Skulle du ønske å være i et paradis?

Det er få som ville tenke på noen forbindelse mellom en gravplass og et verdensomfattende paradis. Men ha begge delene i tankene når du leser denne artikkelen.

OHLSDORF er navnet på et område i Hamburg, et område som vokser med omkring 220 personer hver uke. Det er prydet med hele 10 000 trær og busker og en mengde vakre blomster av forskjellige farger og slag.

Hundretusener besøker Ohlsdorf hvert år. Og jeg vil nok si at det er et sted du kanskje gjerne vil besøke, men som du neppe skulle ønske å bli værende på. Ja, de over 1 200 000 som har sitt tilholdssted der, ville ha foretrukket ikke å ha kommet dit i det hele tatt. Faktum er at selv om det er et vakkert sted, er det egentlig ikke noe sted å bo på. Ohlsdorf er nemlig en stor gravplass eller gravlund! Med sine 403 hektar er dette en av Europas største gravplasser. Hvis alle de over 1 200 000 «innbyggerne» der var blitt begravd i graver av vanlig størrelse og plassert ved siden av hverandre, ville de ha dannet en to meter bred og 1100 kilometer lang stripe som ville ha nådd fra Hamburg til Wien!

Ohlsdorf betydde lite for meg inntil jeg en sollys septemberdag dro dit for å holde en begravelsestale. Det var moren til en god venn av meg som hadde dødd. Talen skulle holdes i kapell nr. 10, og jeg husker at jeg spurte meg selv: «Kan virkelig denne gravplassen være så stor at det er nødvendig med minst ti kapeller?» Da jeg kom dit, ble jeg forbauset. Og jo mer jeg så, desto mer forbauset ble jeg. Det var som å være i en vakker park, i et paradis.

Begynnelsen til «paradiset» i Ohlsdorf

Hvordan ble så dette «paradiset» til? I den senere delen av det 19. århundre begynte de gravplasser og kirkegårder som fantes i Hamburgs omegn, å bli for små til at de kunne dekke den stadig voksende befolkningens behov. Det ble derfor lagt planer med tanke på å anlegge en offentlig gravplass som kunne benyttes av alle trossamfunn, i nærheten av landsbyen Ohlsdorf, omkring ti kilometer utenfor Hamburg. I de senere år er landsbyen blitt innlemmet i Hamburg, men gravplassen er blitt så godt kjent at når de som bor i nærheten, snakker om folk som er døde, sier de at de «er i Ohlsdorf».

Johann Wilhelm Cordes, som tok initiativet til dette anlegget og sto bak utformingen av det, mente at på en gravplass «burde skjønnhet fange øyet og planter skjule graven», for å bruke hans egne ord. Han lyktes virkelig med dette, for Ohlsdorfs skjønnhet kan ikke benektes, og stedets planteliv kan ikke overses. Cordes’ planer kom ved århundreskiftet til å danne et mønster for lignende gravplasser i mange andre tyske byer.

Det finnes over 300 forskjellige slags trær på gravplassen, noen helt fra Nord-Amerika og Asia, og de er forsynt med små plater som forteller hva de heter, noe som får anlegget til å minne om en botanisk hage. I juni måned blomstrer hele 29 forskjellige slags store rhododendronbusker på begge sider av gravplassens hovedvei, «Cordes Avenue» — et så vakkert syn at en besøkende kan miste pusten.

Parken har 2500 benker, 650 stoler og 660 springvann. Hundrevis av ender, gjess og svarte svaner holder til på de mange dammene som finnes rundt om på området. Du kan derfor slå deg ned ved en dam eller et springvann og lytte til en konsert framført av disse fjærkledde «musikantene». Ja, en kan ikke annet enn nyte stillheten og den avslappede atmosfæren. Det var denne skjønnheten og de fredelige omgivelsene som fikk meg til å tenke på et paradis.

Refleksjoner

De levende ville naturligvis sette stor pris på et paradis, men hvorfor lage et paradis for de døde? En av grunnene til at Cordes og andre har anlagt slike gravplasser som denne, er uten tvil at de har ønsket å gjøre noe for å ta brodden av den store tragedie det er å miste noen i døden. Døden er virkelig menneskenes fiende, akkurat som Bibelen sier. (1. Kor. 15: 26) Men det som er skjønt og vakkert, kan undertiden hjelpe en til å innse at selv om en har lidt et stort tap, er livet fortsatt verdt å leve. Likevel er det naturligvis ingen fysisk skjønnhet som fullstendig kan fjerne den følelse av tap og sorg som en enke eller en enkemann føler.

Bladet Stern snakker om hvor uunngåelig døden er for alle mennesker: «Han kommer enten altfor tidlig eller altfor sent, men han vil komme, og til slutt er det alltid han som seirer. Hans navn er døden.» Er det i betraktning av denne uunngåelige skjebne slik at et paradis av det slag som finnes i Ohlsdorf, er det beste vi kan se fram til? Hvis det er det, er det neppe noen trøst. Hvem ønsker vel å bli en permanent innbygger i et slikt paradis?

Jeg begynte å tenke på hvor eiendommelig det egentlig er at mange i dag ikke har noe som helst håp om å komme nærmere et paradis enn de er når de vandrer rundt i en vakker park. Forholder det seg slik med deg? Hvorfor gjør det i så tilfelle det? Hva er grunnen til at tanken om et verdensomfattende paradis høres så utrolig ut for menneskene med all deres tekniske innsikt og alle deres skaperevner? Hvordan ville det være hvis hele jorden var et paradis, kanskje noe slikt som Edens hage, Adams og Evas hjem, som Bibelen forteller om? Er Gud, som fra begynnelsen av skapte jorden, interessert i å gjenopprette paradiset? Og — noe som er av spesielt stor betydning for oss — har vi noen virkelig grunn til å vente at han vil skape et verdensomfattende paradis i vår levetid?