Hvordan det onde og alle lidelser skal opphøre
DET er lett å bli bitter av bitre opplevelser. Men kan det tenkes at det finnes en gyldig grunn til menneskenes lidelser? La oss se videre på beretningen om Job med dette spørsmålet i tankene. En ung mann som het Elihu, tok ordet etter å ha hørt tre omganger av en heftig diskusjon. Han henvendte seg til Job: «Du . . . sa: ’Jeg er rettferdigere enn Gud.’» Ja, Job hadde vært opptatt av seg selv og søkt å rettferdiggjøre seg selv. Elihu sa også: «Til det vil jeg svare: ’Dette har du ikke rett i, for Gud er større enn mennesker.’» — Job 35: 2; 33: 8—12.
Gud har gitt oss overveldende vitnesbyrd om at han er god. (Apostlenes gjerninger 14: 17; Romerne 1: 20) Behøver vi da å tvile på Guds godhet fordi det onde eksisterer? Elihu svarer: «Gud gjør aldri noe ondt, Den Allmektige gjør ikke urett.» — Job 34: 10.
Står Gud maktesløs overfor det onde?
Kan det være at Gud rett og slett ikke maktet å komme Job til unnsetning, og at han heller ikke makter å hjelpe noen andre? Langt ifra. Gud selv talte til sist ut av en fryktinngytende storm og vitnet om sin allmakt på en overbevisende måte. «Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll?» sa han til Job. Han kan umulig ha begrensede evner, for han er den som har herredømme over hav og himmel, og som står over alle levende skapninger. — Job 38: 4, 8—10, 33; 39: 12; 40:10, 20.
Gud forklarte ikke Job hvorfor han tillot Jobs lidelser. Men Gud sa videre: «Vil du dra min rettferd i tvil, legge skylden på meg, så du får rett?» (Job 39: 35; 40: 3) Det er altså formastelig å klandre Gud for verdens onder, og det er formastelig å dikte opp filosofiske argumenter til hans forsvar. De som gjør det, bør i likhet med Job ’ta tilbake’ sine selvmotsigende teorier. — Job 42: 6.
Stridsspørsmål som må avgjøres
Job forstod ikke at hans lidelser hadde tilknytning til en rekke viktige stridsspørsmål som var blitt reist like etter menneskenes skapelse. En opprørsk åndeskapning som blir kalt Satan («motstander»), hadde på det tidspunkt forledet menneskene til å synde. Gud hadde pålagt Adam og Eva at de skulle avholde seg fra å spise av «treet til kunnskap om godt og ondt». De skulle respektere Guds rett til å bestemme hva som var godt og ondt for dem. Men Motstanderen sådde tvil i Evas sinn ved å si: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Deretter motsa han Gud: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud.» — 1. Mosebok 2: 17, EN; 3: 1—5.
Ved Satans sladderaktige ord ble det reist flere store stridsspørsmål: Var Gud en løgner da han sa at det ville føre til døden å spise av den forbudte frukt? Og uansett — hvilken rett hadde han til å nekte sine skapninger uavhengighet og til å tvinge sine normer på dem? Var han ikke en selvisk Gud som holdt noe godt tilbake fra sine skapninger? Kunne det tenkes at det å være uavhengig av Gud var et ønskverdig gode?
Hvis opprørerne straks var blitt drept, ville ikke stort annet ha blitt oppnådd enn at enda flere spørsmål var blitt reist. Bare ved at Gud lot menneskene få følge en uavhengig handlemåte i tilstrekkelig lang tid, kunne det én gang for alle bli bevist at Satans uavhengighetstilbud er en innbydelse til katastrofe. Ja, «hele verden er i den ondes vold», det vil si, i Satan Djevelens vold, ikke i Guds vold. (1. Johannes 5: 19, LB) Sykdommer, urettferdighet, økonomisk trelldom, hjertesorg — alle disse ondene er et resultat av at menneskene valgte å opptre uavhengig av Gud og kom inn under Satans herredømme. Trass i alle teknologiske fremskritt fortsetter verdensforholdene å bli stadig verre, og de gjør det ofte nettopp på grunn av den moderne teknologi.
Det at Gud tolererer all denne elendigheten, gjør ham likevel ikke urettferdig. Tvert imot, menneskenes urettferdighet «fremhever Guds rettferdighet». (Romerne 3: 5) Hvordan gjør den det?
