Dere unge, isolerer dere dere selv?

Hvor vil du helst være? Sammen med andre eller for deg selv?

Den innledende gitarsoloen spilles høyt og vilt. Vedvarende basstoner ruller over gulvet mot meg. Sangeren ønsker å leve et fritt liv, uten hemninger. Jeg kjenner hans følelser. De er også mine følelser. Når jeg lytter til platene mine, er alt i orden. Det er som om musikerne forstår meg, og jeg forstår dem.

Det er ikke som med fatter’n og mutter’n — de kjenner ikke mine tanker. Eller som på skolen — lærerne står for all snakkingen. De hører aldri på oss. De ville alle bli overrasket hvis de visste hvordan jeg virkelig føler det.

Hver dag er det det samme. Jeg kommer rett hjem fra skolen.

«Hallo, vennen min!»

«Hei, mamma!»

«Hva lærte du i dag?»

«Ingenting.»

Ferdig med det. Så opp trappen, to skritt om gangen, til rommet mitt. Min musikk. Jeg lukker døren. Min verden. Jeg tilbringer det meste av tiden her, spiller plater og deler tanker og følelser med sangerne og musikerne. Av og til er vi sterkt opptatt av å forandre verden; av og til blir vi nedtrykt ved tanken på hvor håpløst alt synes å være.

Vi ser på verden som den virkelig er, men verden ser ikke på oss som vi virkelig er. De kaller oss barn, men inne i oss føler vi oss eldre enn vi er. Urettferdighet, frihet, kjærlighet, undertrykkelse, å komme sammen og snakke om miljøet — det er det vi bryr oss om. Men de voksne tar oss ikke alvorlig; vi kommuniserer derfor på vår egen måte i vår egen verden.

Er du en av de unge som føler det omtrent på denne måten? Gjennomstrømmes du av sterke følelser? Er du skuffet fordi du mener at de voksne viser liten interesse for hvordan du virkelig føler det? Hvordan har du tatt denne skuffelsen? Kanskje har du følt deg forvirret og derfor trukket deg bort fra de voksne for å tilbringe mange timer for deg selv med musikken din og muligens en nær venn. Hvorfor tror du det ofte er så vanskelig for voksne og unge å snakke sammen om sine følelser?

Å vokse opp fysisk og på annen måte

Du gjennomgår forandringer. Du er ikke lenger et barn. Kroppen din er langt på vei til å få sin endelige form som en moden mann eller en moden kvinne. Det kan nesten virke som om du bare i løpet av natten har vokst flere centimeter. Hårveksten på kroppen har plutselig økt kraftig, og kjønnsmodningen har inntruffet raskt. Du er blitt overveldet av de store fysiske forandringer du har gjennomgått.

Under denne sterke fysiske utviklingen har kanskje en av foreldrene dine eller en annen voksen som står deg nær, drøftet forskjellige spørsmål angående forplantningsorganene med deg. Det var til stor hjelp å få klarhet i dette. Du trengte å vite at det som skjer med deg, er helt normalt, at du ikke er den eneste som opplever dette.

Men selv om disse ytre forandringene er fremtredende, har det skjedd andre forandringer med deg som er like store eller større, og som berører din personlighet. Omtrent samtidig begynte du også å modnes i følelsesmessig henseende. Denne form for vekst er likså virkelig og foregår ofte likså raskt, men den finner sted under overflaten, hvor andre ikke kan se den.

Andre legger merke til din fysiske vekst og nevner den kanskje ofte, men det som skjer inne i deg, gjør deg i virkeligheten til en annen person. Hvis andre fortsatt skal kjenne deg godt etter hvert som du vokser opp, må de ta seg tid til å snakke med deg, og du må være åpen overfor dem. Folk forsømmer ofte å vie et ungt menneskes indre utvikling like stor oppmerksomhet som den ytre.

