Kan skogene reddes?

«MANGE hogg feller selv de høyeste eiketrær.» Dette skrev den engelske forfatteren John Lyly, som levde i det 16. århundre. Dette er ord som dessverre passer så altfor godt på situasjonen i Vest-Tyskland, hvor antallet av skadede eiketrær fortsetter å stige. Dette er selvfølgelig ikke første gangen at trær blir rammet av sykdom og dør. Likevel har skogene klart å overleve i mange hundre år. Hvorfor er det da grunn til å være så bekymret?

Når trærne rammes av sykdom, rammer den vanligvis bare et spesielt treslag. Men denne gangen er alle de største treslagene i Sentral-Europa berørt. Aldri før har skogdøden rammet så mange områder samtidig eller spredt seg så hurtig. Aldri har skadene vært større, og aldri er trærne blitt rammet mer vilkårlig. De er blitt rammet enten de har vokst i næringsrik eller næringsfattig jord, enten jorden har vært kalkholdig eller sur og uansett i hvilken høyde over havet de vokser.

I tidligere tider var det dessuten lett å fastslå årsaken til skadene. Det kunne for eksempel være tørke, insektangrep eller soppangrep, eller hvis årsaken var forurenset luft fra industri i nærheten, var det mulig raskt å påvise den giftige forbindelsen. Da representanter fra skogvesenet i slutten av 1970-årene så de første tegn på skader, var det naturlig å mistenke en av disse «naturlige» årsakene. Men de la snart merke til at skadene spredte seg til flere og flere treslag: først edelgran, deretter vanlig gran og furu, siden bøk, eik, lønn og ask. Til sin forskrekkelse oppdaget de at stadig flere trær var blitt hemmet i vekstprosessen, at rotsystemene var ødelagt, og at bladene eller nålene gulnet eller falt av. Disse og andre til da ukjente symptomer viste at de hadde å gjøre med et nytt fenomen. Hva var skyld i denne skogdøden? De mente snart at de hadde funnet årsaken: sur nedbør.

Virkningene av sur nedbør

Svoveldioksid og nitrogenoksider slippes ut fra kraftverk, motorkjøretøyer og kull- og oljefyrte kjeler. Når disse gassene reagerer med vanndamp og danner fortynnet svovelsyre og salpetersyre, får man sur nedbør. Slike skadelige forbindelser kan bli ført over lengre strekninger, også over landegrensene.

I Canada blir det for eksempel hevdet at svovelutslipp fra kraftverk i De forente stater har mye av skylden for den sure nedbøren som ødelegger kanadiske skoger og vassdrag. Europa er i en lignende situasjon. Sur nedbør, som muligens stammer fra Sentral-Europa, har forårsaket fiskedød og sure innsjøer og elver i Skandinavia.

Når den sure nedbøren trekker ned i bakken, blir naturlige mineraler, for eksempel kalsium, kalium og aluminium, brutt ned og transportert til dypereliggende lag. Trærne blir dermed berøvet en viktig næringskilde. Men nyere forskning har vist at dette ikke er den eneste grunnen til vår tids skogdød. Det har imidlertid vært en frustrerende oppgave å forsøke å fastslå den nøyaktige årsak.

Den uløste gåten

En meteorolog uttalte: «Vi kan sammenlignes med en gruppe blinde menn som griper etter en elefant.» En svensk skogekspert ramset nylig opp 167 teorier som var blitt framsatt for å forklare årsaken til problemet.

Uansett hva som er årsaken, sier det amerikanske bladet Smithsonian at «man har delvis gått bort fra svoveldioksid» som en av årsakene, «i hvert fall når det gjelder Schwarzwald». Grunnen til det er at det er mindre svoveldioksid i atmosfæren i dag enn det var for 15 år siden, og ifølge Smithsonian er svovelinnholdet «lavest der trærne er mest skadet».

Nyere forskning tyder på at ørsmå mengder av toksiske metaller som slippes ut i atmosfæren via avgasser fra motorkjøretøyer og industri som benytter fossile brensler, inngår forbindelser med den sure nedbøren. Disse forbindelsene ødelegger de næringsstoffene som trærne trenger for å leve. Enkelte autoriteter tror at siden forsuringen av jordsmonnet fortsetter, bidrar det til å løse opp toksiske sporstoffer som absorberes av røttene og blokkerer treets tilførsel av vann.

Hans Mohr, som er lærer ved universitetet i Freiburg, hevder at det er nitrogenet, det grunnstoffet plantene vanligvis har for lite av, som skaper vanskeligheter. Han henviser til forskningsresultater som tyder på at mengden av nitrogenforbindelser i atmosfæren har økt med 50 prosent i løpet av de siste 20 årene. Denne økningen skyldes hovedsakelig avgasser fra kjøretøyer, statisk emisjon, utslipp fra gass-, olje- eller kullfyrte sentralvarmeanlegg og ammoniakkutslipp fra jordbruket og fra forbrenningsanlegg. Bernhard Ulrich ved universitetet i Göttingen sier at trærne ikke blir kvalt av det som er i luften, men forgiftet av det som er i jorden. Andre autoriteter retter en anklagende pekefinger mot ozonnivået, den synkende grunnvannsstanden og den ineffektive skogpolitikken.

«En ny retning innen forskningen hevder at hele skylden ikke må legges på et enkelt stoff som forurenser luften, men heller på en foreløpig ukjent vekselvirkning mellom slike stoffer, noe som gjør at totalvirkningen blir større enn delvirkningene,» sier bladet Smithsonian. Dette er høyst sannsynlig. Man kan med sikkerhet si at det finnes nesten 300 kjemiske forbindelser som forurenser luften. I flere tiår har konsentrasjonene av disse bygd seg opp og utsatt skogene for store påkjenninger.

