Hva Bibelen sier
«Retten til å dø» — hvem skal ta avgjørelsen?
’IKKE hold meg i live for enhver pris under slike omstendigheter!’ Åttiåtte år gamle Clara ber om hjelp fra sengen på sykehuset. Etter at hun er blitt gjenopplivet tre ganger på en uke, er hennes eneste ønske å få dø i fred. Dette er situasjonen for mange dødssyke pasienter. De ber om å få dø. For leger og dommere er dette et omdiskutert spørsmål; for slektninger er det et smertefullt valg. Men hvem skal ta avgjørelsen?
Hvorfor er det et vanskelig valg?
Ifølge boken Awareness of Dying hender det at «den sanseløse forlengelse av livet som bedrives innenfor sykehusenes vegger, løper løpsk». Når en nær forestående død kan utsettes ved hjelp av ekstraordinær medisinsk behandling, oppstår spørsmålet om retten til å dø en verdig død. Bør ikke pasientene ha en viss mulighet til å velge hvordan de ønsker å dø, enten på en smertefull eller en fredelig måte? The New Encyclopædia Britannica forklarer: «En pasient som holdes kunstig i live ved hjelp av en maskin, representerer et moralsk dilemma som er mye omdiskutert. Spørsmålet oppstår da om maskinen bør slås av.» En kirurg ved et stort medisinsk senter i USA stiller følgende spørsmål: «Er det ensbetydende med mord å slå av respiratoren? Finnes det en moralsk eller etisk forskjell når vi sammenligner det å unnlate å starte respiratoren med det å stoppe den etter at den er satt i gang?»
Dette spørsmålet blir vanskeligere siden det ikke finnes noen enhetlig definisjon av slike begreper som «levende» og «død». Det finnes heller ingen garanti for at en pasient som blir omtalt som «uhelbredelig», «dødssyk» og «døende», virkelig er det. Hva som er «ekstraordinært», varierer med tid, sted og ekspertenes dyktighet. Det kan dessuten oppstå konflikter mellom pasientenes, slektningenes og det medisinske personales interesser. Ved et seminar angående medisinsk etikk som ble holdt i 1982 av det medisinske fakultet ved Lagos universitet i Nigeria, innrømmet dessuten dr. Oladapo Ashiru at «tidspunktet for når døden inntreffer, er vanskelig å studere objektivt».
Disse problemene vekker samvittigheten til leger som føler seg forpliktet til å følge sin moralske, etiske og religiøse overbevisning. Dr. Ashiru kom med følgende konklusjon: «Det krever en stor del oppmerksomhet, respekt, medisinsk bedømmelse og forsiktighet, men også fasthet, å takle slike situasjoner.»
Hva Bibelen sier
Livet er en gave fra vår Skaper og bør betraktes som hellig. (Salme 36: 10) Det bør verdsettes. En kristen, som respekterer Guds syn på livet og de verdslige lover, og som ønsker å bevare en god samvittighet, vil aldri med vilje ta et menneskes liv. — 2. Mosebok 20: 13; Romerne 13: 1, 5.
Leger innrømmer at «intense forsøk på å opprettholde livet i virkeligheten kan føre til en forlengelse av dødsprosessen snarere enn en forlengelse av livet». Hva skal en så gjøre hvis legene sier at det eneste de kan gjøre, er å forlenge dødsprosessen ved hjelp av mekaniske hjelpemidler? Når døden uten tvil er nær forestående eller uunngåelig, forlanger ikke Bibelen en kunstig forlengelse av dødsprosessen. Å la døden inntre under slike omstendigheter vil ikke være å bryte Guds lov.
En kristen vil ha nytte av å tenke over følgende bibelske beretninger: Både Job og Hiskia syntes å være dødssyke, men de ble friske igjen. (Job 7: 5, 6; 42: 16; 2. Kongebok 20: 1—11) Vær derfor ikke for rask til å trekke den slutning at noen er døende. Benhadads tilfelle fikk et annet utfall. (2. Kongebok 8: 7—15) Våpensvennen til Saul nektet på kongens forespørsel å hjelpe ham å dø en verdig død. David lot en mann som hevdet at han hadde begått et barmhjertighetsdrap, henrette fordi han hadde pådratt seg blodskyld. (1. Samuelsbok 31: 4; 2. Samuelsbok 1: 6—16) Bibelen godkjenner derfor ikke det å fremskynde døden.
Disse eksemplene illustrerer hvor viktig det er å utvise forsiktighet i lignende tilfelle i dag. Hvert tilfelle er unikt, og en avgjørelse bør bli tatt under bønn, idet vi tar tilbørlig hensyn til hvor dyrebart livet er i Guds øyne. I slike situasjoner er Rebekka et fint eksempel. Hun «gikk for å søke råd hos Jehova» da hun var bekymret for sitt liv. — 1. Mosebok 25: 22, NW.
Hvem skal ta avgjørelsen?
En vanlig innvending er: ’Er det ikke mitt liv?’ Pasienten bør fortrinnsvis selv ta avgjørelsen fordi det er han som har fått livet i gave fra Skaperen. (Apostlenes gjerninger 17: 28) Hvis en pasient på den annen side ikke er i stand til selv å ta en avgjørelse, kan nærmeste pårørende eller pasientens verge ta avgjørelsen istedenfor ham. Uansett bør den som tar avgjørelsen istedenfor pasienten, ivareta pasientens rettigheter og ikke sine egne. Når det gjelder mindreårige barn, har foreldrene en gudgitt plikt og juridisk rett til å ta avgjørelsen på vegne av sine barn. — Salme 127: 3.
Ifølge Columbia Law Review er det på den annen side «bred enighet om at en rettssal ikke er det rette sted å velge behandlingsmåter . . . Domstoler er ikke skikket til å ta en avgjørelse på vegne av pasienten». Men vil det være moralsk riktig av en lege å påtvinge pasienten sin egen religiøse overbevisning? Han bør la pasientens religion være avgjørende for hvilken handlemåte han bør følge, eller, hvis han av den grunn kommer i alvorlig konflikt med sin egen tro, trekke seg fra saken. Den beste løsningen vil ofte være en avgjørelse tatt på grunnlag av et samarbeid mellom legen, en representant for pasientens religionssamfunn, familien og pasienten selv, idet de tar hensyn til pasientens interesser.
Uansett hva resultatet av en slik avgjørelse vil bli, kan de kristne stole på Skaperens løfte om en tid da ingen vil si: «Jeg er syk.» (Jesaja 33: 24) De som er dødssyke, kan se fram til oppfyllelsen av Guds strålende løfte om en oppstandelse til liv og fullkommen helse i et paradis under Guds rike. (Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 21: 1—4) Den tid er nær da Jehova Gud gjennom Jesus Kristus vil gi lydige mennesker retten til å leve for bestandig. — Johannes 3: 36.
[Bilde på side 21]
Hva er det som blir forlenget — livet eller dødsprosessen?