Jeg forsøkte å forandre verden
JEG ble født i New Orleans i Louisiana i juni 1954 som nummer fem i en søskenflokk på 11. Foreldrene mine var troende katolikker og sendte oss derfor til en katolsk skole. Jeg var korgutt i kirken, stod tidlig opp mang en morgen og gikk til messe og bestemte meg i meget ung alder for å bli katolsk prest og tjene Gud og mennesker. Da jeg gikk ut av åttende klasse, begynte jeg derfor på St. Augustines bibelskole i Bay St. Louis i Mississippi.
Da jeg kom dit, oppdaget jeg at prestene ikke var så hellige som jeg hadde regnet med. Jeg ble vitne til løgn, banning og drukkenskap. En av prestene hadde homoseksuelle interesser. En annen fikk ofte besøk av niesen til en annen prest og gjorde henne gravid. Dette problemet ble løst ved at han ble overflyttet til en annen religiøs institusjon. Jeg begynte å miste mine illusjoner og lysten til å bli prest, men mitt ønske om å tjene Gud holdt seg levende.
Jeg bodde på bibelskolens internat og deltok i gudstjenestene der, men ellers gikk jeg på en videregående skole som hovedsakelig hadde hvite elever. Der ble jeg utsatt for rasisme. Jeg hadde jo også tidligere stiftet bekjentskap med mange former for rasediskriminering som minnet meg om min «lavere status», for eksempel alle skiltene med «Bare for hvite» og «Bare for fargede» som var satt opp ved drikkefontener og toaletter, og rasistiske skriblerier på mange bygninger: «Ingen adgang for svartinger.»
Men på den videregående skolen skjedde diskrimineringen på et mer personlig plan. Jeg ble etter hvert bitter på grunn av alle skjellsordene, den jevne strømmen av rasistiske vitser, favoriseringen av de hvite elevene og diskrimineringen av de svarte. Noen i den forholdsvis lille gruppen svarte elever fant det nødvendig å gå med kniv for sikkerhets skyld. Jeg ble med i en aktivistgruppe som blant annet arrangerte boikottkampanjer.
’Hvordan kan mennesker handle slik mot andre mennesker?’
I mitt 11. skoleår leste jeg selvbiografien til Malcolm X. Jeg ble helt oppslukt av denne boken. Om kvelden, etter at lysene skulle være slokt, lå jeg under teppet og leste i den i lyset fra en lommelykt. Dessuten leste jeg bøker om slavehandelen i Afrika. Jeg hadde bøker med skjematiske tegninger som viste hvordan de svarte ble stuet sammen som sardiner i slaveskipene. De som døde, ble kastet over bord og ett av haiene som fulgte i kjølvannet av disse skipene. Slike opplysninger brente seg inn i sinnet mitt. Om natten når jeg sov, så jeg for meg det som skjedde med disse menneskene, og tenkte: ’Hvordan kan mennesker handle slik mot andre mennesker?’ Jeg begynte å hate hvite mennesker.
Da jeg ble universitetsstudent og de såkalte Black Panthers eller svarte pantere gjorde sitt inntog i miljøet, var jeg derfor mottagelig for deres agitasjon. De mente at makten lå i skytevåpnene, og at det måtte bli blodsutgytelser i Amerika mellom rasene. Jeg var enig med dem. De ville at jeg skulle slutte meg til dem, men det gjorde jeg ikke. Jeg solgte deres avis, jeg prøvde meg på narkotika sammen med dem, men jeg kunne ikke godta deres ateisme. Jeg trodde fremdeles på Gud selv om jeg var skuffet over katolisismen på grunn av den umoral og det hykleri jeg hadde sett hos prestene på den religiøse skolen. På dette tidspunkt i mitt liv tenkte jeg alvorlig på å begå selvmord ved å hoppe ut fra broen over Mississippi-elven.
Litt senere kom en tilhenger av de såkalte Black Muslims eller svarte muslimer inn på universitetsområdet for å selge avisen Muhammad Speaks. Vi snakket om de svartes håpløse situasjon, og jeg begynte å gå på møtene til de svarte muslimene. De hatet hvite mennesker — og hos dem ble jeg også kjent med den forestilling at den hvite mann er Djevelen. De mente ikke bare at den hvite mann er djevelsk, men at han er Djevelen selv — og dette skulle være forklaringen på de hvites umenneskelige overgrep mot de svarte. Hva hadde for eksempel de hvite gjort mot indianerne og mot de svarte i den tiden slavehandelen pågikk? De hadde drept millioner. Det var ikke til å komme forbi.
Alle kunne umulig være djevler
Dermed ble jeg en svart muslim. Jeg forkastet mitt etternavn, Dugué, fordi det var fransk, og byttet det ut med en X. Fra da av het jeg altså Virgil X. Som svart muslim deltok jeg ivrig i salget av deres avis og i andre aktiviteter. Jeg mente at dette var den rette måten å tjene Gud på. Men da jeg hadde holdt sammen med de svarte muslimene en tid, begynte jeg å tvile på noen av deres teorier og noen av deres handlinger, blant annet den forestilling at den hvite mann er Djevelen.
