Gamle synder innen vitenskapen
Fortidens store vitenskapsmenn var ikke alle så uskyldige og plikttro som vi har lært. Vi har nevnt sir Isaac Newton (1642—1727; se side 6), og det er blitt avslørt at mange andre også har gjort sine synder. Her er en liste over noen av dem.
● Klaudios Ptolemaios, som levde i det annet århundre etter Kristus, presenterte et geosentrisk syn på universet som skulle være det rådende i 1400 år. Han ble betraktet som oldtidens største astronom. I dag tror forskerne at han ikke fikk sine data gjennom observasjoner, men ved å skrive av arbeidet til en tidlig gresk astronom, Hipparkhos fra Rhodos. Han mistenkes også for å ha skaffet seg opplysninger ved å arbeide seg bakover fra de resultatene han ventet.
● Galileo Galilei (1564—1642), en italiensk matematiker og astronom, er blant annet kjent for sine falleksperimenter fra det skjeve tårn i Pisa. Han ble betraktet som den som innførte kontrolleksperimenter i vitenskapen, ettersom han satte sin lit til målbare kjensgjerninger istedenfor det Aristoteles hadde skrevet. Men hans samtidige hadde vanskeligheter med å få de samme resultatene som han, og han var kjent for sine «tenkte eksperimenter»; han forestilte seg utfallet istedenfor å observere det.
● Gregor Mendel (1822—1884), en østerriksk munk og botaniker, fikk æren for å ha oppdaget arvelovene. Hans eksperimenter med erter var et pionerarbeid innen genetikken. Hans teori stemmer så nøyaktig med hans data at enkelte forskere mener at «han av og til ubevisst gjorde feil som slo ut til fordel for det han forventet». Andre mener at han gjorde seg skyldig i utvelging av data, at han bare brukte de opplysningene som stemte med hans teori.
● Robert Millikan (1868—1953), en framstående amerikansk fysiker, vant nobelprisen i 1923 for å ha bestemt elektronets elektriske ladning. I den senere tid har forskere som har studert Millikans laboratorieopptegnelser, oppdaget at han valgte ut data — at han kasserte omtrent halvparten, som ikke passet med hans teori — selv om han tydelig erklærte i sin avhandling at dette var alle de data som var samlet «i løpet av 60 dager».
● Sir Cyril Burt (1883—1971), en ledende skikkelse innen britisk psykologi, bidrog til å forme Englands skolepolitikk ved sitt arbeid med barns IQ og sin teori om at intelligens først og fremst er nedarvet. Da en annen psykolog arbeidet med Burts biografi, oppdaget han forfalskninger i nesten alt det Burt hadde offentliggjort i de siste 30 årene av sitt liv. «Hans arbeid hadde ofte et skinn av vitenskap, men det var ikke alltid vitenskap,» sa biografen.
Boken Betrayers of the Truth sier: «Når de store vitenskapsmenn i historien av og til forfalsket sine data for selv å kunne hevde seg ved at deres ideer vant innpass, må fristelsen være enda større for dagens vitenskapsmenn.» Uansett om dette er riktig eller ikke, er vitenskapen og vitenskapsmenn ikke noe unntak når det gjelder forfalskninger og bedrag.