En annerledes ånd

DET er ingen tvil om at Guds hellige ånd var i virksomhet i det første århundre. En av de måter den gav seg til kjenne på, var at den gav noen av Guds tjenere evner som andre ikke hadde. Evnen til å ’tale i tunger’ var en av disse.

Men mens den enkelte fikk evnen til å snakke et språk han eller hun ikke kjente fra før, kunne de som hadde dette språket som morsmål, forstå hva som ble sagt. Her er et eksempel: De som var vitne til tungetale på pinsedagen, sa: «Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål? . . . Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne språk.» — Apostlenes gjerninger 2: 5—11.

Apostelen Paulus sa at når de kristne kom sammen på møter, skulle de følge denne veiledningen: «Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet.» (1. Korinter 14: 27, 28) Forholdene blant våre dagers karismatikere er fullstendig forskjellig fra dette! De snakker alle samtidig. Det de framsier, er lyder som ingen kan forstå eller tyde!

Evnen til å tale i tunger var en av den hellige ånds «gaver» til de kristne i det første århundre. Den skulle hjelpe folk til å identifisere den organisasjon som Gud brukte. Og denne bestemte «gave» hadde dessuten et praktisk formål. Den var til hjelp for de kristne når de skulle forkynne «evangeliet» for andre språkgrupper.

Noen av dem som hadde den hellige ånd den gangen, hadde dessuten evnen til å oppvekke døde. (Apostlenes gjerninger 9: 36—41; 20: 7—12) Hvis det er den samme ånd som er i virksomhet blant karismatikere i dag, da skulle de også ha denne evnen. Men det har de ikke. Det er derfor tydelig at den «ånd» som er ansvarlig for tilsynelatende mirakuløse gjerninger blant karismatikere, ikke er Guds ånd, som tydelig var virksom blant de kristne i det første århundre.