Datamaskiner konkurrerer med dem som har laget dem

De aller fleste blir forbløffet når de er vitne til hva datamaskiner kan gjøre. Noe av det som har skjedd i den senere tid, gjør oss bare enda mer imponert. En som skriver i bladet Smithsonian, forteller om en eksperimentell innretning som kan kjenne igjen tale. En forsker talte skribentens navn inn i en mikrofon som var koblet til en datamaskinterminal. Nesten med en gang, skriver han, «kom navnet ’Richard M. Restak’ riktig stavet til syne på skjermen». Datamaskinen skrev også et prøvebrev som ble diktert, helt korrekt. Restak sier at snart «vil kanskje billige maskiner som kan forvandle tale til skrift, være tilgjengelige på markedet. Slike maskiner vil vi kunne bruke til å diktere brev og lage et første utkast på noen få sekunder». Sekretærer, finn på noe annet!

I tillegg til at det finnes datamaskiner som omdanner lyd til skrift, finnes det også noen som omdanner skrift til lyd. Kongressbiblioteket i USA har en innretning med tanke på de blinde. Denne innretningen leser høyt fra en åpen bok som blir lagt rett ned på en avsøker. Denne maskinens lydfrembringende deler blir kontrollert «stort sett på samme måte som den menneskelige hjerne kontrollerer kjeven, tungen og strupemusklene for å forme taleorganet med tanke på å frembringe menneskelig tale», sier Smithsonian. Den kan til og med «variere trykket på enkelte lyder på en måte som gjør at det ligner naturlig engelsk tale. . . . Den legger større trykk på enkelte ord enn på andre og pauserer en rekke ganger for å unngå en ’maskinlignende’ tale», en svakhet som andre slike lesemaskiner har.

Andre alvorlig funksjonshemmede kan dra nytte av et datamaskinsystem som gjør det mulig for dem å skrive på skrivemaskin bare ved å bevege øynene. Dette apparatet følger de bevegelser øynene gjør mens brukeren av apparatet fester blikket på de enkelte bokstaver. Det skriver så bokstavene med en hastighet som har gjort det mulig for enkelte å komme opp i 18 ord i minuttet når de har fått litt øvelse. Et annet, lignende datamaskinsystem for de funksjonshemmede blir installert på motoriserte rullestoler. Ved hjelp av dette systemet kan slike som er lamme, «befale» sin rullestol å flytte seg hvor som helst bare ved å bruke stemmen.

Et ektepar i London skal ha installert en datamaskin i hjemmet som skal fungere som barnepike for det lille barnet deres. Barnets far, en datamaskinkonsulent, har programmert datamaskinen slik at den straks reagerer på barnets gråt ved å snakke til det i en beroligende tone som ligner på foreldrenes stemme. Denne erstatningsbarnepiken vil også fortelle godnatthistorier og lære barnet tre språk når det begynner å snakke.’ Hvorvidt mikrofoner og høyttalere vil være en tilstrekkelig erstatning for den ømhet og omsorg mennesker kan gi, er et annet spørsmål.

En mer illevarslende utvikling foregår i Australia, hvor det sies at en datamaskin har skrevet sitt eget program for å kunne løse et sjakkproblem. Ross Quinlan ved universitetet i Sydney utviklet et system for «automatkoding». Det maskinskrevne maskinprogrammet var fem ganger raskere enn det beste programmet som Quinlan selv kunne skrive med tanke på det samme formålet. Noen eksperter frykter for at utviklingen av slike systemer kan føre til en situasjon der mennesker ikke kan forstå datamaskinens «resonnement» på avgjørende punkter. Professor Donald Michie ved Edinburgh universitet i Skottland advarer om de farer som er forbundet med dette, og anbefaler å bygge inn et «menneskelig vindu» i alle datamaskinsystemer som gjør det mulig for mennesker å spørre maskinen om hvorfor den trakk en bestemt konklusjon.

Det er virkelig blitt oppnådd imponerende ting på det område som har med databehandling å gjøre. Likevel sier boken The Brain Book at «den menneskelig hjerne er langt mer komplisert og mangesidig enn noen datamaskin på jorden». Denne nylig utgitte boken sier at hjernens evne til å «parallellbehandle, integrere og sammenfatte opplysninger til en helhet og atskille vesentlige opplysninger fra mindre vesentlige opplysninger» langt overgår en datamaskins hastighet når den foretar kalkulasjoner og trekker logiske slutninger trinn for trinn. Og datamaskiner har ikke den minste mulighet til å nærme seg hjernens evne til å gjenkjenne et ansikt eller en ting på et øyeblikk. «En transistorisert datamaskin med mulighet til å gjøre alt det den menneskelige hjerne kan gjøre, ville ikke få plass inne i Carnegie Hall,» sier The Brain Book, og den ville veie mer enn ti tonn, selv om en gjorde bruk av den kretsteknologi som nå er tilgjengelig. Ja, boken sier at «hele verdens telefonnett tilsvarer bare omkring ett gram av din hjerne — et stykke på størrelse med en ert»!