«Ikke for all den teen som finnes i Kina!»
HISTORIENS gang ble forandret av den. Det mektigste handelskompani i sin tid ble til på grunn av den. Hollandske sjømenn seilte tusenvis av mil for å få tak i den. Nest etter vann er den verdens mest populære drikk. Hva er det vi snakker om? Jo, om te!
Har du noen gang lurt på hvorfor te har fått en slik popularitet? Hvor kom teen fra? I likhet med opprinnelsen til utallige andre nye ting hadde også den sin opprinnelse i Kina. Om lag 500 år før vår tidsregning omtalte Konfucius te i et av sine dikt. Historien forteller om en kinesisk keiser som, 300 år senere, fylte opp en tom statskasse ved å innføre skatt på te.
Selv om det ikke mangler på legender som forklarer teens opprinnelse, vil vi sannsynligvis aldri få vite hvordan den egentlig ble oppdaget. Én fortelling knytter den til keiser Shen Nung, som bare drakk kokt vann når han reiste rundt i landet. En gang blåste vinden en kvist fra en brennende busk oppi det allerede kokende vannet. Til sin store forbauselse oppdaget keiseren at den nye drikken hadde en meget behagelig smak og en herlig aroma. Han hadde oppdaget teen!
Ifølge en annen legende trodde en av Buddhas disipler, en viss Bodhidharma, at en bare kunne oppnå sann helgenverdighet gjennom stadig meditasjon, dag og natt. Under en av sine lange våkeperioder overmannet til slutt søvnen ham. For at han ikke én gang til skulle bukke under for en slik uedel menneskelig svakhet, kuttet han av seg øyelokkene. De falt ned på bakken og begynte på mirakuløst vis å spire. Dagen etter kom en grønn busk til syne. Han smakte på bladene og fant at de hadde en herlig, forfriskende smak. Det var selvfølgelig teplanten.
Teen erobrer Det fjerne østen
Det tok ikke lang tid før teen erobret Japan. Den ble ført dit av kinesiske buddhistmunker, som ankom en eller annen gang i det niende århundre med ’tekannen i sin ransel’. Snart var teen så populær blant japanerne at et «høyst formalistisk ritual» i forbindelse med tilberedelse og servering av te, kalt cha-no-yu, 400 år senere ble en nasjonal skikk.
Mens japanerne i detalj utarbeidet en omhyggelig teseremoni, var teen i Kina ikke særlig velsmakende. Selv om kinesiske diktere lovpriste teen som et «skum av flytende jade», lignet den ofte mer en suppe. Grønne teblad kokt i saltvann og noen ganger krydret med ingefær og kanel eller endog med løk, andre ganger tilberedt med melk og til og med med ris, var de mest alminnelige oppskriftene på den tiden.
Ikke desto mindre var det en kineser som skrev den første boken som var viet tilberedelse av te. Omkring år 780 e.Kr. utgav Lu Yu boken Tscha-King (Teboken), som snart ble tebibelen for teelskere i Det fjerne østen. Under påvirkning av denne lærde mannen begynte Kina å foredle sine tevaner ved å tilberede drikken på en bedre og likevel enklere måte: Vanlig kokt vann med i høyden en klype salt — som det eneste tillatte fra de avholdte, gamle oppskriftene — ble helt over tørkede teblad. Lu Yu la merke til at det som avgjør om teen er god eller ikke, for en stor del er dens aroma. Han forstod at teens smak og kvalitet ikke bare bestemmes av selve teplanten, men, slik det er med vin, i enda høyere grad av slike faktorer som jordbunn og klima. Det er grunnen til at han kunne si at det er «et tusen og ti tusen» tesorter.
Snart begynte kineserne å blande forskjellige tetyper, og mange hundre sorter ble brakt på markedet. Det er derfor ikke overraskende at det landet som gav verden teen, også gav den dens universelle navn, som skriver seg fra en kinesisk bokstav i den kinesiske dialekten amoy.
Europa oppdager teen
Det tok lang tid før europeerne fikk smaken på te. Selv om Marco Polo (1254—1324), en venetiansk kjøpmann og eventyrer, reiste vidt omkring i Kina, nevnte han te bare en eneste gang i sine reiseskildringer. Han fortalte om en kinesisk finansminister som ble avskjediget fordi han egenrådig hadde hevet teskatten. Om lag 200 år senere gav en annen venetianer, Giovanni Battista Ramusio, Europa dets første detaljerte beskrivelse av produksjonen og anvendelsen av te. I begynnelsen av det 17. århundre ble således de første prøvene på denne eksotiske, nye drikken solgt i europeiske apoteker, og til å begynne med til en pris som tilsvarte prisen på gull. Det er derfor ikke så rart at det opprinnelig australske uttrykket «Not for all the tea in China!» («Ikke for all den teen som finnes i Kina!») har betydningen «ikke for alt i verden».