Så lenge det økologiske system var intakt og sterkt nok til å bekjempe virkningene av forurensningen, gikk alt bra. Men når skadeårsaker som frost, tørke og insektangrep nå gjør seg gjeldende, er trærne for svake til å stå imot.

Det er åpenbart mange faktorer som bidrar til å ’felle de stolte eiketrærne’ i Vest-Tyskland. Det å fastslå hvilket av de stoffene som forurenser luften, som må bære det meste av ansvaret for skogdøden, er like vanskelig og meningsløst som å bestemme hvilken av de ti åpne vannkranene over en vanntank som er årsaken til at vannet renner over.

Hva blir gjort?

Kommunale og statlige myndigheter innser at hvis man skal unngå de verste følgene, må noe gjøres umiddelbart. De griper derfor til «kortsiktige løsninger for å bevare skogene inntil man finner en varig løsning», slik et tidsskrift uttrykker det. I mellomtiden pågår det omfattende undersøkelser som blant annet innbefatter å fotografere skogene fra luften på infrarød film for å bestemme omfanget av skadene og hva man skal foreta seg.

’Hvorfor planter de ikke nye trær for å erstatte dem som er skadet,’ spør du kanskje. Men det er ikke så enkelt, for nyplantede trær begynner allerede å vise samme skadesymptomer som eldre trær. Selv det at man har tatt i bruk gjødningsstoffer for å forbedre et mangelfullt jordsmonn, har bare gitt begrensede resultater.

Bestrebelser på å minske luftforurensningen er blitt gitt høyeste prioritet. Lover som regulerer utslipp fra industrien, er blitt skjerpet, og i Vest-Tyskland håper man at innen midten av 1990-årene vil disse lovbestemmelsene bidra til å redusere mengden av svoveldioksid med omkring to tredjedeler og mengden av nitrogenoksid med bortimot halvparten.

Man har gitt skattelettelser til dem som er villige til å kjøpe biler som er utstyrt med spesielle innretninger, for eksempel katalysatorer, som minsker luftforurensningene drastisk. Som en ytterligere oppmuntring har man priset blyfri bensin lavere enn blyholdig bensin. Til forskjell fra de fleste andre europeiske land vil blyfri bensin snart være å få overalt i Østerrike. I Sveits trådte nye lover angående kontroll av utslipp i kraft i slutten av 1986, lover som også hadde til hensikt å fremme salget av biler utstyrt med katalysatorer.

Slike tiltak blir satt i verk fordi skogdøden bare kan stanses hvis luftforurensningen reduseres til det nivået man hadde i 1950, hevder fagsjefen ved skoginstituttet ved en landbrukshøyskole i Wien. Men er dette realistisk når det bare i Vest-Tyskland, som har verdens største biltetthet, er 19 ganger flere biler i dag sammenlignet med 1950?

Forsøk viser at innføring av fartsbegrensninger vil redusere utslippene av forurensninger betraktelig. Men dette forslaget har møtt sterk motstand. Selv i Vest-Tyskland hvor høye hastigheter nærmest er blitt tradisjon, begynner enkelte bilførere å innse at av hensyn til skogene — for ikke å snakke om deres eget liv — må de senke hastigheten. Men det finnes selvfølgelig andre som selvisk motarbeider slike restriksjoner. Typisk for de sistnevnte bilførere er de som har et merke bak på bilen hvor det står: «Bilen min går selv om skogene forsvinner.»

En viktig faktor for å få løst problemet er derfor å få overtalt enkeltpersoner og myndigheter til å samarbeide. Og siden luftforurensningen ikke bryr seg om landegrenser, er det nødvendig å føre en internasjonal politikk. Fram til i dag har forsøkene på å lage et program som det er full enighet om blant nasjonene i Europa, ikke ført fram.

Kan det gjøres mer?

Mange føler at det må gjøres mer. Denne følelsen har ført til opprettelsen av et nytt politisk parti i Vest-Tyskland — «De grønne». Dette partiet, som i første rekke går inn for å verne miljøet, oppnådde lokal og regional anerkjennelse i slutten av 1970-årene. Ved valget i 1983 fikk partiet 5,6 prosent av stemmene med den følge at 27 representanter fra partiet ble valgt inn i den tyske forbundsdagen.

Et tysk uttrykk sier at grønt er håpets farge. Men kan «De grønne» gi skogene håp? Trass i gode intensjoner og idealistiske mål har partiet hatt liten fremgang. En del av befolkningen mener de er politisk naive, og at de holder fram enkle løsninger på innviklede problemstillinger.

Men det er mange som tar praktiske skritt for å begrense forurensningen av luften i den grad det er mulig. De kjører langsommere, reiser mindre, kjører flere i en bil, bruker blyfri bensin og følger bestemmelser som myndighetene har fastsatt for å begrense forurensningen av luften. Men det er tydelig at det fremdeles ikke er nok.

Alternativet, som består i drastisk å skjære ned på bruken av motorkjøretøyer, fly og fabrikker, ville selvfølgelig ha bidratt til å løse problemet med luftforurensningen, men det ville ganske sikkert skapt nye problemer. Løsningen på skogdøden, ja, på alle miljøproblemer, finnes et annet sted.

[Uthevet tekst på side 8]

En viktig faktor for å få løst problemet er å få overtalt enkeltpersoner og myndigheter til å samarbeide

[Bilde på side 7]

Vitenskapsmenn er splittet i synet på hva som er den egentlige årsak til at forurensninger forårsaker skogdød