«Ute av gir» følelsesmessig sett

På dette tidspunkt i livet får unge mennesker en sterk interesse for ting som de neppe tenkte på som barn. Det kan være slike ting som meningen med livet, spørsmål angående framtiden og det annet kjønn. En sterk rettferdighetssans og medfølelse med dem som lider i verden, gjør seg også gjeldende. Er dette spørsmål som opptar deg sterkt?

Er du klar over at mange andre var opptatt av de samme spørsmålene da de var i tenårene? Det er nok så at du opplever dette som noe svært personlig, men det finnes mange andre på din alder som føler det akkurat på samme måte. Den følelsesmessige oppvåkning er like alminnelig som de fysiske forandringer som skjer under puberteten. Visste du det? Eller trodde du at det bare var du som følte det slik?

Tenk over følgende:

Første gang en ung mann barberer seg, er ikke dette noe dagligdags for ham. Han betrakter det uten tvil som et vendepunkt i sitt liv, og han blir derfor helt oppslukt av dette. Han synes det er spennende. Men vil det være rett av ham å tenke at ingen andre har opplevd den samme følelsen eller vil kunne vite nøyaktig hvordan han føler det, bare fordi dette betyr så mye for ham? Alle menn som barberer seg, har på et eller annet tidspunkt gjort det for første gang, ikke sant? Og en dag vil alle yngre brødre også barbere seg for første gang. Det er uten tvil en spesiell begivenhet for hver enkelt, men en kan neppe si at det er en ny og annerledes opplevelse for mennesker av hankjønn. Viser ikke denne illustrasjonen hvordan en ung mann kan få et realistisk syn på sin egen følelsesmessige utvikling?

Hvis du gir deg tid til å tenke over det, er det da ikke nokså rimelig at vi mennesker vanligvis gjennomgår de samme grunnleggende faser under oppveksten? De følelser vi har i ungdommen, kan være helt personlige og private, men de er ikke noe spesielt for oss; de er bare en del av det som hører med til et menneskes utvikling i denne perioden av livet.

Gjør din følelsesmessige vekst deg voksen?

Din følelsesmessige vekst har nå gjort deg interessert i de samme ting som voksne. Betyr det at du nå er fullt ut moden? Det vil være rett av voksne å erkjenne og forstå din utvikling, men kan du vente at de skal betrakte deg som fullt ut voksen, som en likestilt på alle områder?

De erfaringer du har gjort i livet, er fortsatt nokså begrenset. Selv om du har begynt å nære de samme følelser som voksne, tenker du ikke alltid som en voksen. Du har ikke levd lenge nok til å kjenne alle sider ved livet ut og inn.

Det kommer ikke alltid til å være slik. Dette kapitlet i ditt liv utgjør i virkeligheten bare noen få sider. De erfaringer du kommer til å gjøre, og den visdom som følger med dem, vil innhente og til og med passere denne første følelsesmessige spurt — akkurat som skilpadden til slutt la haren bak seg. Men inntil da gjør du vel i å være klar over hvilken sterk innflytelse denne følelsesmessige oppvåkning kan ha på deg.

Følelser og kommunikasjonsproblemer

Når en er ung, lar en seg lett lede av sine følelser. En er tilbøyelig til å føle framfor å tenke når en kommer opp i en bestemt situasjon. Ungdommer er ofte raske til å ønske å forandre på tingene. Fordi de ikke kjenner alle sider av en sak, kan de være tilbøyelige til å ha et altfor forenklet syn på den. Dette betyr ikke at alle unge passer inn i en bestemt kategori, men det er et trekk som er svært vanlig. De unge kan ha liten tålmodighet med framgangsmåter som de mener er sene eller gammeldagse, og de kan ha lett for å bli irritert.

