Ufeilbarhet og de første kristne
DOGMET om pavens ufeilbarhet er nøye knyttet til læren om hans forrang, hans overhøyhet. Det katolske oppslagsverket Enciclopedia Cattolica sier: «De bibelstedene som fastslår overhøyheten, vitner om pavelig u[feilbarhet].» Til støtte for dette dogmet siterer det samme verket følgende skriftsteder hvor Kristus taler til Peter.
Matteus 16: 18: «Du er Peter — Klippen — og på denne klippe vil jeg bygge min kirke.»
Lukas 22: 32: «Jeg har bedt for deg, for at din tro ikke må svikte. Og når du har vendt om, styrk dine brødre!»
Johannes 21: 15—17: «Vokt mine lam.» «Vær hyrde for mine får.» «Vokt mine får.» — Erik Gunnes’ katolske oversettelse.
Ifølge den katolske kirke viser disse skriftstedene for det første at Peter var «apostlenes fyrste», at han var den fremste blant dem. For det andre skal de vise at han var ufeilbar, og for det tredje at han skulle ha «etterfølgere» som skulle ha samme forrett som han — overhøyhet og ufeilbarhet.
I denne forbindelse kommer imidlertid Giuseppe Alberigo, som foreleser i kirkehistorie, med følgende vesentlige kommentar: «Som kjent forekommer aldri ordet ’pave’ eller . . . ’pavedømme’ i NT [Det nye testamente]. Den eneste fremtredende skikkelse er Jesus fra Nasaret; blant disiplene og særlig blant apostlene er det svært vanskelig, på grunnlag av teksten, å se en skikkelse som står over alle de andre. Peter, Johannes, Jakob og Paulus er like markerte og betydningsfulle, er forskjellige og utfyller hverandre. Det er ikke tvil om at Peter blir fremstilt som en av de apostlene Kristus snakket oftest til, selv om han ikke var den eneste og heller ikke den mest betydningsfulle.»
Hva mente de første kristne? Professor Alberigo svarer: «I de første århundrer finnes det ingen læremessig utforming eller pragmatiske regler for pavens skikkelse eller funksjoner. . . . Muligheten for en ’episcopus episcoporum’ [biskopenes biskop] var en vranglære for Cyprianus [en skribent i det tredje århundre], noe han erklærte på synoden i Kartago.»
Når slo læren om pavedømmet rot? Professor Alberigo sier: «Mot slutten av det fjerde århundre blir romerkirkens krav på en apostolisk funksjon, det vil si å være samordner for de vestlige kirkene, mer pågående.» Det var «under Leo Is episkopat [i det femte århundre],» tilføyer Alberigo, at «begrepet om Peters ’fyrsteverdighet’ blant apostlene, basert på Mt 16: 18», oppstod. «I NT finner en ingen antydninger fra Jesus angående Peters eller de andre apostlenes etterfølgere.»
Men blir læren om pavedømmet støttet av et slikt skriftsted som Matteus 16: 18, det skriftstedet som katolske teologer bruker mest?
Hvem er den dyrebare grunnsteinen?
«Du er Peter [gresk: Peʹtros] — Klippen — og på denne klippe [gresk: peʹtrai] vil jeg bygge min kirke.» Den katolske kirke mener at den store likheten mellom de to uttrykkene viser at Peter er grunnsteinen for den sanne kirke, den kristne menighet. Men ettersom Bibelen har mye å si om den symbolske steinen, er det nødvendig å undersøke andre skriftsteder for å få en riktig forståelse. — Matteus 16: 18, Erik Gunnes’ oversettelse.
Viktige profetier i de hebraiske skrifter hadde allerede kunngjort at det skulle komme en symbolsk grunnstein, og at den skulle spille en dobbeltrolle. Den skulle være et middel til frelse for dem som viste tro: «Jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.» (Jesaja 28: 16) Paradoksalt nok skulle den være en snublestein for de ikke-troende israelittene: «Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.» (Salme 118: 22) «En snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker.» — Jesaja 8: 14.
Var det mulig for et menneske, spesielt for den impulsive Peter, å spille den symbolske steinens dobbeltrolle? (Matteus 26: 33—35, 69—75; Markus 14: 34—42) Hvem skal vi tro på for å bli frelst — Peter eller en som er større? Hvem var det som gjorde at israelittene snublet — Peter eller Jesus? Bibelen viser tydelig at profetiene om den dyrebare steinen ble oppfylt på Guds Sønn, Jesus Kristus, og ikke på Peter. Det var Jesus som anvendte profetiene i Jesaja og Salme 118 på seg selv, som det fremgår av Matteus 21: 42—45.
Første Peter 2: 4—8 viser at også Peter betraktet Jesus, ikke seg selv, som grunnsteinen. Ved en tidligere anledning, da han talte til de jødiske religiøse lederne, bekreftet han at ’Jesus Kristus, nasareeren’, var «den steinen dere bygningsmenn vraket, men som er blitt hjørnestein». — Apostlenes gjerninger 4: 10, 11.
