«Spøkelsesbyer» — lærerike minnesmerker

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

DER stod de — gravmæler av tre fra en svunnen tid. Det var fortsatt lett å lese gravskriftene:

«Til minne om William Hugill, Fullerton, Vest-Canada. Som døde den 31. august 1863, 23 år gammel.»

«Til minne om Peter Gibson fra Vankleek Hill, Prescott fylke. Vest-Canada. Som døde den 24. juli 1863, 31 år gammel.»

Det var mange flere slike gravskrifter. Mange av de avdøde hadde dødd i 20- og 30-årsalderen. Noen få var blitt over 40. De hadde dødd i ung alder, og de hadde kommet fra mange deler av jorden, noe gravskriftene vitnet om.

Det er interessant å tenke på at disse gravmælene står i skyggen av et langt større minnesmerke, Barkerville, en by som ble født i 1862, og som døde i 1868 — det vil si den døde nesten. I 1868 brant Barkerville ned til grunnen. Men den «gjenoppstod» da innbyggerne begynte å gjenoppbygge den dagen etter. Deretter døde den nesten igjen, denne gangen på grunn av at innbyggerne drog fra byen. Den ble en «spøkelsesby».a

Men sent i 1950-årene begynte provinsregjeringen i Britisk Columbia å gjenoppbygge og restaurere Barkerville. I dag er det mulig for tusenvis av besøkende å levendegjøre noen minner fra denne byen, som en gang skrøt av at den hadde flere innbyggere enn noen annen by på det nordamerikanske kontinent vest for Chicago og nord for San Francisco.

Men hvordan ble Barkerville til første gang og det nesten over natten? Hvorfor blomstret den for deretter nesten å dø ut? Svarene på disse spørsmålene ligger i grunnen som den lå på. Den ble bygd på gull. Ja, det var en gullgraverby, en av de mange gullgraverbyer som ble bygd på 1800-tallet.

Hva kan vi lære av Barkerville? Hvilken gravskrift kan du skrive på gravstøttene over slike byer som er blitt født på grunn av en utrettelig leting etter gull? La oss kort gjenoppleve byen Barkervilles fødsel og liv. Tenk på hvilken gravskrift du ville skrive på dette minnesmerket.

Barkerville blir til

Barkerville ligger i et fjellendt, øde område i Britisk Columbia, Canadas vestligste provins. Den ligger om lag 800 kilometer fra det sted hvor elven Fraser renner ut i havet i nærheten av grensen mellom Canada og De forente stater ved Vancouver. Litt lenger vest ligger Vancouver Island. På sørspissen av denne øya ligger byen Victoria, som er et av de eldste samfunnene i Britisk Columbia.

Før Billy Barker (som Barkerville ble oppkalt etter) forlot seilskipet sitt og ble grepet av gullfeberen i 1860-årene, hadde Victoria omkring 400 innbyggere. Hvilken overraskelse må det ikke ha vært for dem da et skip seilte inn i havnen en søndag med 450 mann om bord! Hva var bakgrunnen for en slik tilstrømming?

Jo, nyheten om at det var gull langs elven Fraser, hadde lekket ut. En liten gruppe gullgravere hadde tatt turen fra San Fransisco for å rekognosere. De fant såpass store mengder gull at de ble oppmuntret til å sende beskjed om det tilbake til San Fransisco. Det var grunnen til at dette skipet med de 450 mann om bord la til kai i Victoria i april 1858. I løpet av de neste tre månedene kom cirka 23 000 flere sjøveien og dessuten 8000 over land! Men omtrent 25 000 av disse vendte hjem igjen. På grunn av alle strabasene var det bare de sterke og besluttsomme som ble værende igjen.

I løpet av det etterfølgende året ble de gjenværende tvunget nordover langs elven Fraser. Til slutt befant de seg oppe ved elvens tilløp i et område som heter Cariboo. Her ble det funnet gull i tonnevis! Det var der Billy Barker og de andre i hans gruppe gjorde krav på et svært rikt gullgraverområde i 1863. Barkerville fikk da sitt navn, og den vokste raskt. Det gikk ikke lang tid før gullgravere og de som tok sjansen på å bli det, fant veien til Cariboo fra hele Nord-Amerika, ja, fra hele verden.

Barkerville var bare en av flere byer som ble bygd i en fart på grunn av et presserende behov og ikke fordi det var planlagt. Byen bestod av en lang rekke med tømmerkoier, forretninger og salooner, alle bygd på pæler for ikke å bli ødelagt av plutselige oversvømmelser. Byen skal en gang ha hatt rundt regnet 10 000 innbyggere. Selv om gullet lokket til seg flere tusen, var det bare noen få som fikk noe igjen for strevet. Langt de fleste gav opp på grunn av de utrolige strabasene.

Risikofylt reise

Elven Fraser var den største vanskeligheten gullgraverne møtte under sin reise til gullgraverdistriktet. En rapport anslo at en fjerdedel av de kanoene som forsøkte å gjennomføre denne turen i 1858, gikk tapt. En mann som var klar over farene, var Simon Fraser. Det er ham elven er oppkalt etter. Han og en håndfull reisende hadde våget seg ut på den farefulle ferden gjennom dens lumske kløfter og stryk i 1808.

