Hva med jødenes forventninger?

DEN jødiske skriftsamling som er kjent som den babylonske Talmud, inneholder følgende kommentar angående Messias som skriver seg fra begynnelsen av det annet århundre:

«’Landet skal holde klage’ (Sakarja 12: 12). Hva er grunnen til denne klagingen? . . . R[abbineren] Dosa sier: ’[De vil klage] over Messias som vil bli drept.’»

Her sies det merkelig nok at Messias skulle bli drept, selv om vi har sett at en slik oppfatning var uforståelig for jødene i det første århundre. Hva kom det av at de forandret syn?

Forestillingen om en døende Messias ser ut til å ha blitt utbredt i løpet av det annet århundre, særlig etter Simon Bar-Kokbas død. Bar-Kokba var kriger, en politisk revolusjonist. Han ble vidt og bredt hyllet som Messias. Til og med rabbineren Akiba Ben Josef, som er blitt kalt «den mest innflytelsesrike av alle rabbinske vismenn», hyllet Bar-Kokba som Messias.

Til slutt kom Bar-Kokba til å lede et jødisk opprør mot den romerske regjering. Etter en første seier over romernes legioner drev Bar-Kokba i tre år gang på gang romernes hærer tilbake — en kamp som førte til at over en halv million jøder mistet livet. Men i år 135 e. Kr. ble opprøret slått ned, og Bar-Kokba ble drept.

Den generasjon som helhjertet hadde støttet Bar-Kokba, befant seg nå i en merkelig situasjon. Bar-Kokbas død angikk ikke bare det messianske håp, men også rabbineren Akibas ære. Dr. Joseph Heinemann ved det hebraiske universitet i Jerusalem forklarer hvilken virkning Bar-Kokbas død hadde på hans samtidige:

«Denne generasjon må på den ene eller den andre måten ha prøvd å greie det umulige: Å opprettholde Bar-Kokbas stilling som Messias selv om han hadde kommet til kort. Dette paradoksale forholdet kunne ikke komme bedre til uttrykk enn i den høyst motstridende legenden om den krigerske Messias som er dømt til å dø på slagmarken og likevel forblir en virkelig gjenløser.»

Men hvordan kunne jødene få denne forestillingen om en døende Messias til å stemme med det faktum at Messias skulle herske som konge? Raphael Patai sier:

«Dilemmaet ble løst ved å splitte Messias i to: Den ene av dem, som ble kalt Messias Ben Josef [eller sønn av Josef], skulle reise Israels hærer mot deres fiender og ville etter mange seirer og mirakler falle. . . . Den andre, Messias Ben David [eller sønn av David], vil komme etter ham . . . og vil lede Israel til den endelige seier, triumfen, og til den tid med lykksalighet som Messias skulle innføre.»

Dette bildet av en døende Messias fortsatte å utvikles i årene som fulgte etter Bar-Kokbas død, og kom med tiden til å bli anvendt på en Messias som fortsatt hørte framtiden til, og som skulle dø på slagmarken. Patai forklarer dette og sier: «En antar at en må forstå det slik at . . . [Messias] som sønn av Josef vil dø på terskelen til dagenes ende, men så igjen vil vende tilbake til livet som Davids sønn og fullføre det oppdrag han påbegynte i sin tidligere inkarnasjon.»

Hvilken merkelig parallell utgjør ikke dette til det de kristne i det første århundre trodde! Begge grupper sa de trodde at Messias skulle dø og bli oppreist før den forutsagte epoke med fred!

Nye innvendinger blir reist

I de første århundrene av vår tidsregning ble det hedenske romerske verdensrike omvendt til den romersk-katolske religion, og antisemittisme ble nå alminnelig blant dem som hevdet at de fulgte Jesus. I årene som fulgte, var jødene vitne til slike grusomheter som korstogene og inkvisisjonen, gjerninger som tydelig var i strid med Guds bud om å ’elske sin neste som seg selv’. (3. Mosebok 19: 18) De som hevdet at de fulgte Jesus, godkjente dessuten ikke-kristne trosoppfatninger, slike som troen på en treenig Gud. Men Moses hadde forkynt at «Herren er én». (5. Mosebok 6: 4) Da den opprinnelige innvendingen mot Jesus som en døende Messias ikke lenger kunne betraktes som holdbar, ble det derfor reist en ny innvending. Det var en innvending mot den oppførsel og tro de som hevdet at de fulgte Jesus, hadde, men som ikke var i samsvar med Skriften. Dermed fortsatte jødedommen å forkaste kristendommen.

Messias — virkelig eller et ideal?

I århundrenes løp fortsatte Israel å håpe på at Messias skulle komme. Da for eksempel rabbineren Maimonides, som levde i middelalderen, formulerte sine 13 trosartikler, tok han med følgende: «Jeg tror . . . helt og fullt at Messias vil komme, og selv om han skulle drøye, vil jeg likevel hver dag vente på at han skal komme.»

I nyere tid er det imidlertid mange jøder som har glemt hele forestillingen om en personlig Messias. Joseph Perl skrev for eksempel for 100 år siden: «De lærde jødene forestiller seg på ingen måte Messias som en virkelig person.»

Slike jøder betrakter ikke Messias som en person, men som et ideal. De foretrekker derfor å snakke om en messiansk tidsalder istedenfor å snakke om Messias. Men hvis ikke Messias var en person, kan det heller ikke komme en messiansk tidsalder.

Når skulle så Messias komme? Hva sier de hebraiske skrifter?