Jeg har vært rastafarianer

JEG hadde langt hår og skittenrøde øyne — det siste fordi jeg røkte marihuana. Jeg kunne ikke tenke meg å bruke kam, tallerkener eller kopper og heller ikke det navnet foreldrene mine hadde gitt meg. Du spør kanskje: «Men hvorfor var du imot slike praktiske og nyttige ting?» Det kom av at jeg var rastafarianer. Rastafarianerne er en religiøs gruppe som hører hjemme på Jamaica. La meg fortelle hvordan jeg ble rastafarianer, og hva de tror.

Det var en dag jeg satt under et tre og leste i Bibelen og røkte en ganjasigar (marihuana). En rastafarianer kom bort til meg og ble sittende og røke sammen med meg. Vi kom i prat, og han påstod at det var mulig for menneskene å fortsette å leve og unngå døden. Det ville jeg gjerne høre mer om. Han gav meg derfor en grunnleggende innføring i rastafarianernes lære.

Rastafarianernes tro

Senere fikk jeg kjennskap til at det finnes forskjellige grupper av rastafarianere med forskjellige oppfatninger. Men stort sett er alle gruppene enige på ett punkt — de mener alle at avdøde keiser Haile Selassie av Etiopia var en reinkarnasjon av Jesus Kristus, og at han var kongenes konge og herrenes herre og den seierrike «løven av Juda stamme». — Åpenbaringen 5: 5.

Min læremester var knyttet til den rastafari-gruppen som kalte seg Creation Heights, og jeg sluttet meg derfor også til denne gruppen. Vi så på oss selv som en del av skaperverket i likhet med dyr og planter. Vi hadde respekt og ærefrykt for lyn og torden og andre naturfenomener og mente at Gud talte til oss ved slike midler.

Vi ville ikke spise kjøtt eller fisk eller lignende næringsmidler som dør og råtner, for vi tenkte at det samme ville skje med alle som spiser slikt. Da var det noe helt annet med grønnsaker, for eksempel spinat, som fortsetter å vokse selv om stenglene blir kuttet. Vi mente at de som spiser slik mat, har mulighet for å oppnå evig liv, og at de bare vil dø hvis de begår en alvorlig synd.

Min gruppe mente at hvite mennesker også hører med til skaperverket, men at de står under svarte mennesker, som er ’skapningens herrer’. Noen rastafari-grupper nærer et inderlig hat til de hvite på grunn av slavehandelen og alle myrderiene og de mange tilfelle av voldtekt og mishandling som de svarte slavene ble utsatt for av hvite mennesker. Disse rastafarianerne mener at den urett som ble begått mot de svarte da de ble gjort til slaver, må hevnes med revolusjon og blodsutgytelse. De mener også at alle svarte mennesker til slutt må vende tilbake til sitt hjemland i Afrika, det landet de ble bortført fra mot sin vilje.

Den tankegangen jeg fulgte, var meget enkel i mine øyne. Det finnes ingen annen leder enn den «guddommelige» Haile Selassie, som het Ras Tafari før han ble kronet. (Derav navnet rastafarianer.) Mitt mål i livet var å ha det rette syn på skaperverket og en forvissning om at jeg var Guds sønn. Jeg skulle i størst mulig utstrekning gjøre bruk av det som Gud hadde skapt, og i minst mulig utstrekning av det som menneskene hadde produsert. Derfor brukte jeg ikke kam — det var noe menneskene hadde laget. Jeg lot også håret vokse, akkurat som løvverket vokser på trærne.

Av samme grunn brukte jeg heller ikke tallerkener eller kopper, men i stedet uthulte gresskar. Jeg kvittet meg også med ting som var laget av papir, deriblant Bibelen. Jeg trodde at det som Gud hadde skapt, var mitt, og at det var gratis uansett hvem som eide det eller disponerte det. Jeg mente for eksempel at andres avlinger egentlig tilhørte meg. Ingen hadde rett til å si at de eide noe, og til å fastsette priser på det de hadde.

En språkbarrière

Min nye levemåte førte også med seg en språkbarrière mot ikke-rastafarianere. Vi måtte til og med forkaste de navnene våre foreldre hadde gitt oss, for de var å betrakte som produkter av den industrialiserte verden. Pronomenet «jeg» fikk derfor en spesiell betydning. Gud var det første «jeg», og enhver rastafarianer var også «jeg». Når vi skulle skjelne mellom forskjellige personer, benyttet vi oss av adjektiver som sa noe om størrelse, høyde og så videre, og knyttet dem til ordet «jeg». Den betegnelsen som ble brukt på meg, var for eksempel «lille jeg», fordi jeg er liten av vekst. Navn på forskjellige matvarer kunne bli forandret ved at en bokstav eller stavelse ble byttet ut med «jeg». «Bananer» ble for eksempel til «jeganer».