Det skal bli slutt på lidelsene — for bestandig!
«Alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag,» sa apostelen Paulus. (Romerne 8: 22) Ja, de 6000 forferdelige årene da menneskene har opprettholdt sin uavhengighet, utgjør en bekreftelse av det som står i Jeremia 10: 23, nemlig «at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt». Men Gud skal snart i sin rettferdighet gripe inn og begynne å styre menneskenes saker.
Når de katastrofale følgene av menneskenes uavhengighet er blitt helt åpenbare, kan Gud fjerne alt det som har forårsaket lidelser — både kriger, sykdommer, kriminalitet, vold og til og med døden. (Salme 46: 9, 10; Jesaja 35: 5, 6; Salme 37: 10, 11; Johannes 5: 28, 29; 1. Korinter 15: 26) Det vil bli slik som apostelen Johannes hørte at det ble sagt i et himmelsk syn: «Gud . . . skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åpenbaringen 21: 3, 4.
Det er interessant å merke seg at Gud gjorde slutt på Jobs lidelser ved å gi ham helse og rikdom tilbake og ved å velsigne ham med mange barn. (Job 42: 10—17) Bibelen lover oss at noe lignende skal skje igjen: «Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal . . . bli vår . . . skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» (Romerne 8: 18, 21, vers 21 fra EN) Onde minner skal faktisk bli slettet fra vår hukommelse! — Jevnfør Jesaja 65: 17.
Hvordan vi bør innrette oss mens det onde består
Inntil vi oppnår denne friheten, må vi holde ut å leve i en ond verden og ikke vente at Gud skal beskytte oss mot personlige tragedier. Satan Djevelen forsøkte å vekke et falskt håp da han ville lokke Jesus Kristus til å hoppe ned fra templet. Han misbrukte ordene i Salme 91: 10—12: «Du skal ikke rammes av noe vondt . . . For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg.» Men Jesus avviste den tanken at han skulle få mirakuløs beskyttelse i fysisk henseende. (Matteus 4: 5—7) Gud lover bare å bevare vår åndelige sunnhet.
Sanne kristne blir derfor ikke ’bitre på Herren’ hvis de blir rammet av en tragedie. (Ordspråkene 19: 3) For «tid og uforutsett hendelse» kan også ramme kristne mennesker. (Forkynneren 9: 11, NW) Men vi er likevel ikke hjelpeløse. Vi har håp om å få leve evig i en rettferdig, ny verden, hvor det onde ikke lenger skal eksistere. Vi kan alltid vende oss til Jehova Gud i bønn, for han har lovt å gi oss den visdom vi trenger for å kunne holde ut under alle slags prøvelser. (Jakob 1: 5) Vi får også støtte av våre medkristne. (1. Johannes 3: 17, 18) Dessuten vet vi at vi gleder Jehovas hjerte når vi er trofaste under prøvelser. — Ordspråkene 27: 11.
Det er selvfølgelig aldri lett å utholde noe som er vondt. Når vi trøster en som er midt oppe i en tragedie, bør vi ’gråte med dem som gråter’ — og tilby praktisk hjelp. (Romerne 12: 15) Den tidligere omtalte Ana fikk hjelp til å komme over den ulykken hun ble rammet av. Hun er et av Jehovas vitner og fikk erfare at hennes medkristne var mer enn villige til å hjelpe henne og tilby henne et midlertidig sted å være. Selv om hun av og til føler seg nedtrykt, finner hun trøst i det håp Bibelen gir. Hun sier: «Jeg vet at barna mine vil komme tilbake i oppstandelsen.» Hennes tro på godhetens Gud er altså sterk som aldri før.
Hvis du for tiden har det vondt, kan du be Jehovas vitner om å hjelpe deg med dine spørsmål og til å bli kvitt din tvil. De kan også skaffe deg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som blant annet har to opplysende kapitler som heter «Hvorfor har Gud tillatt det onde» og «Et stridsspørsmål som angår deg». Det er ikke til å komme forbi at mange gode mennesker blir rammet av vonde ting nå i tiden, men dette skal det snart bli slutt på. Gjør deg bedre kjent med dette spørsmålet ved å ta kontakt med Jehovas vitner på ditt hjemsted eller skrive til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.
[Bilder på side 9]
I Guds rettferdige nye verden skal det onde ikke lenger minnes