dette avfallet ganske enkelt gravd ned på fabrikk- eller kraftverksområder eller lagret i sivebrønner. Man trodde at de farlige stoffene ville bli så fortynnet at de ikke ville gjøre noen skade — en antagelse som vi skal se har fått katastrofale følger. Millioner av liter høyradioaktivt avfall ble lagret i enorme nedgravde tanker; annet avfall ble forseglet i tønner og lagret oppe i dagen, noe som også skulle vise seg å være farlig.

Dette atomavfallet er så livsfarlig at vitenskapsmennene vurderte alt fra å sende det ut i verdensrommet til å oppbevare det under innlandsisen ved polene. Nå undersøker man muligheten for å slippe beholdere med avfall ut i det nordlige Stillehavet, hvor man regner med at de vil trenge omkring 30 meter ned i gjørmen på havbunnen.

I dag blir det meste av dette radioaktive avfallet lagret i vannbassenger inne i lukkede bygninger, men dette er bare en nødløsning til man finner en sikrere og mer permanent lagringsmetode. I Ontario i Canada har man for eksempel 16 atomreaktorer som allerede har produsert over 7000 tonn radioaktivt avfall som blir lagret på denne måten. I Storbritannia vet man heller ikke hva man skal gjøre med atomavfallet. For tiden blir høyradioaktivt avfall oppbevart oppe i dagen, og man regner med at denne fremgangsmåten vil bli fulgt til man har funnet fram til og prøvd ut områder under bakken hvor man kan være sikker på at avfallet ikke vil sive ut. Frankrike, Vest-Tyskland og Japan forsøker også å løse atomavfallsproblemet.

«Den vanlige oppfatning blant amerikanske myndigheter,» skrev The New York Times, «er at det sikreste er å oppbevare avfallet i ’dype, geologiske formasjoner’, hvor det er tørt, stabilt og øde. Men det viser seg at det er vanskelig å finne slike steder.» Ja, det vil virkelig bli vanskelig, for ifølge vitenskapsmennene må det være så tørt og stabilt der at avfallet trygt kan oppbevares i 10 000 år. Selv om man anslår at noe av dette atomavfallet kan fortsette å sende ut sine livsfarlige stråler i 250 000 år, tror ekspertene at jorden vil gjennomgå så store geologiske forandringer i løpet av 10 000 år at «det er meningsløst å planlegge lenger» inn i framtiden. «De beregningsmodeller jeg kjenner til, kan ikke engang skilte med en beregning som går 1000 år fram i tiden,» sa en anerkjent strålingsekspert. Han tilføyde at det er «vanskelig å snakke om helsefare 10 000 år fram i tiden».

Katastrofe!

Da vitenskapsmennene avslørte atomets hemmeligheter, banet de veien for et merkelig, nytt fenomen som de ikke var forberedt på å hanskes med — det livsfarlige atomavfallet. Selv da representanter for myndighetene ble advart om den mulige faren, ignorerte de med vilje advarslene. Nasjoner som hadde ekspertise og råstoff til å lage atomvåpen, prioriterte etter hvert denne våpenproduksjonen uten å ta hensyn til folks liv og helse og de miljøproblemene det medførte. Prosedyrene for oppbevaring av det livsfarlige avfallet var ikke gode nok. Ett eksempel: Ved en atomvåpenfabrikk «er over 750 milliarder liter farlige kjemikalier, nok til å dekke Manhattan med et 12 meter tykt lag, blitt sluppet ukontrollert ut i hull i bakken og i laguner,» skrev U.S.News & World Report for mars 1989. «Giftstoffer har sivet ut og forurenset grunnvannet i et minst 260 kvadratkilometer stort område. Omkring 170 millioner liter høyradioaktivt avfall blir lagret i enorme tanker under bakken. Fra disse tankene har det sivet ut nok plutonium til å lage over 50 bomber på størrelse med den som ble sluppet over Nagasaki,» skrev bladet. Man regner med at en opprenskning i området vil koste over 400 milliarder kroner.

Noen beholdere med atomavfall blir så varme på grunn av stråling at de sprekker. Anslagsvis to millioner liter radioaktivt avfall har lekket ut i grunnen. Drikkevannet er blitt så forurenset av strontium-90 at mengden av dette radioaktive stoffet ligger tusen ganger over den øvre grensen som det amerikanske miljøverndirektorat har fastsatt for drikkevann. I en annen atomvåpenfabrikk har «radioaktive stoffer fra avfallsbrønner som inneholder 42 millioner liter uran, . . . lekket ut i et vannførende lag og forurenset vannkilder opptil 800 meter sør for fabrikken,» skrev The New York Times. Avisen meldte også at i staten Washington ble milliarder av liter forurenset vann sluppet ut i grunnen, og en stadig strøm av radioaktivt tritium renner ut i elven Columbia.

Ved Radioactive Waste Management Complex i Idaho, som tar imot radioaktivt avfall, har det lekket ut små mengder plutonium fra grunne avfallsbrønner, meldte The New York Times. «Det siver ned gjennom lagene i jorden mot et stort vannreservoar som utgjør vannforsyningen for tusenvis av innbyggere i det sørlige Idaho.» Det livsfarlige stoffet har trengt ned til 70 meters dybde, nesten halvveis ned til det vannførende laget, skrev avisen.

Hvor farlig er dette plutoniumavfallet som er sluppet ut i bekker og elver og ut i luften? «Plutonium bevarer sin radioaktivitet i 250 000 år,» melder The New York Times. «Selv mikroskopiske partikler kan forårsake døden hvis de innåndes eller svelges.» «Selv det å puste inn bare ørlite grann plutonium kan forårsake kreft,» skrev bladet Newsweek.

De umiddelbare virkningene og langtidsvirkningene som radioaktivt avfall har på mennesker, er ikke kjent. Det vil de kanskje heller aldri bli. La det være nok å nevne at i ett tilfelle ble det rapportert om 162 krefttilfelle blant dem som bodde i noen kilometers omkrets rundt et kjernekraftverk. Folk er redde for å drikke vannet, og frykten sprer seg. «Det vil oppstå mellom seks og 200 flere tilfelle av kreft,» sa en universitetslege som er konsulent for dem som arbeider på kraftverket. «Alle er redde. De føler det som om de ikke lenger har kontroll over livet og nærmiljøet.»

Og det er nettopp det de ikke har. For mange hundre år siden sa en trofast profet for Jehova: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Historien har virkelig vist at disse ordene er sanne — noe som spesielt har kommet til uttrykk på en dramatisk måte nå i de siste dager. Avfallskrisen som stadig tiltar, er bare ett av resultatene av menneskenes manglende evne til å styre sine skritt.

Men det er ingen grunn til å fortvile. Bibelens profetier viser tydelig at den nåværende tingenes ordning snart vil bli fjernet og erstattet av en ny verden som Skaperen vil innføre. Han vil ikke tolerere det menneskene gjør med jorden og med seg selv, stort lenger, men vil «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Deretter vil menneskene under Skaperens ledelse lære hvordan de skal ta vare på jorden, og hvordan de skal bruke dens ressurser på en forstandig måte. — Salme 37: 34; 2. Peter 3: 10—13.

[Uthevet tekst på side 9]

Atomavfall kan fortsette å sende ut sine livsfarlige stråler i 250 000 år

[Uthevet tekst på side 10]

«Selv det å puste inn bare ørlite grann plutonium kan forårsake kreft»