Vi holdt fast ved vår tro
Ville du sette noe av det du tror på, foran det å redde ditt eget eller dine kjære, liv? De første kristne var villige til å gjøre det. De nektet å tilbe de romerske keiserne, selv om dette betydde at de ble kastet for ville dyr på arenaene. Kristne mennesker i vår tid holder også fast ved Guds lover, selv når de blir stilt ansikt til ansikt med døden, noe følgende beretning viser.
DA LEGEN bekreftet at jeg var gravid, følte jeg ingen forventning ved tanken på å bli mor, på grunn av en sterk frykt for at det nye liv jeg bar på, skulle komme til å dø i løpet av noen måneder etter at det var født. Men hvorfor gikk jeg med slike negative tanker?
Fire år tidligere hadde jeg fått en nydelig liten pike, som vi kalte Lisa. Men plutselig, uten varsel, ble hun alvorlig syk og døde, bare to måneder gammel. Dødsårsaken var en uvanlig blodsykdom som kalles Amegakaryocytic thrombocytopenia purpura, og som innebærer at kroppen er ute av stand til å produsere blodplater.
Det var det at vi ikke visste hvordan og hvorfor Lisa fikk sykdommen, som skremte meg. Da jeg fikk Adam, mitt neste barn, engstet jeg meg nok også en del, men falt til ro da det ikke var noe som tydet på at det var noe i veien med ham. Men da jeg denne gangen fikk vite at jeg var gravid, ble jeg grepet av en skremmende frykt, for jeg fikk den tanken at denne sjeldne sykdommen kanskje rammet annethvert barn. Det første barnet vårt, Dana, som ble født to år før Lisa, er sunt og friskt.
Mannen min, Gary, forsøkte å få meg bort fra disse negative tanker. «Det behøver jo ikke å være arvelig, Jan,» pleide han å si. «Det kan ha vært medisinen som var årsak til det. Du har jo hørt om hvordan enkelte medisiner har kommet i søkelyset fordi en har hatt mistanke om at de har hatt en skadelig innvirkning på blodet hos spedbarn. Denne gangen har du ikke tatt noen ting, ikke engang aspirin.»
Det var tidlig torsdag morgen den 23. juni 1977 at veene begynte, som et tegn på at fødselen var nær forestående. Klokken var 13.35 da barnet vårt — en gutt — gjorde sin entré i familiekretsen. Legen benyttet LeBoyers metode, den såkalte myke fødsel, og plasserte forsiktig gutten på magen min. En kort stund senere klipte Gary over navlestrengen, og deretter plasserte legen babyen i en badebalje hvor vannet var varmet opp til bortimot kroppstemperatur. Vi omfavnet hverandre og så på sønnen vår, Bryan, som delvis fløt i vannet mens han ble forsiktig vasket. Vi syntes det hele var så forunderlig da vi tok vår lille sønn i øyesyn.
Den sørgelige sannhet
Det var klokken halv fire neste morgen, mens moren min stelte Bryan og skiftet på ham, at jeg la merke til de velkjente, fryktede purpurrøde flekkene rundt lyskepartiet. Jeg så nøyere etter og konsentrerte meg om det jeg så. En avmektig følelse kom over meg. Hele kroppen føltes kraftløs, og bena skalv. «Å nei, ikke nå igjen!» brast det ut av meg. Jeg vekte straks Gary for å fortelle ham hva jeg hadde sett.
Senere på morgenen tok den legen som kjente til vår datters tilfelle, en prøve av Bryans blod for å bestemme antall blodplater. I løpet av noen minutter fortalte han oss det vi fryktet mest av alt: «Bryan har det samme som Lisa hadde.» Han rådet oss til å sørge for at gutten ble innlagt på sykehus så fort som mulig. Nedslått og fulle av engstelse forlot vi legens kontor.
Da vi var kommet hjem, ringte vi febrilsk til den ene legen etter den andre. Vi begynte med den legen som hadde behandlet Lisa, men han hadde nå flyttet til Wisconsin, fikk vi vite. Ettersom våre telefonsamtaler ikke ga noe resultat, tok vi Bryan til et meget anerkjent universitetssykehus vest for Los Angeles. Da vi fortalte alt om vår datters sykdom og om hvordan det nå var med vår sønn, sa en av legene sin mening. Han sa at når Bryan var blitt innlagt, måtte han straks få blodoverføring. Jeg stirret på Gary og sa utålmodig: «Det er best vi går.» Da vi kjørte hjemover, følte vi oss svært motløse og psykisk utmattet.
Det var nesten midnatt da vi kom hjem. Foreldrene mine, som passet guttene mens vi var borte, sa at det hadde ringt en lege fra Orange fylkessykehus og sagt at han ville snakke med oss og se på Bryan. Bare det at han hadde ringt, gjorde at vi følte oss litt oppmuntret.
Vi kjørte til dette sykehuset neste morgen, og da jeg så hvor nytt og moderne det så ut, ga det meg et lite håp om at legene kanskje kunne gjøre noe der. En lege hilste på oss, og etter at vi hadde snakket en del sammen, ble Bryan anbrakt på et lite rom på barneavdelingen, hvor han ble lagt i kuvøse. De ga ham en del medisiner og hadde ham under observasjon i cirka fem dager. Men da de ikke kunne gjøre noe mer, bestemte de seg for å utskrive ham.
Selv om det ved hjelp av en rettskjennelse var blitt bestemt at Bryan kunne tas fra oss og bli gitt blod, ble dette ikke gjort, ettersom det ble fastslått at det ikke ville være til noen hjelp. Det ble sagt til oss at det var få som hadde overlevd denne sykdommen, og at Bryan sannsynligvis ville komme til å dø i løpet av seks måneder. Han hadde bare 4000 blodplater pr. kubikkmillimeter. Det normale er mellom 200 000 og 400 000. Bare det at han nøs eller gråt, kunne føre til at han forblødde.
