Lille Lindas hjertefeil

DA Linda kom til verden på fødeklinikken i Falun i Sverige, hadde hun en svært alvorlig hjertefeil som kalles transposisjon. Det innebar at aorta, den pulsåren som går fra hjertet og ut i kroppen, og lungepulsåren hadde byttet plass. Det oksygenrike blodet fra Lindas lunger sirkulerte derfor bare mellom lungene og hjertet og ble ikke ført til resten av kroppen.

Hvordan kan et barn med en slik hjertefeil leve videre etter fødselen? Under svangerskapet har barnet spesielle naturlige forbindelseskanaler, og disse holder seg åpne en kort tid etter fødselen. Men da begynner disse åpningene å lukke seg, slik at det normale kretsløp kan overta. I denne korte overgangsperioden kan oksygenrikt blod bli ført rundt i kroppen også i et transposisjonstilfelle.

Til tross for at Linda ble født tre uker for tidlig og bare veide 2680 gram, virket hun nokså frisk, bortsett fra en noe blålig farge i ansiktet. Legene i Falun var bekymret på grunn av dette symptomet og overførte henne til St. Görans sjukhus i Stockholm for nærmere undersøkelse. De hadde mistanke om transposisjon. Samtidig fikk Linda medisin som skulle hindre forbindelsen mellom forkamrene i å lukke seg, og hun ble lagt i kuvøse.

Første inngrep

Undersøkelsen bekreftet våre bange anelser — Linda hadde transposisjon. For å redde hennes liv utførte legene en ballongseptostomi, populært kalt ballongsprengning. Dette innebærer at et spesielt kateter føres opp gjennom navlevenen til hjertets høyre forkammer og deretter videre til venstre forkammer gjennom det hullet som fortsatt er åpent i skilleveggen mellom de to forkamrene. Ved å pumpe opp en liten ballong som sitter ytterst på kateteret, og så trekke den tilbake gjennom veggen mellom forkamrene kan man lage et hull som er stort nok til at resten av kroppen kan forsynes med oksygenrikt blod. Ved å bruke denne metoden kan en vente med en større hjerteoperasjon til barnet blir omkring ni måneder.

Vi fikk så beskjed om at den operasjonen som var nødvendig, ikke kunne utføres i Sverige uten at hjerte-lunge-maskinen ble fylt med blod. På grunn av vår bibelske overbevisning er vi imot misbruk av blod, og vi kunne derfor ikke gå med på denne fremgangsmåten. — 3. Mosebok 17: 10, 11; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Hva var vår første reaksjon da vi hørte om denne hindringen? Vi ble nokså fortvilt. «Hvordan skal det gå med vår kjære lille datter? Vil hun overleve et slikt inngrep i det hele tatt? Vil det overhodet bli mulig å foreta en slik operasjon uten bruk av blod?» Vi satte vår lit til Jehova Gud i denne vanskelige tiden, og vi var sikre på at han ville sørge for en utvei. — 1. Korinter 10: 13.

«Ballongsprengningen» viste seg å være vellykket. Lindas blod ble beriket med oksygen på en tilfredsstillende måte, og etter noen dager kunne vi dra hjem igjen. Vi var svært takknemlige for at alt hadde gått bra så langt, og vi satte virkelig pris på den vennlighet og forståelse som leger og annet sykehuspersonale hadde vist oss. Overlegen fikk et eksemplar av brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod, som forklarer årsakene til at vi nekter å bruke blod.

En blindgate

Så måtte vi vente en tid for å se hvordan Linda ville reagere. Til å begynne med virket hun nokså bra og la jevnt på seg. Men da hun var omkring fire måneder, begynte appetitten å avta. En ny undersøkelse viste at hun hadde en utbuktning på hjerteveggen. Operasjonen måtte derfor framskyndes. For at hun skulle bli så sterk som mulig, ble hun matet ved hjelp av en slange gjennom nesen.

Operasjonen skulle etter planen finne sted ved Karolinska sjukhuset, og den skulle utføres av en kirurg som tidligere hadde operert flere av Jehovas vitner. Vi underrettet ham om at vi ikke kunne godta at det ble brukt blod, men fikk vite at operasjonen ikke kunne skje uten. Vi bestemte oss for å kontakte andre sykehus.

Enda vi ble møtt med vennlighet og forståelse overalt, virket det som om ingen var villig til å utføre operasjonen uten blod. Man mente at det ikke ville være mulig å operere et spedbarn på en betryggende måte ved hjelp av en hjerte-lunge-maskin uten tilførsel av ekstra blod.