Apostelen Paulus mente det samme. Det viser slike skriftsteder som Romerne 9: 31—33; 1. Korinter 10: 4 og Efeserne 2: 20. Det sistnevnte bekrefter at medlemmene av den kristne menighet er «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv». Han er også ’hodet for menigheten’, som han leder fra himmelen. «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende,» sa Jesus. — Efeserne 1: 22, EN; 5: 23, EN; Matteus 28: 20; Kolosserne 1: 18, EN.
Var Peter pave eller en blant likemenn?
Hvilket middel brukte Jesus for å lede sine trofaste etterfølgeres arbeid etter at han hadde fart opp til himmelen? Utnevnte han en av dem som sin «stedfortreder» med overlegen makt, som en pave? Nei, han gav ikke menigheten en monarkisk styreform. Han overlot omsorgen for hjorden til et råd, en gruppe, av trofaste tjenere. I begynnelsen ble den kristne menighet ledet av hele gruppen av de 12 apostlene og av de eldste i menigheten i Jerusalem.
Det var alle de 12 apostlene som bestemte hvordan de nødlidende skulle få dekket sine materielle behov. (Apostlenes gjerninger 6: 1—6) Dette rådet, de 12, bestemte også hvem som skulle sendes til samaritanene etter at samaritanene hadde tatt imot det gode budskap, og Peter og Johannes ble valgt. Ved denne anledningen var Peter, som tydeligvis på ingen måte traff avgjørelser på egen hånd, rett og slett en av dem som ble ’sendt’ av apostlene. — Apostlenes gjerninger 8: 14.
Og det var på det møtet som ble holdt i Jerusalem omkring år 49 e.Kr., at «apostlene og de eldste» på grunnlag av skriftene avgjorde at det ikke var nødvendig å omskjære de hedningene som var blitt omvendt til kristendommen. (Apostlenes gjerninger 15: 1—29) Fra den historiske beretning er det tydelig at det ikke var Peter, men Jakob, Jesu halvbror, som førte ordet på dette møtet. Faktisk avsluttet han det med å si: «Derfor mener jeg [min avgjørelse er, NW] at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud.» (Apostlenes gjerninger 15: 19) Kunne Jakob ha snakket om ’sin avgjørelse’ hvis Peter, som var til stede, hadde forrang blant apostlene?
Da apostelen Paulus snakket om de forskjellige former for tjeneste som bidrog til å bygge opp menigheten, nevnte han ikke pavens såkalte magisterium, men alle apostlenes kollektive tjeneste. — 1. Korinter 12: 28; Efeserne 4: 11, 12.
På grunn av sin nidkjærhet og sitt initiativ spilte Peter utvilsomt en «betydelig» rolle, som Alberigo skriver. Jesus gav ham «himmelrikets nøkler». (Matteus 16: 19) Han brukte disse symbolske nøklene for å åpne muligheten for jøder, samaritaner og hedninger til å komme inn i himmelriket. (Apostlenes gjerninger 2: 14—40; 8: 14—17; 10: 24—48) Han fikk også det ansvar å ’binde’ og ’løse’, en oppgave han delte med de andre apostlene. (Matteus 16: 19; 18: 18, 19) Han skulle være hyrde for den kristne menighet, noe som alle kristne tilsynsmenn må være. — Apostlenes gjerninger 20: 28; 1. Peter 5: 2.
Men det var ikke bare Peter blant apostlene som var ’ansett’ på grunn av sine kristne egenskaper. Paulus snakket om dem «som blir regnet som selve søylene» i menigheten, og siktet da til «Jakob, Kefas [Peter] og Johannes». (Galaterne 2: 2, 9) Jesu halvbror Jakob spilte en spesielt viktig rolle. Som allerede nevnt var han ordstyrer på møtet i Jerusalem, og det er flere beretninger som bekrefter den fremtredende rolle han hadde. — Apostlenes gjerninger 12: 17; 21: 18—25; Galaterne 2: 12.
Gud gav Jesu trofaste disipler spesielle evner, deriblant evnen til å utføre mirakler. Men vi leser ingen steder om at han satte dem i stand til å komme med ufeilbare uttalelser. Så trofast som Peter var, gjorde han likevel feil. Han ble irettesatt av Jesus, og ved en anledning talte apostelen Paulus ham til rette offentlig. — Matteus 16: 21—23; 26: 31—34; Galaterne 2: 11—14.
Det er bare Bibelen som er ufeilbar, og det er den fordi den er Guds Ord. Peter talte om «profetordet», som vi bør gi akt på som en lampe som lyser. (2. Peter 1: 19—21) Hvis vi skal lære Guds vilje å kjenne, må vi vende oss til hans «levende» Ord. (Hebreerne 4: 12) Det er bare Guds Ord og ikke en tvetydig definisjon som religiøse ledere kommer med, som gir menneskene den sikkerhet og visshet de så sårt trenger. Også i vår tid bruker Kristus Jesus en gruppe av sine tjenere, som er feilbare, men trofaste. De blir kollektivt kalt ’den tro og kloke tjener’. — Matteus 24: 45—47.
Hvem er det som utgjør denne symbolske tjeneren på jorden i dag? Hvis du studerer Bibelen grundig, kan du finne svaret. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg.
[Bilder på side 9]
Hvem var grunnsteinen? Den trofaste Kristus? Eller Peter, som fornektet ham tre ganger?