Vi forandret språket på andre måter også. Fra vårt synspunkt var det blant annet ikke mulig å «komme tilbake», ettersom tiden ikke kan gå bakover. I stedet for «komme tilbake» sa vi derfor «komme framover». Vi forandret også selve ordene for å tilpasse dem til vår tenkemåte. Resultatet av denne påvirkningen ble at jeg til slutt ikke kunne formulere den enkleste setning på vanlig engelsk, til tross for at jeg hadde tilbrakt fem år på Cornwall College i Montego Bay.

På grunn av min nye filosofi kom jeg i konflikt med foreldrene mine, for jeg ble oppsetsig mot dem og forbannet dem med de styggeste gloser. Jeg førte skam over familien med mitt utseende og min oppførsel. Til slutt forlangte far at jeg skulle flytte hjemmefra. Jeg pakket sammen noen få eiendeler og drog min vei for å hengi meg til en levemåte som jeg ventet å bli tilfreds med.

Jeg samlet ’skapelsens frukter’

Deretter begynte jeg å røke marihuana enda mer intenst. Det førte til at jeg ble likeglad med livets gjøremål. Jeg kunne sitte og meditere til jeg følte at jeg gikk opp i omgivelsene og ble en del av skaperverket. Trangen til å sitte og meditere førte til latskap. Jeg sluttet som musiker for å kunne bruke mer tid ute i det fri til å kommunisere med Gud. Jeg bodde i en hytte sammen med to andre rastafarianere.

Etter hvert som tiden gikk, begynte det å bli smått med penger. Da begynte vi å sanke noen av de frukter «vår Far hadde skapt». Vi tok dem fra folk som etter vår oppfatning hadde tilvendt seg dem og taksert dem. Om nettene drog vi derfor på tyvetokter til gårder i nærheten. Dette ble meldt til politiet, og vi og politiet ble svorne fiender. Vi betraktet politifolkene som motstandere som ville jage oss bort fra «skaperverket». Om dagen hendte det at de omringet hytten vår og skjøt på oss og slo oss og bad oss forsvinne fra byen. Men om natten var det annerledes — da var vi på offensiven for å samle ’skapelsens frukter’.

Ved en anledning ble jeg arrestert og siktet for kidnapping, men ble senere løslatt. Dette gav meg nytt mot og gjorde meg tryggere på at jeg var en ’Guds sønn’. Senere ble jeg arrestert på nytt og siktet for fem forskjellige forhold — grovt tyveri, legemsfornærmelse, besittelse av tyvegods, besittelse av ganja og bruk av kjøretøy som ikke var i forsvarlig stand.

Denne gangen lot det til at Gud hadde glemt meg, for jeg fikk alvorlig bank av politiet og ble satt i varetekt i tre måneder uten mulighet for å slippe ut mot kausjon. I sin tid kom saken min opp for retten. Men mange innflytelsesrike mennesker som kjente meg, la inn et godt ord for meg, og det reddet meg fra fengslet. Så heldige var ikke et par av mine rastafarianske venner. En av dem ble dømt til fire års tvangsarbeid, og en annen fikk permanent forbud mot å forlate sin hjemkommune. Senere ble to andre rastafarianere funnet bundet og drept. De var sannsynligvis innblandet i narkotikahandel med utlendinger.

Jeg begynner å tvile på mine meninger

Disse vanskelighetene fikk meg til å spekulere på om mine meninger var riktige. Dessuten framkastet noen av mine trosfeller en ny tanke — de var ikke lenger Guds sønner, nå var hver enkelt av dem Gud selv. Dette kunne jeg ikke gå med på. Denne og andre uoverensstemmelser førte til krangel blant oss. Til slutt bestemte jeg meg for å reise hjem igjen — men jeg var fremdeles rastafarianer i min måte å tenke på. Av og til hadde jeg også kontakt med andre rastafarianere.

På dette tidspunkt ville jeg gjerne snakke med en eller annen, men folk som ikke var rastafarianere, kunne ikke forstå språket mitt. Jeg kom til å tenke på at jeg tidligere hadde hatt glede av å lese i Bibelen, og derfor begynte jeg å gjøre det igjen. Da kom jeg over et skriftsted som fikk meg til å tenke. Salme 1: 1 sier: «Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd.» Jeg oppfattet mine venner i rastafari-bevegelsen som «ugudelige» fordi de hadde begynt å utgi seg for å være «Gud selv». Og i 1. Korinter 11: 14 leste jeg: «Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår?» Men jeg hadde jo langt hår.

