Hva Bibelen sier
Finnes det virkelig en djevel?
VAR du mørkeredd da du var barn? Kanskje du forestilte deg et uhyre som stod og lurte utenfor vinduet ditt og ventet på en anledning til å snappe deg fra foreldrene dine. Nå da du er voksen og kan lese saklig informasjon og tenke mer fornuftig, virker det du var redd for i barndommen, absurd. «Hvorfor ikke gå et skritt videre og sette Djevelen i samme kategori — som noe som ikke er mer virkelig enn et barns fantasiuhyre?» sier noen kritikere.
Finnes det ikke noen virkelig djevel? Det er akkurat det en religiøs brosjyre forsikrer deg om. Der heter det: «Bibelen lærer ikke om et slikt ondt uhyre.» Og: «I uttrykkene djevel og Satan har vi . . . syndens og det ondes prinsipp, som er nøye forbundet med den menneskelige natur.» Eller som en søndagsskolelærer i De forente stater sier: «Menneskene er de eneste djevlene.» Virker ikke alt dette veldig enkelt — kanskje for enkelt?
Noe som forklarer menneskenes atferd
Hvis vi mennesker er de eneste djevlene, hvorfor viser vi da nesten alle sammen interesse for vår families ve og vel? Som enkeltpersoner sørger for eksempel de fleste mennesker for mat til familien sin, de forgifter ikke med vitende og vilje seg selv, og de unngår livstruende situasjoner. Det er ikke noe djevelsk ved det! Når de samme menneskene opptrer samlet som nasjoner, er det likevel noe som blokkerer deres syn på deres felles velferd. Som nasjoner lar de heller overskuddslagre av mat ligge og råtne, framfor å gi maten til dem som sulter. De forurenser jordens miljø. De ruster opp med tanke på atomkrig — gjensidig tilintetgjørelse. For en underlig, selvødeleggende atferd!
Hvilken innflytelse kan forklare dette meningsløse i menneskenes atferd? Flokkmentalitet? Noen få ufornuftige ledere? Det er helt klart at det dreier seg om noe mer. Det er bare Bibelen som peker på en som «har blindet de vantros sinn». Hvem er det? «Han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden.» Han manipulerer den organiserte menneskehet på en så vellykket måte at Bibelen omtaler ham som «denne verdens gud». — 2. Korinter 4: 4; Åpenbaringen 12: 9.
Denne «gud» er ingen busemann som gjemmer seg utenfor vinduet ditt. Han er en usynlig åndeskapning, en mektig, politisk strateg, som tilbød Jesus alle verdens riker i et forgjeves forsøk på å få Jesus til å vise ham troskap. (Lukas 4: 6, 7) Satan har åpenbart gitt slik makt til andre før han kom med dette tilbudet til Jesus, for Daniels bok i Bibelen viser at opprørske engler hadde tatt imot tilbudet om å få myndighet som Satans stedfortredere og å få makt over verdensriker. De fikk slike offisielle titler som «fyrsten over Persia» og «fyrsten over Javan [Hellas]». — Daniel 10: 19, 20.
Satan har således bygd opp en veldig organisasjon — både som den synlige «verdens hersker» og som de usynlige «demonenes hersker». (Johannes 14: 30, NW; 16: 11, NW; Matteus 12: 24, NW) Denne innsikten, at Djevelen leder en verdensomspennende organisasjon, forklarer mye.
Hvorfor han leder en organisasjon
Akkurat som sjefen for en forbryterorganisasjon fører tilsyn med mange ulovlige virksomheter — narkotikahandel, prostitusjon, tyverier, hasardspill, smugling og så videre — uten personlig å vise seg for alle sine underordnede, bruker Satan en organisasjon for å kontrollere mange flere mennesker enn det han kunne ha gjort alene. Hvilken strategi benytter han? I tillegg til å plage enkeltpersoner behandler han og demonene en masse mennesker som om de var en flokk med krøtter. Det er ikke nødvendig å dirigere hver og én personlig. Han behøver bare å rette oppmerksomheten mot noen få av lederne for flokken, så vil flertallet følge etter. Så kan han konsentrere seg om dem som er kommet bort fra flokken.
Ja, Djevelen er virkelig nok, men hans sanne identitet har lite til felles med fremstillingen av ham i karikaturtegninger eller med teologenes uklare teorier. Uklare? Ja, som boken Satan, A Portrait sier: «Troen på Satan ble mindre levende» i det 19. århundre, og teologene «gjorde hva de kunne for å forklare Satan som noe annet enn et personlig, åndelig vesen».
Hvem forteller sannheten om Djevelen?
Moderne religioners villighet til å betvile det Bibelen sier om Djevelen, appellerer til et materialistisk samfunn som stiller seg tvilende til Gud selv. I sin bok The Reality of the Devil sier Ruth Ansher: «I dag har Djevelen forsvunnet, og . . . Gud selv har trukket seg ut i periferien.»
Ved å dra Bibelens syn i tvil har moderne religiøse «eksperter» ignorert nettopp det faktum som setter historien i perspektiv. Som den rumenske dramatikeren Eugène Ionesco innrømmet overfor en tysk avis: «Historien ville være uforståelig hvis vi skulle utelate det demoniske element.» — Welt am Sonntag, 2. september 1979.
Har noen mot til å holde fram sannheten om den rolle Djevelen spiller i dagens verdenskrise? Ja, helt klart! Tenk over resolusjonen «En erklæring imot Satan og for Jehova», som ble enstemmig vedtatt på et stevne i 1928. Den forpliktet Jehovas vitner til å kunngjøre et kamprop mot menneskenes fiende, Satan, om at det kommende store Harmageddon-slaget snart vil sette en stopper for Satan og hans onde organisasjon.
Historien bekrefter i sannhet at Djevelen er en virkelig fiende av hver og én av oss. Men det er klart at Jehova Gud ikke har overlatt oss til oss selv. Hvorfor ikke lære mer om dette? Det lønner seg å kjenne vår fiende, «så ikke Satan skal få bedra oss. Hva han har i sinne, det vet vi». — 2. Korinter 2: 11.
[Uthevet tekst på side 13]
«I dag har Djevelen forsvunnet, og . . . Gud selv har trukket seg ut i periferien.»
[Bilde på side 12]
Den virkelige Djevelen har lite til felles med religiøse bilder av ham eller med teologenes uklare teorier
[Rettigheter]
Gustave Doré