I mellomtiden hadde hollenderne begynt å drive handel med Det fjerne østen, og te var en av deres mer eksotiske importartikler. En foretaksom kjøpmann, Johan Nieuhof, forteller om de endeløse forhandlingene som han førte med kinesiske mandariner, og som vanligvis ble avsluttet med en bankett hvor det ble servert en drikk. Han omtalte på en foraktelig måte denne drikken som «en bønnesuppe». Etter å ha beskrevet hvordan den tilberedes, og at den ble «inntatt så varm som du kan tåle det», tilføyde han at «kineserne setter like stor pris på denne drikken som alkymistene gjør på sin Lapidum Philosophorum, . . . det vil si de vises stein». Men han lovpriste også teen som et effektivt, om enn kostbart middel mot alle slags lidelser.
Koppen som oppkvikker britene
Selv om britene er de ivrigste tedrikkerne i dag, var både hollenderne og portugiserne med på å få dem til å drikke te. Man mener at det var jøder, som Oliver Cromwell hadde oppfordret til å komme tilbake til England fra sin landsforvisning i Amsterdam, som brakte teen med seg. Den 23. september 1658 viste seg å bli en minneverdig dag i teens historie. Det var første gang det stod en teannonse i en engelsk avis. Avisen Mercurius Politicus annonserte at en drikk som kineserne kaller tchan, men som andre mennesker kaller te, skulle selges i Sultan’s Head, en kafé i London. Tre år senere giftet den engelske kong Karl II seg med en teskjønner, den portugisiske prinsessen Katarina av Braganza, som innførte tetid ved det engelske hoff. Dette førte til en seier over alkoholholdige drikker, som ifølge meldingene ble inntatt «om morgenen, ved middagstid og om kvelden» av både adelsmenn og adelskvinner. Plutselig var det blitt på mote å drikke te.
Selv om teen ble produsert flere tusen mil borte, ble den ført til London i stadig større mengder. Med tiden oppnådde Det ostindiske handelskompani å få eksklusive rettigheter til å handle med te i Kina, og det hadde monopol på handelen med Det fjerne østen i om lag 200 år. Det meste av Europa begynte å drikke te, selv om franskmennene ikke ble tilhengere av den nye drikken.
Te, avgifter og kriger
Teen ble en uventet ekstrafortjeneste for hardt pressede regjeringer. Til å begynne med ble det innført en daglig avgift som skulle betales av det faktiske kvantum te som ble drukket på kafeene i London. Denne omstendelige fremgangsmåten ble det gjort slutt på i 1689, da det ble innført en avgift som skulle betales av hvert pund tørkede teblad. Avgifter på opptil 90 prosent og den økende etterspørselen førte til en blomstrende smuglervirksomhet langs den engelske sørkysten. Teen var så mye billigere på kontinentet. Det ble til og med laget teerstatninger. Brukte teblad ble behandlet med mørk sirup og leire — angivelig for å gjenskape den opprinnelige tefargen — og så tørket og solgt på nytt. Én «vareforfalsker» produserte noe som ble kalt «skitt», et illeluktende produkt av tørkede blad fra asketrær som var blitt bløtgjort i sauegjødsel, og som deretter ble blandet med ekte te før det ble solgt!
Teen forandret til og med historiens gang. En avgift på tre pence pr. pund te utløste den amerikanske uavhengighetskrig. Sinte innbyggere i byen Boston fordømte denne «ubetydelige, men tyranniske» avgiften. De rasende nybyggerne, hvorav noen var forkledd som indianere, stormet dekket på tre ostindiafarere som var ankret opp på havnen, rev opp tekassene og kastet hele lasten over bord. Det er fra denne hendelsen at uttrykket «Boston tea party» skriver seg. Resten hører historien til.
En annen krig som ble utkjempet på grunn av te, var Opiumskrigen. Kina var blitt betalt med sølv for sine eksporter av te, ettersom det ikke var noen etterspørsel etter europeiske varer. Opium var imidlertid en svært ettertraktet, men forbudt vare. Det ostindiske handelskompani var snar til å tilfredsstille denne etterspørselen ved å levere opium mot te. Dette skruppelløse handelskompaniet dyrket opiumsvalmuer i det østlige India for å tilfredsstille det store kinesiske markedet. Denne illegale handelen fortsatte i om lag ti år og sørget for rikelige forsyninger til de utallige opiumsbulene, inntil den til slutt ble innskrenket av den kinesiske regjering. Etter noen forpostfektninger mellom britene og kineserne angående dette spørsmålet brøt det ut krig, som endte med et ydmykende nederlag for kineserne i 1842. Det ble på nytt eksportert te til England, og Kina ble tvunget til å godta import av opium.
Skal det være en kopp te?
