Det britiske kongedømme — kan det overleve 1980-årene?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

SIDEN det skjebnesvangre året 1914 er kongedømmet blitt avskaffet i cirka 30 land i verden. I disse landene har kongedømmet som styreform ikke klart eller ikke vært innstilt på å tilpasse seg de hurtige og drastiske forandringer som på den tiden fant sted over hele verden når det gjaldt styre og stell. Et av de kongedømmer som har overlevd, er det som blir utøvd av huset Windsor i Storbritannia. I løpet av denne kritiske tiden har det ikke representert noen hindring for de demokratiske prosesser, for dets medlemmer har godtatt den opphøyde, men innskrenkede rolle som nasjonale gallionsfigurer.

Men det blir stadig satt spørsmålstegn ved monarkiets framtid. Har det at monarkiet fortsatt består, noen betydning for landet? Er de utgiftene som er forbundet med å opprettholde monarkiet, akseptable i disse trange tider med stor arbeidsledighet? Hvilke fordeler byr monarkiet på? Ønsker folket å beholde det? Slike spørsmål blir stilt av både tilhengere og motstandere. Du har kanskje også tenkt på dem.

Prakt og glans fra en svunnen tid

Det britiske monarki har nå bestått i over 1000 år. I løpet av denne tiden utviklet Storbritannia seg til å bli en større verdensmakt enn noen av dem som hadde vært tidligere. Etter hvert som Parlamentet ble sterkere og overtok makten, forsvant så de eneveldige herskerne. Og i løpet av noen tiår nå i det 20. århundre gav Storbritannia slipp på sine kolonier, innlemmet dem i et samvelde av uavhengige nasjoner og trakk seg tilbake til sine egne kyster. Det er svært lite igjen av tidligere tiders glans og prakt. Det som er igjen, lever videre i monarkiet.

Et vitnesbyrd om en svunnen storhetstid har vi i den pomp og prakt som utfolder seg hvert år når Parlamentet blir åpnet. Dronningen og andre medlemmer av hennes familie kommer kjørende til Westminster Palace i en forgylt karét fulgt av et kavaleri i fargerike uniformer. Under et omstendelig seremoniell blir medlemmene av Underhuset innkalt til Overhuset. Der leser dronningen fra sin trone en tale som den sittende regjering har utarbeidet, og som i store trekk angir regjeringens program for kommende sesjon. De gamle tradisjonene blir nøye overholdt.

Fra tid til annen byr det seg en anledning til enda større praktutfoldelse. Du så kanskje fjernsynsoverføringen av prinsen av Wales’ bryllup 29. juli 1981. Det var et storslagent skuespill. Elleve vogner eskortert av 64 ryttere kjørte bruden og brudgommen og deres slektninger fra Buckingham Palace langs The Mall og Strand til Saint Paul’s Cathedral. Cirka en million mennesker, deriblant tusener fra andre land, stod langs ruten. Cirka 700 millioner, en sjettedel av verdens befolkning, satt ved fjernsynsapparatene og var vitne til en praktutfoldelse som denne generasjon knapt har sett maken til. Nasjonen elsket det.

I og med denne begivenheten fikk kongefamilien et nytt medlem, prinsessen av Wales, som snart skulle bli den mest populære av dem alle nest etter dronningen selv. Nasjonen så med stor interesse fram til at hennes første barn skulle bli født, og i juni kom prins William til verden. Han er arving til tronen etter den nåværende arvingen, prins Charles.

Monarkens rolle

Hva innebærer dronningens rolle som konstitusjonell monark? Pears Cyclopaedia sier: «Etter loven har hun den utøvende myndighet, den lovgivende myndighet og den dømmende myndighet; hun er sjef for de væpnede styrker og den anglikanske kirkes verdslige overhode. I praksis er dronningens rolle av rent formell karakter; hun regjerer, men styrer ikke. I alle viktige saker følger hun sine ministeres råd. Hun spiller imidlertid en viktig rolle i symbolsk henseende som statsoverhode og overhode for samveldet.»

Hva holder dronningen på med hele dagen? Hennes og andre medlemmer av kongefamiliens daglige gjøremål er oppført i et sirkulære fra hoffet som blir offentliggjort i noen av dagsavisene, så offentligheten har full anledning til å følge med. En leser av London-avisen The Times la sammen alle disse gjøremålene for 1981 og skrev i et brev til avisen at dronningen hadde gjennomført over 400 avtaler i løpet av det året. De gjaldt alt fra offisielle besøk i inn- og utland til audienser, høytidelige embetsinnsettelser, samtaler med ambassadører, statsministerens ukentlige besøk og så videre. Hun leser oversikter over dagens avtaler, offentlige rapporter og memoranda fra kabinettsmøter, og det er mange dokumenter som skal underskrives. Det er helt opplagt at hun har en travel timeplan. Det er en alminnelig oppfatning at dronningen utfører sin oppgave på en svært samvittighetsfull måte. Hun er uten tvil Storbritannias fremste ambassadør når hun besøker andre land. En offentlig meningsmåling som ble foretatt av Marplan, viste at de 774 som ble spurt, gav henne gjennomsnittlig 9,1 poeng av ti mulige for det arbeidet hun utfører.

Prins Philip, dronningens mann, og prins Charles, tronarvingen, har også arbeidsdagen fullt besatt med avtaler. Dronningmoren, som er enke etter kong George VI og nå er i 80-årene, er også til stede ved mange offisielle anledninger.