Etter hvert begynte jeg å sette spørsmålstegn ved flere av de forestillingene jeg trodde på. Jeg begynte å få et ønske om å tilbe den sanne Gud på den rette måten. Jeg innså at rastafari-bevegelsen ikke hadde klart å tilfredsstille mine forskjellige behov — behovet for å forstå hvem Skaperen er, behovet for å finne et sikkert grunnlag for å oppnå evig liv, behovet for et sant brorskap som er basert på kjærlighet og omtanke, og behovet for å forstå årsaken til den sosiale urettferdigheten i verden.

Jeg finner tilfredsstillende svar

Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle lete etter tilfredsstillende svar på spørsmålene mine. Noen ganger satt jeg og ropte etter hjelp og tryglet om at Skaperen, hvem han nå var, måtte komme meg til unnsetning. Da kom en dag to Jehovas vitner hjem til mine foreldre og begynte å snakke om Bibelen. Jeg hørte ikke særlig oppmerksomt etter før Harmageddon ble nevnt.

«Jeg vet alt om Harmageddon,» sa jeg, «og jeg skal leve så lenge at jeg får oppleve det.»

«Har du tenkt å bli et Jehovas vitne?» spurte en av dem.

«Hvem er Jehova?»

Dermed slo han opp i Salme 83: 19 (NW), hvor det står: «Så folk kan vite at du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden.»

For første gang forstod jeg meningen med navnet Jehovas vitner. Jeg hadde tidligere avvist vitnene fordi jeg ikke skjelnet mellom dem og alle de andre religionssamfunnene, som jeg hadde avskrevet som falske. Men nå tok jeg med glede imot boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg begynte å lese den med det samme.

Kapitlet «Hvem er Gud?» interesserte meg sterkt. Jeg kan huske at jeg satt og sa navnet «Jehova» høyt for meg selv, om og om igjen, akkurat som et lite barn som har lært et nytt ord. Etter hvert fikk jeg tilfredsstilt mitt behov for å lære hvem den sanne Gud er.

Kapitlet «Et rettferdig styre gjør jorden til et paradis» tilfredsstilte mitt behov for å få kjennskap til en rettferdig tingenes ordning på jorden. Jeg var inderlig takknemlig fordi jeg fikk lære at hele jorden snart skal bli et paradis med en ren og ufordervet atmosfære. Og jeg gledet meg ved utsikten til å kunne leve evig uten å behøve å flytte ut i ødemarken for å komme vekk fra en ond sivilisasjon. — Salme 37: 9—11, 29; Lukas 23: 43, NW; Åpenbaringen 11: 18.

Jeg innså at jeg hadde forsøkt å tilbe Gud på en måte som ikke var den rette. Deretter bad jeg en slektning om å klippe av meg det lange håret, og jeg brøt med alt som bandt meg til rastafari-bevegelsen. Dette var ikke lett. Mine tidligere venner betraktet meg som en forræder og truet med å drepe meg. Men det stanset meg ikke. Jeg var innstilt på at ikke noe skulle få meg fra å studere Bibelen, for nå hadde jeg funnet noe som virkelig tilfredsstilte mine behov.

Jeg vasket og stelte meg og oppsøkte Rikets sal på mitt hjemsted. Ikke lenge etter begynte en pioner (en heltidsforkynner blant Jehovas vitner) å studere Bibelen med meg regelmessig. Han var meget vennlig og tålmodig. Det trengte han også å være. Enkelte ganger kunne han ikke engang forstå meg fordi jeg brukte rastafarianske ord og uttrykk.

Nå da jeg hadde funnet sannheten og fått tilfredsstilt mine åndelige behov, følte jeg meg forpliktet til å fortelle det gode budskap videre til mine foreldre. Mor tok imot det med glede og begynte snart å være med meg på møtene i Rikets sal. Den forandringen som hadde skjedd med mitt utseende og min oppførsel, gjorde også sterkt inntrykk på far. Et halvt års tid etter at jeg begynte å studere, innviet jeg meg til å tjene Jehova Gud og lot meg døpe. Jeg kunne også glede meg over at mor ble døpt noen måneder etter meg.

Når jeg tenker tilbake på det som har skjedd, takker jeg Jehova for at jeg nå får tjene ham. To av mine tidligere nære venner i rastafari-bevegelsen er blitt myrdet, og noen er fremdeles i fengsel. Men jeg kan glede meg over å forkynne Guds sannhetsord for andre og samarbeide med kjærlige kristne brødre og søstre. Dessuten har jeg det strålende håp at jeg skal få leve evig i en rettferdig, ny ordning hvor alle menneskenes behov skal bli dekket i all evighet. (Salme 145: 16) — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 10]

Jeg trodde at det som Gud hadde skapt, var mitt, og at det var gratis uansett hvem som eide det

[Uthevet tekst på side 12]

Jeg gledet meg ved utsikten til å kunne leve evig