Men hvorfor tok de ikke den ruten som gikk til lands? Fraser skrev: «Selv om vi (bare) hadde hatt med oss geværene våre, ville vi neppe ha kunnet foretatt denne turen til lands. Jeg har oppholdt meg lenge i Rocky Mountains, men jeg har aldri sett maken til dette landet. Det er så vilt at jeg av og til mangler ord for å beskrive det.»

Gullgravere som tok seg opp gjennom Fraser Canyon og videre, ble ofte fullstendig nedslått på grunn av de farlige stiene de måtte følge. Noe av det som utgjorde faremomenter for dem, var gjørme, snø, myggsvermer og plagsomme fluer, ekstrem kulde, ensformig mat, høye priser og til å begynne med angrep av indianere.

Når de var kommet fram til gullgraverområdene, var det alltid faktorer som virket nedslående. I tillegg til at de hadde lange, harde arbeidsdager, hadde de ekstreme værforhold å kjempe med. Ulykker var vanlige. Utmattelse, alkoholisme og feilernæring krevde også sine offer.

Reiseforholdene ble bedre da en kjerrevei endelig ble bygd fram til gullgraverdistriktet. Opp gjennom Fraser Canyon klorte veien seg fast langs fjellsidene, og den gikk over klipper som hang ut over gjelet. Byggingen av denne veien var en så kjempemessig prestasjon at enkelte omtalte den som verdens åttende underverk. En 480 kilometer lang del av den ble fullført i 1863, og ikke lenge etter ble veien ført helt fram til Barkerville.

Hva slags mennesker?

Alle slags mennesker blir grepet av gullfeberen — griske, lovløse, dumdristige og spillegale og kvinner med tvilsomt rykte, eventyrere og ærlige forretningsmenn og gullgravere som ønsker å forbedre sin lodd i livet.

Billy Barker var en av Cariboos «legender». Sammen med de andre i sitt følge gjorde han krav på et landområde som gjorde ham til en rik mann. Men han brukte pengene like fort som han tjente dem, og døde som fattig på et gamlehjem.

«Cariboo» Cameron kom fra Ontario. Han seilte de 19 000 kilometerne rundt sørspissen av Sør-Amerika sammen med sin kone og deres lille barn. Dessverre ble barnet sykt og døde. Hans kone ble også angrepet av sykdom og døde. Hun hadde ikke likt de harde forholdene i gullgraverdistriktet og hadde bedt om at hun måtte bli begravd hjemme i Ontario. Derfor begravde Cameron henne midlertidig i en tinnkiste som var satt oppi en trekiste. Ikke lenge etter fant gruppen hans gull, det nest største funnet i Cariboo. Men nå følte han enda større sorg over at kone og barn var døde. Cameron lovte høytidelig å oppfylle sin kones ønske. Derfor la han i vei mot Victoria med sin kones legeme midt på vinteren i flere kuldegrader i dyp snø.

Etter en anstrengende tur gjennom det øde området nådde Camerons gruppe Victoria over en måned senere. Der begravde han igjen sin kone midlertidig. Deretter vendte Cameron tilbake til gullgraverdistriktet, og om høsten samme år kom han tilbake til Victoria noen hundre tusen dollar rikere. Derved kunne han uten problemer finansiere båtturen til østkysten. Han fortsatte helt til Cornwall i Ontario, hvor han for tredje gang begravde sin kone. I dag finnes det en gravstøtte i Barkerville over «Cariboo» Cameron, som døde der fullstendig pengelens!

Ikke alle som ble rike i dette distriktet, endte sine dager blakke. Noen forvaltet sin formue på en god måte. De la seg opp penger, drog fra Cariboo, vendte hjem igjen eller drog et annet sted for å glede seg over fruktene av sitt arbeid. Andre ble boende og var med på å bringe stabilitet i områdets framtidige utvikling.

Hva vi i dag kan lære av Barkerville

Barkerville er fortsatt et minnesmerke. For å bevare byens historie har enkelte forsøkt å gjenoppbygge den og ta bort dens status som «spøkelsesby».

Hvilke tanker streifer enkelte av dem som spaserer i Barkervilles gater i dag? Når de tenker på fortiden, kan de med fordel se for seg gravskrifter som kan lære oss noe i dag.

På en gravstøtte kunne det for eksempel stå: «Å trakte etter materiell rikdom kan fordreie ditt syn på verdier.» En som trakter etter rikdom, kan bli drevet til å gjøre ting som ødelegger vedkommendes familie. Kommer han til å bli lykkelig? Tenk på «Cariboo» Cameron, som ble rik i en fei, men som ble omtalt på denne måten: ’Gull kunne ikke lette Camerons samvittighet. Han følte tapet av sin kone og datter enda sterkere nå da han hadde pengene, men ikke var i stand til å dele dem med sine kjære. Han kom seg aldri fullt ut etter denne tragedien.’ — 1. Timoteus 6: 8—10.

Og her er en annen gravskrift: «Du må anstrenge deg for å oppnå noe som er av virkelig verdi.» Hva er det som er av størst verdi for deg? Er det å oppnå Guds godkjennelse? Bør det ikke være det? Hvis du har Guds godkjennelse, vil du få løfte om en pris som er langt mer kostelig enn gull — evig liv under Guds rikes styre. — Lukas 13: 24.

Ja, vi kan lære noe av slike minnesmerker fra fortiden hvis vi er villige til å tenke over det vi ser.

[Fotnote]