Jeg hadde riktignok hatt mange dårlige erfaringer med hvite mennesker, men kunne det kategorisk hevdes at de alle var djevler? Jeg tenkte på den hvite basketballtreneren som opptrådte på en sympatisk måte overfor de svarte. Og jeg tenkte på en ung hvit advokat som hadde bistått meg i en rettssak angående diskriminering som var reist mot skolestyret i New Orleans. Jeg hadde også kjent andre anstendige hvite mennesker i mitt liv — det kunne ikke være mulig at de alle var djevler.
Dessuten tenkte jeg på oppstandelsen. De svarte muslimene hevdet at når du er død, er du borte for godt. Men jeg tenkte: ’Hvis Gud kunne skape menneskene av jord, da kan han selvfølgelig også reise dem opp fra graven.’ Så var det de økonomiske sidene ved de svarte muslimenes virksomhet. Jeg solgte 300 eksemplarer av avisen Muhammad Speaks hver uke, 1200 hver måned, og gikk til dem med pengene. Vi måtte betale store kontingenter. Det de prekte om, var for en stor del penger. Jeg fikk omkring fire timers søvn hver natt. Jeg ofret hele livet mitt for de svarte muslimene. Og nå begynte tvilen å melde seg i mitt sinn om visse sider ved deres lære. Alt dette svirret rundt i hodet mitt og gjorde meg bekymret.
En dag i desember 1974 da jeg jobbet for det daglige brød i et bydelssenter, begynte alle disse tankene å jage fram og tilbake i mitt sinn. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd tidligere. Jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden. Jeg måtte skynde meg ut før det skjedde noe forferdelig. Jeg måtte ha luft, og jeg måtte ha tid til å tenke over hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Uten noen nærmere forklaring sa jeg til de andre ved sentret at jeg måtte gå for dagen.
Jeg bønnfalt Gud om at han måtte vise meg sannheten
Jeg gikk fra arbeidet og skyndte meg hjem, la meg på mine knær og bad til Gud. Jeg bad om å finne sannheten. For første gang bad jeg Gud om å vise meg sannheten og den organisasjonen som hadde sannheten. Tidligere hadde jeg bedt om en mulighet til å hjelpe svarte mennesker og finne den rette raseorganisasjonen som hatet de hvite. Men nå bad jeg bare om at jeg måtte bli kjent med sannheten, uansett hva den gikk ut på, og hvor den var å finne. «Hvis du er Allah, så hjelp meg. Hvis du ikke er Allah, så hjelp meg, hvem du enn er. Hjelp meg til å finne sannheten.»
På dette tidspunkt hadde jeg igjen begynt å bruke mitt egentlige navn, Virgil Dugué. Jeg bodde fremdeles hos min mor og far i New Orleans. Da jeg stod opp om morgenen etter at jeg hadde bedt så inderlig til Gud, fant jeg et eksemplar av bladet Vakttårnet hjemme hos oss. Jeg vet ikke hvordan det hadde kommet dit. Det var noe utenom det vanlige, for jeg hadde aldri sett noen av Jehovas vitners skrifter i huset før. Jeg spurte om noen i familien visste hvor bladet kom fra. Ingen ante noe om det. Noen må bare ha stukket det under døren.
Det var nummeret for 15. desember 1974. [På norsk Vakttårnet for 15. desember 1975] På omslaget var det en tegning av Maria og Josef og Jesus i krybben — hvite mennesker! Og spørsmålet: «Er dette den rette måten å ære Jesus Kristus på?» Jeg tenkte: ’De kommer sikkert til å svare ja og si at du må tilbe Jesus.’ Hvis det hadde vært et annet nummer av bladet, ville jeg sannsynligvis ha slengt det fra meg. Men jeg åpnet det og kikket igjennom den første artikkelen og oppfattet at det ble sagt at Jesus ikke er Gud, og at vi ikke skal tilbe Jesus. Dette var litt av en åpenbaring for meg. Jeg hadde trodd at alle sekter i kristenheten tilbad Jesus, og at alle mente at Jesus var Gud.
Men som svart muslim hadde jeg lært at Jesus ikke er Gud. De leste mange skriftsteder som viser at Jesus ikke er Gud, blant annet Johannes 14: 28: «Faderen . . . er større enn jeg.» De lærte at Jesus er en profet, og mente at Elijah Muhammad, en av lederne i Black Muslims, var den siste profet. Jeg visste derfor at Jesus ikke er Gud, og da jeg leste det i denne artikkelen, var det som om jeg ble kvitt en stor byrde. Da jeg hadde lest hele artikkelen, var jeg målløs. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg var ikke overbevist om at dette var sannheten. Men for første gang ble jeg klar over at ikke alle såkalte kristne feirer jul eller andre hedenske høytidsdager. Og siden jeg hadde bedt om å få sannheten, tenkte jeg: ’Kan dette være sannheten? Er dette svaret på min bønn?’