Man ble tidlig i teens historie klar over at te hadde en stimulerende virkning, særlig på grunn av sitt koffeininnhold. Te ble til å begynne med solgt på apoteker og betraktet som et universalmiddel mot så forskjellige sykdommer som vatersott og skjørbuk. Den ble også drukket som et nyttig middel mot manglende appetitt og mot fråtsing. I dag er te kjent for å inneholde flere av vitamin B-komplekset. Te øker imidlertid også tilførselen av koffein. I det kaloribevisste samfunn i Vesten er det dessuten verdt å vite at en kopp te inneholder bare fire kalorier hvis den blir inntatt uten melk og sukker.
Teens kvalitet forringes lett. Den kan ikke lagres lenger enn noen få måneder. Og den må framfor alt lagres på rette måte. Oppbevar den aldri sammen med andre urter eller, noe som er enda verre, sammen med krydderier. Teen absorberer smaken til hva som helst som blir lagret sammen med den. Dette var grunnen til at britiske teplantasjebestyrere i det forrige århundre krevde at deres teplukkere alltid skulle ta en dusj før de gikk til arbeidet.
Iste smaker også godt. Under verdensutstillingen i St. Louis i 1904 fikk en engelskmann ikke solgt den glovarme teen sin til de besøkende som allerede svettet. Han helte den derfor over isbiter, og Amerikas forfriskende sommerdrikk ble til.
Britene drikker sin te med melk, friserne i Nord-Tyskland nyter den med hvite sukkerbiter og en skvett fløte, marokkanerne smaker den til med mynte, mens tibetanerne tilsetter den salt og yaksmør. Mange teelskere følger imidlertid gamle Lu Yus forslag og tilbereder teen med friskt, kokende fjellvann, der hvor slikt vann ennå finnes.
Etter å ha lest så mye om te er du kanskje blitt tørst. Hvorfor ikke lage deg en deilig kopp te med én gang?
[Ramme på side 15]
«Gud være takk for teen! Hva ville verden ha gjort uten te? — hvordan skulle den kunne eksistere? Jeg er glad for at jeg ikke ble født før teen.» — Sydney Smith (1771—1845), engelsk forfatter
[Ramme/bilde på side 18]
Fra plantasjen til tekannen
Det finnes hundrevis av forskjellige teplanter i dag, og de er alle krysninger av tre hovedvarieteter. Teplantasjene finnes vanligvis i fjellområder hvor regnvannet renner bort. Det største området for dyrking av te i dag er Assam, i den provinsen i det nordlige India som bærer det samme navnet. «Champagnen» blant tesortene sies imidlertid å komme fra Darjeeling, ved foten av Himalaya. Det regnfulle klimaet og den sure jorden bidrar i fellesskap til å frembringe en av de fineste tesortene og har fått Darjeeling til å bli teens «lovte land».
I Darjeeling er innhøstningen sesongbetont, og teplukkerne er i mars og april travelt opptatt med å plukke de første skuddene, som vil bli en høyt verdsatt og lett aromatisk te. De neste skuddene, som blir plukket i løpet av sommeren, gir en fyldig, gulfarget te, mens de mer alminnelige tesortene blir høstet inn senere, om høsten. På andre steder foregår plukkingen hele året rundt med visse mellomrom, som kan variere med noen få dager til noen uker. Jo yngre og mykere skuddene er, desto bedre vil teen bli. Plukkingen krever stor dyktighet og omhu. Når alt kommer til alt, gir om lag 30 000 skudd bare seks kilo Darjeelingte, som tilsvarer en dags arbeid for en dyktig plukker. Men det som blir høstet, er ennå ikke te.
Nå begynner en firetrinns behandlingsprosess. Aller først må de unge, grønne skuddene visne, slik at de taper om lag 30 prosent av sin fuktighet og blir myke og glatte som skinn. Så er de ferdig til å bli rullet, som er det neste trinnet. Under rullingen blir celleveggene i bladene knust, noe som frigjør de naturlige saftene som gir teen dens særegne smak. I løpet av det tredje trinnet får de gulgrønne tebladene sin karakteristiske kobberbrune farge. Denne prosessen kalles gjæring eller fermentering. De knuste bladene legges utover bord i varm, fuktig luft og begynner å gjære. Deretter må bladene tørkes. Denne prosessen gjør bladene svarte, og det er bare når en heller varmt vann over dem, at de får tilbake sin kobberbrune farge.
Til slutt blir de tørkede bladene sortert og pakket i kryssfinérkasser som er fôret med rispapir og aluminiumsfolie, og så er teen ferdig til å bli skipet til forhandlere over hele verden. Etter at teen er blandet, er den klar for tilberedning i din tekanne.
[Bilde på side 14]
Kinesere som veier opp te
[Bilder på sidene 16 og 17]
Tefabrikk i Sikkim i India — Til høyre
Plukking av te i India — Lengst til høyre
Teplantasje i Sri Lanka — Nedenfor til høyre
Blad og blomster av teplanten — I midten
Japanske teplukkere — Nedenfor til venstre