Er de olympiske leker og idrett forenelig med sann religion?
«DEN siste av de olympiske leker i gammel tid ble holdt i 393 e.Kr. Året etter utstedte keiser Theodosius en forordning som forbød avholdelsen av lekene.» (History of the Olympic Games av Xenophon L. Messinesi) Hvorfor forbød denne «kristne» keiseren lekene? Han ønsket å rense riket for alt som hadde hedensk tilknytning. Men hvorfor ble de olympiske leker betraktet som hedenske?
Forfatteren Messinesi sier videre: «Vi får vite at det ved ofringene til [den greske guden] Zevs . . . stod en prest ved enden av stadionet og holdt en fakkel. Idrettsmennene blant tilbederne . . . kappløp til enden av stadionet, mot presten . . . [seierherren] fikk æren av å tenne ilden på offeralteret. Ilden på alteret brant som et symbol hele den tiden lekene varte . . . Det er denne delen av seremonien som er tatt opp igjen i våre dagers leker.»
Lekenes hedenske opprinnelse gjør seg gjeldende på flere måter den dag i dag. Den olympiske ild blir tent av konsentrerte solstråler under en seremoni ved den hellige lund i Olympia i Hellas. En øversteprestinne og flere prestinner deltar i handlingen. Den hellige ild blir så brakt fra Olympia til OL-byen. Millioner følger fakkelens ferd via TV og radio. Klimaksen kommer til slutt, når fakkelen kommer inn på olympiastadion og blir brukt til å tenne den ilden som skal brenne lekene igjennom.
Historikeren Messinesi forklarer: «Ingen annen del av seremoniene ser ut til å gjøre et slikt inntrykk som ilden som kommer fra Olympia . . . Den knytter de forestående leker sammen med den tilkjennegivelse av religiøsitet som er blitt helliget opp gjennom århundrene.» (Uthevet av oss) Dette syn blir bekreftet av grunnleggeren av den moderne olympiske bevegelse, baron Pierre de Coubertin. Året før han døde, sa han: «Jeg tror derfor at jeg gjorde rett i å forsøke å vekke til live en religiøs bevissthet helt fra først av da de olympiske leker gjenoppstod.» — Uthevet av oss.
Slik vi også så ved OL i Los Angeles, er det en kvasireligiøs atmosfære over seremoniene — vertslandets nasjonalsang spilles, det olympiske flagg heises, og den olympiske hymne intoneres. Hvordan bør en kristen på bakgrunn av dette betrakte de olympiske leker? Og hvilke idealer bør han la seg lede av? Er det å vinne det eneste som betyr noe i idrett? Eller er det belønning god nok bare å være med?
Idrett i Bibelen
Alle som leser skriftene til de kristne apostlene Peter og Paulus, forstår at de hadde føling med sin tids idrett. Paulus gav for eksempel korinterne, som var godt kjent med idrettskonkurransene ved de isthmiske leker, denne veiledningen: «Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den! En idrettsmann . . . gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner.» — 1. Korinter 9: 24, 25.
Sa Paulus i virkeligheten at det å vinne er det eneste som betyr noe i idrett? Slett ikke. Han framholdt at det bare er én førstepremie i et verdslig løp, men at alle kan vinne førstepremien i det kristne løp. Løp derfor hele tiden med det som mål å vinne denne premien!
Peter hentyder også til seierskransen. Begge apostlene visste at de forskjellige lekene hadde kranser som premier. De olympiske leker hadde en krans av ville olivenkvister, de pythiske leker hadde en laurbærkrans, og de isthmiske leker hadde en krans av grankvister. Disse visnet og forgikk med tiden alle sammen. Derfor anbefalte Peter «herlighetens krans som aldri visner» for de kristne eldste. — 1. Peter 5: 4.