Av og til er det noen som spør om det virkelig er nødvendig at de kongelige er til stede ved alle disse anledningene. Kunne ikke like godt en lokal rangsperson, for eksempel borgermesteren, kaste glans over arrangementet ved sitt nærvær? De som organiserer slike arrangementer, tror ikke det. Når en kongelig person er til stede, kommer det mange andre også. Det er tydelig at interessen for de kongelige er større enn for andre. Og det må også sies at dronningen og andre medlemmer av hennes familie ved å påta seg slike oppgaver sparer ministerne for å måtte overvære mange tidkrevende seremonier.

Britene i sin alminnelighet betrakter følgelig monarkiet som et gammelt arvestykke. De setter stor pris på det og liker å vise det fram, men det betyr lite i deres daglige liv. Men det er noen som steiler når de hører hva det koster å «vedlikeholde» dette statlige «arvestykket»!

Hva koster det?

Hvert år er det et heftig og mye publisert ordskifte i Parlamentet om den kongelige families apanasje. Foranledningen er punktene på den «sivile listen». Det er de pengene som regjeringen foreslår å bevilge til opprettholdelse av monarkiet for det kommende år. Listen består av to deler: den ene er dronningens liste, og den andre gjelder en rekke medlemmer av hennes familie.

Dronningens apanasje for 1982/83 er blitt økt med åtte prosent, til 3 541 000 pund (i overkant av 40 millioner kroner). Cirka tre fjerdedeler av dette beløpet går med til å lønne ansatte, fra privatsekretærer til dem som gjør rent på slottet. Den sivile liste for 1982/83 omfatter også 767 000 pund (cirka ni millioner kroner) i apanasje til sju andre kongelige. I tillegg til disse apanasjene bruker regjeringen cirka 15 millioner pund (cirka 175 millioner kroner) på vedlikehold av de kongelige slott, den kongelige yacht, dronningens seks privatfly, det kongelige tog og så videre.

Men det ser ut til at nasjonen ikke har så mye å innvende mot å betale disse store summene for å opprettholde monarkiet. Marplans meningsmåling, som vi nevnte tidligere, viste at 76 prosent av dem som ble spurt, sa at fordelene ved å ha et monarki oppveier utgiftene.

Men ikke alle deler denne oppfatning. The Times siterte et parlamentsmedlem som sa at den foreslåtte borgerlige liste «viser hvordan de egentlig er: En grisk og grådig gjeng som ikke har noe å bidra med for å løse alle de problemer landet er hjemsøkt av. Den tid nærmer seg nå raskt da folket vil reise seg og lage revolusjon». Men hittil er det lite som tyder på at folket har til hensikt å gjøre det.

Forholdet til den anglikanske kirke

Dronningen er den anglikanske kirkes verdslige overhode, noe som ganske enkelt betyr at hun er dens gallionsfigur. Hun har ingen kirkelige funksjoner. Kirkens åndelige og administrative leder er erkebiskopen av Canterbury. Når det skal velges en ny erkebiskop eller biskop, eller når en biskop skal flyttes til et bispedømme som det knytter seg prestisje til, utnevner kronen en komité på 16 personer som forelegger to navn for statsministeren, som så på sin side anbefaler det ene for dronningen. Vi skal nevne et eksempel. For ikke så lenge siden, ble bispedømmet i London ledig. Komitéen anbefalte to navn, men statsministeren forkastet begge og foreslo en annen for dronningen. «Kirkens overhode gav seg i samsvar med det konstitusjonelle prinsipp.» Det er tydelig at den nåværende dronning i hvert fall hva dette angår, ikke ser på seg selv som en ny kong Henrik VIII, som engasjerte seg sterkt i kirkelige spørsmål.

Hva mener britene?

Den popularitet monarkiet nyter i dag, skyldes ikke i liten grad familielivet til dronningen og prins Philip og deres fire barn, som nå er voksne. Mange ser noe godt og sunt i dette som de gjerne vil identifisere seg med; det virker betryggende at landets første familie gir inntrykk av å være så forent og sammensveist.

Men ettersom det stadig er flere unge kongelige som kommer til verden og vokser opp, var det en skribent som bemerket at «det vil være en fordel å tenke over den kongelige families rolle, virkefelt og størrelse» før alle disse blir gamle nok til å øke skattebyrdene. Dette blir kanskje et vanskelig spørsmål i framtiden.

Den viktigste grunnen til at britene er forholdsvis tilfreds med monarkiet, er trolig deres medfødte, konservative respekt for institusjoner som har bestått i lang tid. De er vant til dem og er forsiktige med å foreta forandringer. De føler at monarkiet representerer stabilitet og kontinuitet i en ustabil og omskiftelig verden. De bryr seg ikke om å utsette sitt statsoverhode for valgkampanjer, som politikerne må igjennom. De nærer ingen frykt når det gjelder monarkens makt, for ifølge konstitusjonen er hennes makt svært liten. De betrakter henne som et fast holdepunkt, mens politikerne kommer og går, alt etter hva velgerne vil. De gir ikke kronen skylden for landets økonomiske tilstand og tre millioner arbeidsledige. Det hører inn under politikernes område. Men i betraktning av den knugende arbeidsløsheten er det mange som kritiserer at store beløp går med til å underholde så mange i dronningens familie.

Når det gjelder framtiden, mener The Economist at «det monarkstyrte demokrati vil fortsette å være den mest demokratiske styreform for Storbritannia, for en offentlig meningsmåling som ble foretatt i fjor [1980], viste at 86 prosent av britene vil ha det, og i dette århundre kommer ikke noe alternativ ledet av en enkelt politiker til å oppnå støtte fra 86 prosent av befolkningen». Det skulle derfor være klart at britene er tilfreds med å ha herskere som de velger, men en monark som statsoverhode.

[Uthevet tekst på side 5]

En meningsmåling viste at folk mener at fordelene ved å ha et monarki oppveier utgiftene