En slik tenkemåte kan få dem til å miste den rette respekt for foreldre, lærere og andre voksne. Så trekker de seg tilbake fra den virkelige verden og inn i en som de liker bedre — en drømmeverden. Forstår du hvorfor dette kan resultere i at du som en ungdom går glipp av noe? Hvilket gagn vil du ha av at du akkurat på det tidspunkt da du er rede til å begynne å tilegne deg visdom i livet, isolerer deg fra dem som har visdom, og som er kvalifisert til å hjelpe deg?

Foreldrene dine er dessuten ikke bare kvalifisert til å hjelpe deg; de ønsker også å gjøre det. De er glad i deg, slik de alltid har vært. De forandrer seg ikke; det er du som forandrer deg. De har ikke noe ønske om å isolere seg fra deg. Var det foreldrene dine som sendte deg inn på rommet ditt og lukket døren for at du skulle høre på plater, eller var det du som selv valgte å isolere deg?

Vær med igjen

Når du tenker over det, forstår du kanskje at det har oppstått en liten kløft mellom deg og familien din. Det var ikke det at noen av dere ønsket at det skulle skje — det bare skjedde. Men hvordan kan du gjøre det godt igjen? Det skulle egentlig ikke være så vanskelig. Det er ikke som å forsøke å slutte fred med en fiende.

Begynn å snakke med en av foreldrene dine, kanskje med faren din. Fortell ham hva du gjør på skolen. Spør ham om hva han mener om noe, og la ham høre hvilken oppfatning du har. Eller vis interesse for noe du vet han synes er meningsfylt. Gjør noe sammen med ham. Be ham om hjelp til å gjøre ferdig en jobb eller tilby deg å hjelpe ham med noe han holder på med. Gå til foreldrene dine med de spørsmål du har angående livet.

Det er nok så at du ikke alltid vil være enig med dem i de avgjørelser de treffer, men da bør du huske at du befinner deg på et stadium i livet da du er full av følelser, men mangler erfaring. De var i ditt sted for flere år siden, men nå har de kommet langt forbi dette stadium. De kan forhåpentligvis hjelpe deg til å bli forstandig og råde deg på en god måte etter hvert som du utvikler en god personlig dømmekraft. Husker du dette ordspråket: «Den som omgås vismenn, blir vis»? Forsøk å holde deg nær til foreldrene dine og se om ikke det vil hjelpe deg til å unngå å reagere for sterkt på grunn av dine følelsesmessige kvaler og tilskyndelser. — Ordsp. 13: 20.

I denne vanskelige tiden er det ikke alle foreldre som virkelig bryr seg om barna sine. Foreldrene dine bryr seg forhåpentligvis om deg og er glad for å ha deg hjemme. Du er kanskje den gnisten som hjelper dem til å være interessert i livet. Du ønsker fortsatt å glede deg over musikken din, og det er bra — men la den ikke få deg til å trekke deg bort fra foreldrene dine og samværet med dem.

De selskaper som lager musikkinnspillinger i dag, er utmerket godt klar over at unge mennesker er følsomme. De vet hva slags sang og musikk de skal sende ut for å fange din oppmerksomhet og få tak i pengene dine — håper de. La deg ikke manipulere på denne måten. Vær deg selv. Vær klar over hvor du skal sette grensen. Ikke isoler deg. «En som isolerer seg,» sier Bibelen, «vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» — Ordsp. 18: 1, NW.

Har du fått den vanen å trekke deg bort fra foreldrene dine? Hvorfor ikke da forsøke å behandle dem på en annen måte? Gjør et forsøk! Se om du ikke kommer til å like tilværelsen bedre på den måten. Neste gang du føler deg fristet til å gå inn på rommet ditt og spille plater, så bli heller hvor du er, og ta del i det som foregår der, i stedet. Bidra til fellesskapet. Vil du bli glad for at du gjorde forsøket? Vil foreldrene dine bli glade? Kanskje dere alle vil bli glad for det? Hvis du har hatt en tendens til å isolere deg, vil de høyst sannsynlig bli glad for å få deg med i fellesskapet igjen.