I telefonkatalogen fant jeg fortegnelsen over alle de såkalte kristne kirkesamfunn og ringte dem i tur og orden. Jeg spurte ganske enkelt: ’Feirer dere jul?’ Når de svarte ja, la jeg på røret igjen. Til slutt stod jeg tilbake med Jehovas vitner. Kunne dette være et svar på min bønn? Jeg hadde aldri hørt på dem. Kanskje det var på tide at jeg gjorde det. Jeg ringte til deres Rikets sal. Det var en hvit mann som tok telefonen. Han ville gjerne komme hjem til meg og studere Bibelen sammen med meg. Men jeg vegret meg. Jeg sa nei. Han var hvit — det kunne jo fremdeles tenkes at han var Djevelen.
Jeg stilte spørsmål og fikk svar
Det endte derfor med at vi snakket sammen over telefonen. For første gang i mitt liv var jeg tilfreds med de svarene jeg fikk. Jeg ringte til ham hver dag, stilte flere spørsmål og fikk flere svar. Han gav meg beviser. Han understøttet det han sa, med sitater fra Bibelen. Det gjorde inntrykk på meg. Det var første gang noen hadde besvart spørsmålene mine ved hjelp av Bibelen. Et håpets lys begynte så smått å bli tent hos meg. Jeg fikk en bibel, et eksemplar av New World Translation med en liten bibelordbok som supplement, og den studerte jeg flittig og fant fram til mange flere sannheter.
En måned senere flyttet jeg til Dallas i Texas. Da jeg hadde kommet i orden, ringte jeg til nærmeste Rikets sal. Den som tok telefonen, hentet meg til et møte i Rikets sal. Der ble jeg presentert for en forkynner som gjerne ville studere med meg. Jeg drog hjem til ham for å studere. Fordi jeg følte meg åndelig uthungret, studerte vi tre ganger i uken, flere timer hver gang. Forkynneren het Curtis. Jeg stod gjerne utenfor døren hans og ventet når han kom hjem fra arbeidet. Han var så tålmodig med meg. Jeg var ikke klar over at slike hjemmebibelstudier som oftest ble holdt én gang i uken og bare varte én time hver gang, og Curtis unnlot å fortelle meg det. Han begynte å studere med meg i januar eller februar 1975, og i mai samme år hadde vi gjort oss ferdig med boken Den sannhet som fører til evig liv.
Like etterpå flyttet jeg tilbake til New Orleans, kom sammen med Jehovas vitner i Rikets sal og begynte å gå fra hus til hus og forkynne det gode budskap om Riket. Siden jeg hadde vært så nidkjær som svart muslim at jeg hadde brukt mellom 100 og 150 timer hver måned til å selge Muhammad Speaks og bare hadde unt meg fire timers søvn, følte jeg at jeg måtte være like iherdig som et av Jehovas vitner. Derfor deltok jeg i forkynnelsen og ledet mange bibelstudier hjemme hos andre i tillegg til at jeg studerte selv. Jeg kan huske at ordstyreren en gang stilte meg følgende spørsmål på et tjenestemøte:
«Hvor mange timer brukte du i felttjenesten i forrige måned?»
«Omkring hundre.»
«Hvor mange bibelstudier leder du?»
«Ti.»
Noen i forsamlingen hvisket seg imellom da de hørte disse høye tallene, men jeg tenkte: ’Har jeg sagt noe galt? Gjør jeg ikke nok?’
Jeg har oppnådd det jeg tok sikte på
Det gikk nå stadig framover med meg, og den 21. desember 1975 ble jeg døpt. Året etter fikk jeg en ny velsignelse av Jehova, min kjære hustru, Brenda. Henne traff jeg forresten første gang den dagen jeg ble døpt. Hun var heltidsforkynner på det tidspunktet og fortsatte med det etter at vi giftet oss. To år senere, i 1978, begynte jeg også å forkynne på heltid sammen med henne. Da det var gått enda to år, i 1980, ble Brenda og jeg invitert til å bli medlemmer av Betel-familien i Brooklyn i New York for å arbeide der, ved Jehovas vitners internasjonale administrasjonssenter. Vi tjener fremdeles Jehova på dette sted.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, må jeg tenke på mine guttedager da jeg gjerne ville bli katolsk prest for å tjene Gud og mennesker. Jeg tenker også på min søken etter et mål i livet, først sammen med de svarte panterne og senere med de svarte muslimene, og jeg minnes hvor skuffet jeg ble over disse bevegelsene, akkurat som jeg tidligere var blitt skuffet når det gjelder prestetjenesten. Men midt oppe i alt dette mistet jeg aldri troen på Gud. Jeg takker Jehova for at han reddet meg fra religiøse og politiske blindspor og ledet meg inn på veien til sannheten og livet.
Jeg har endelig oppnådd det jeg tok sikte på som liten gutt, å tjene Gud og mennesker. — Fortalt av Virgil Dugué.
[Bilde på side 23]
Virgil og Brenda Dugué