En varm velkomst i London

Vi tok kontakt med National Heart Hospital i London for å undersøke om de ville operere Linda. Igjen ble vi møtt med stor forståelse. Sjeflegen stilte seg positiv til en operasjon, ettersom de der hadde operert også spedbarn uten bruk av blod. Operasjonen skulle utføres av den kjente hjertekirurgen Magdi Jacoub.

Vi ble møtt av venner blant Jehovas vitner i England, og de kjørte oss rett til sykehuset, hvor vi ble møtt med et varmt smil. «Å, dette må være Linda fra Sverige!» utbrøt en sykepleier allerede før vi hadde rukket å presentere oss. Vi følte straks at Linda var i gode hender.

Så kom vårt første møte med dr. Jacoub. Vi var svært spent, men han var både vennlig og avslappet, noe som gjorde at vi straks fikk tillit til ham.

En vanskelig operasjon

I tiden før operasjonen gjennomgikk Linda en mengde undersøkelser. Dr. Jacoub ble holdt løpende underrettet om hennes tilstand. Så kom operasjonsdagen, og hun ble trillet inn i operasjonssalen. Vi var naturlig nok svært engstelige, for vi visste jo ikke hvilken tilstand Linda ville være i neste gang vi fikk se henne.

Etter å ha ventet urolig i flere timer fikk vi beskjed om at Linda nettopp var kommet tilbake fra operasjonsavdelingen, og at vi gjerne kunne få komme og ta en titt på henne. Vår elskede lille Linda var i live! Vi ble fylt av takknemlighet og verdsettelse. Da vi fikk se henne, var det akkurat som om vi hadde fått en ny baby. Hun lå riktignok med en mengde slanger, men hun hadde røde lepper og rosafargede kinn. Vi var dypt rørt og klarte ikke å holde gledestårene tilbake.

Plutselig ble døren åpnet, og inn kom dr. Jacoub. Han så alvorlig ut. Først kastet han et granskende blikk på alle instrumentene. Så snudde han seg mot oss, og alvoret i ansiktet hans gikk over i et bredt smil. Vi forstod at operasjonen hadde gått bra.

Etter alle disse fantastiske opplevelsene måtte min mann vende tilbake til sitt arbeid i Sverige. Jeg skulle bli hos våre kjærlige venner i England og ta meg av det som eventuelt måtte gjøres videre.

Forbausende raskt i form

Den fjerde dagen etter operasjonen ble respiratoren fjernet, og dagen etter hadde jeg den ubeskrivelige glede å holde Linda i armene mine igjen. Enda hun hadde store smerter, tok det ikke lang tid før hun smilte igjen for første gang.

Vi hadde tidligere fått høre at det kunne ta opptil åtte uker etter operasjonen før det kunne bli aktuelt å reise hjem. Men bare to dager etter operasjonen var Lindas blodprosent oppe i det normale igjen. Hun kom seg så raskt at en av legene utbrøt: «Det er forbausende!» Ja, Lindas bedring hadde overgått alle forventninger. Så en dag sa sjeflegen: «Den svenske babyen kan vi vel sende hjem snart.» Det lød som musikk i mine ører. Vi drog faktisk hjem allerede 12 dager etter operasjonen.

Vi har gjennomlevd en opprivende tid, men når vi tenker tilbake, kan vi likevel huske mange positive ting. Vi er svært takknemlige mot alle de leger og sykepleiere som viste oss en slik vennlighet, omtanke og forståelse, ikke minst når det gjaldt vårt syn på spørsmålet om blod.

Vi fikk god støtte fra våre venner i vår egen menighet, og vi er også dypt rørt over den måten våre venner blant vitnene i England hjalp oss på. Vi erfarte virkelig at det finnes et internasjonalt brorskap, hvor kjærlighet, omtanke og villighet til å gi en hjelpende hånd er en realitet.

Framfor alt går våre tanker til Jehova Gud, som har holdt oss oppe på en enestående måte. Vi bad ofte om veiledning når det gjaldt de svært vanskelige situasjonene vi stod overfor. Hver gang sørget han for en utvei, og vi fikk fornyet styrke. Og når vi ser på vår lille Linda, takker vi ofte for legenes og sykepleiernes dyktighet og tålmodighet, og spesielt takker vi Jehova Gud for livets gave. — Innsendt.

[Bilde på side 19]

Linda en tid etter operasjonen