Poenget blir derfor tydelig understreket — ære som oppnås gjennom sport, er kortvarig og flyktig. Derfor kunne Paulus si: «For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» (1. Timoteus 4: 8) Han viser tydelig at noe fysisk trening og aktivitet er nyttig, at det har en viss verdi. Men det må ikke fortrenge eller erstatte en kristens innvielse til Gud gjennom Kristus. Guds rike, ikke idrett, bør komme på førsteplassen i enhver kristens liv. (Matteus 6: 33) Til hvilken nytte ville det være å ha en veltrent kropp hvis sinnet ble fordervet? Og hva om en ble en frafallen ved å delta i hedensk-religiøse sportsarrangementer? (2. Korinter 6: 14—17) Og her ligger faren i dag. Mye av tankegangen i moderne idrett er i strid med kristne prinsipper og idealer, og de som følger denne tankegangen, handler følgelig også i strid med disse prinsippene og idealene. Hvordan det?
Det å vinne er ikke det eneste som betyr noe
Det skapes kraftig press i sporten i dag. Det betales for eksempel store pengesummer, åpenlyst eller i det skjulte, til alle slags idrettsutøvere. En amerikansk fotballspiller undertegnet nylig en kontrakt som garanterte ham 335 millioner kroner. Til gjengjeld for slike summer, og også for mindre beløp, må idrettsutøverne levere seirer. De skal trekke til seg det betalende publikum og TV-annonsørene.
Disse toppidrettsutøverne er mønstrene, forbildene, for millioner av barn og unge. Deres aggressive konkurransementalitet trenger ned til den idretten som drives på lavere nivåer. Uttrykket «de snille guttene blir sist» gjenspeiler derfor de negative psykologiske virkninger som mye av vår tids sport har.
Følgen av dette er at du vanligvis må være nådeløs og voldsom for å vinne. Det er ingen overdrivelse å si at slike holdninger er fremherskende selv på juniornivå. John McMurtry, som tidligere spilte i den kanadiske fotballigaen, skrev: «Etter hvert som jeg beveget meg opp gjennom high school-, college- og proffligaene, ble kroppen min sakte, men sikkert ødelagt, bit for bit. . . . Det kan hevdes at det å ødelegge motstanderens kropp er selve hensikten med [amerikansk] fotball, slik drap og lemlesting er det i krig. . . . Å skade hverandre i organiserte former på grunn av konkurranse er noe som er uløselig knyttet til vår måte å leve på, og fotball er et av de beste speilene vi kan se hele denne prosessen i: en slags fargerik moralitet som viser oss hvor spennende og lønnsomt det er å smadre sin neste.»
De kristnes forbilde, Jesus Kristus, formante sine etterfølgere: «Du skal elske din neste som deg selv.» «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 19: 19; 7: 12) ønsket om å vinne for enhver pris, som er drivkraften bak så mye av dagens idrett, er åpenbart uforenelig med Kristi lære. En som er likevektig, behøver ikke å vinne hver gang for å ha glede av å drive sunn idrett. Noen kan ha vanskelig for å forstå dette, men det er noe som det er svært viktig å være klar over. Sport og idrett skal være helsebringende, avslappende avkobling. For gjennomsnittsamatøren bør det være tilfredsstillende nok å delta. Det er jo tusenvis som driver idrett, selv om det bare er en håndfull som kan vinne. Det store flertall vet at de ikke kan vinne. For mange består gleden i å ha vært med og ha fullført løpet.
Konkurranseånd fører til splittelse, stolthet og skryt. Da blir ikke taperens verdighet respektert. På grunn av denne verdslige ånden vil ikke kristne være med i konkurransepregede serier, ikke engang innen sine egne rekker. De vil heller ikke la én kristen menighet konkurrere med en annen i noen idrettsgren. Husk at å vinne ikke er alt, uansett hva den fremherskende tankegang går ut på. Som James Michener skrev: «Å tape er ikke ensbetydende med å dø. Jeg blir ikke et dårligere menneske fordi om jeg ikke blir nummer én.»
Langt viktigere enn en hvilken som helst sportsprestasjon er de egenskaper vi framelsker som etterfølgere av Kristus. Å vinne over andre i idrett gjør oss ikke til bedre mennesker. Det kan faktisk gjøre oss til dårligere mennesker. Som apostelen Paulus rådet oss til: «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre [egger til kappestrid med hverandre, NW] og blir misunnelige.» «Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha sin ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre.» — Galaterne 5: 26; 6: 4.
[Bilde på side 11]
Den hedenske olympiske seremonien gjentas i våre dager