Fra våre lesere

Om å gå ned i vekt  Jeg er 37 år gammel og funksjonshemmet. Jeg har i mange år kjempet mot overvekt. Legen foreskrev faste- og proteinkurer, og til å begynne med gikk jeg fort ned i vekt. Men så begynte jeg å legge på meg igjen. Det tok motet fra meg, og jeg ble til slutt likegyldig. Forklaringen i Våkn opp! [22. mai 1989] på hvordan kroppen reagerer på slike kurer, har gitt meg den oppmuntring jeg trengte for igjen å ta opp kampen mot kiloene.

G. E., Forbundsrepublikken Tyskland

Informasjonen var ypperlig, og jeg lærte mer av disse få sidene enn jeg noen gang har lært av de utallige «slankebladene» som jeg har kjøpt og lest i over ti år. (Jeg kunne ha spart en formue!) Nå forstår jeg hvordan en på en praktisk og riktig måte kan kvitte seg med overflødige kilo og få hjelp til å bli lykkeligere og friskere.

C. L., Storbritannia

Fast følge  Artikkelen i Våkn opp! for 22. april 1989 om stevnemøter og fast følge er den beste dere noen gang har skrevet. I vår menighet snakker både unge og gamle om den og gir uttrykk for at de er takknemlige for den praktiske veiledningen. Artikkelen erkjente at de som har følge, trenger å tilbringe tid sammen, og den gav veiledning i hva de bør si og gjøre i den tiden. Min kone døde for to år siden, og jeg vet at artikkelen vil være til hjelp for meg når jeg igjen forsøker å finne en ektefelle. Mange takk for disse praktiske opplysningene.

M. T., De forente stater

Jeg har lært barna mine at det er forstandig alltid å ha anstand. Jeg ble oppbrakt over at dette ikke ble nevnt i denne artikkelen. Jeg mener det vil oppmuntre de unge til ikke å ha anstand ved stevnemøter.

S. W., De forente stater

De moralske farene ved det å ha fast følge ble drøftet i «Våkn opp!» for 22. oktober og 8. november 1982. Og i «Våkn opp!» for 22. april 1986 ble det tydelig vist at det er tilrådelig å ha anstand. Den siste artikkelen gav bare ytterligere veiledning og pekte på hvor nødvendig det er at to som har følge, lærer hverandre å kjenne. — Utgiverne.

En musikers livshistorie  Jeg likte artikkelen om Larry Graham [22. februar 1989] så godt at jeg leste den flere ganger. Jeg vokste opp i 60-årene, og det tidligere bandet hans var en av favorittgruppene mine. Jeg syntes det var svært oppmuntrende at han har nådd mange i musikkbransjen med Bibelens budskap. Jeg er også glad for at han nå er en heltidsforkynner.

M. P., De forente stater

Serien om religionens historie  Jeg vil gjerne gi uttrykk for min dype respekt for deres studium av verdens religioner. Det er vanlig at en religion setter seg selv høyt, mens den taler nedsettende om andre religioner. Jeg ble svært imponert over den holdning som preger deres religion; den hever seg over slikt.

Y. T., Japan

Verbal mishandling  Jeg ble verbalt mishandlet da jeg var barn, helt til jeg flyttet hjemmefra. Far slo meg aldri, men han kunne knuse tallerkener og ødelegge møbler — en gang kjørte han til og med knyttneven rett gjennom en vegg. Han la skylden for denne mishandlingen på meg. Det jeg fikk ut av deres artikkel [8. juni 1989], var at far hadde rett; at det er offeret som fremkaller mishandlingen.

A. N., De forente stater

Vi er lei for at artikkelen kan ha skapt følelsesmessig smerte hos dem som er blitt verbalt mishandlet av foreldrene sine. Artikkelen pekte på hvordan en ungdom kan takle og kanskje unngå å provosere fram alminnelige vredesutbrudd fra foreldrene. Vi mente på ingen måte å antyde at et barn er ansvarlig for en slik oppførsel som den som er beskrevet ovenfor. Med hensyn til slike alvorlige former for mishandling fra foreldrenes side sier artikkelen: «En ungdom gjør klokt i å søke hjelp utenfra, kanskje ved å vende seg til en kristen eldste i den menigheten han går i.» — Utgiverne.