Like før Bryan skulle sendes hjem, begynte han å blø i endetarmen. Legene, som nå ble engstelige, bestemte seg for å beholde ham for å ha ham under observasjon og gi ham ytterligere behandling. Ettersom det ikke var plass til at jeg kunne overnatte på sykehuset, forvisset jeg meg alltid om at Bryan sov før jeg dro hjem. Sykepleierne var veldig hyggelige. De tok godt vare på ham, og de ga meg lov til å ta ham inn på et annet rom, slik at jeg kunne amme ham og få ham til å sove hver kveld før jeg dro.
En annen tragedie
Tirsdagen den 19. juli begynte som en hvilken som helst annen vanlig arbeidsdag. Bryan var nå hjemme. Gary dro på jobben tidlig. Klokken fire om ettermiddagen ringte så telefonen. «Gary har vært utsatt for en ulykke,» sa stemmen. «Men vær ikke engstelig! Han har brukket et ben. Det er best at De kommer hit til skadestuen så fort som mulig.»
Da jeg var kommet inn gjennom de store svingdørene til skadestuen, fortalte jeg kontordamen hvem jeg var, og spurte om hvordan det sto til meg Gary. Jeg hørte noen skrike høyt, først én gang og så én gang til. Det gikk rundt for meg. «Var det mannen min?» spurte jeg. «Ja,» svarte kvinnen.
«Hvor alvorlig er det?» spurte jeg.
«Nokså alvorlig,» svarte hun stille. Jeg fikk vite at han hadde et stort kutt i hodet, indre blødninger og et komplisert benbrudd.
«Han vil trenge blodoverføring. Ellers kommer han til å dø,» sa legen som behandlet ham. Et øyeblikk var jeg helt stum og ute av stand til å svare. Så kom den velkjente, avmektige følelsen over meg. Jeg kjempet for ikke å bryte sammen og sa til legen: «Han må ikke få blod.» Legen protesterte. Igjen sa jeg: «Det hjelper ikke; han må ikke få blod.» Legen trakk på skuldrene, snudde seg og begynte å gå.
«Kan jeg få gå inn til Gary?» spurte jeg.
«Nei, det kan De ikke,» svarte han.
«Hør her,» sa jeg, «jeg har mistet en datter og er i ferd med å miste en sønn. Jeg tror jeg kan klare å se mannen min.» Da lot han meg få gå inn til ham.
Gary lå på et bord, og det sterke lyset i operasjonsstuen var rettet mot ham. I noen sekunder stirret jeg forskrekket på ham. Han lå på ryggen i bare underbuksene. Det venstre benet var revet opp på to steder, både under og over kneet. Ansiktet var svært hovent og skittent. Han hadde et dypt sår på neseryggen, som sannsynligvis var forårsaket av solbrillene da ansiktet traff veidekket. Han hadde også et dypt, gapende hull i hodet, slik at en kunne se et lyserødt vevlag like under hodeskallen.
Da jeg kastet et blikk på legen, kunne jeg tydelig se at han var dypt bekymret. Han sa at de ville overføre Gary med helikopter til County-U.S.C. Medical Center på østsiden av Los Angeles. De nødvendige forberedelser ble gjort. Jeg undertrykte min frykt for å fly og gikk om bord i det store militærhelikoptret som Gary ble brakt inn i. Flyturen tok bare fem minutter. Gary ble så kjørt inn på en avdeling hvor andre ulykkesoffer ventet på behandling.
Det en var spesielt bekymret for, var om Gary hadde skadd en pulsåre inne i kroppen. I så tilfelle ville han komme til å forblø. Det ble tatt en prøve for å få fastslått hvorvidt dette var tilfelle. Endelig kom en av legene og fortalte at de ikke hadde funnet at noen pulsåre var blitt skadd, og at, det hele så bra ut. Slike viktige ting som hjertevirksomheten, blodtrykket og kroppstemperaturen hadde stabilisert seg, selv om hematokritverdien (som bestemmes ved måling av hvor stor del av blodets volum som utgjøres av blodlegemene) var nede i 25. Det normale er mellom 40 og 65.
Omkring kl. 11.30 neste formiddag ble Gary ført inn på den nevrokirurgiske avdeling. Kirurgen forklarte hva som ble gjort: De sydde igjen kuttet i hodet, renset de åpne sårene i benet, satte inn tre nagler av rustfritt stål for å holde de brukne bendelene i stilling og sydde så sammen huden. Deretter ble benet hans gipset og lagt i strekk.
En stor følelsesmessig påkjenning
Fredagen den 22. juli forlot jeg Gary etter å ha sittet hos ham hele dagen. Hans tilstand var omtrent den samme — stabil, men svært alvorlig. Etter at jeg hadde lagt Dana, Adam og Bryan, gikk jeg selv og la meg, omkring kl. 23.30. Det virket som om jeg bare hadde sovet i noen minutter, da jeg ble vekt av at telefonen ringte. Hjertet mitt banket voldsomt, og jeg hoppet ut av sengen. Da jeg løftet røret, hørte jeg stemmen til en lege som med nøytral stemme fortalte meg at Garys tilstand hadde forverret seg, og at han ikke ville leve natten over. «Å nei!» var det eneste jeg fikk fram. Jeg var helt lamslått. Jeg merket igjen den samme, avmektige følelsen i hele kroppen.
Kjøreturen til sykehuset sammen med noen venner tok omkring 30 minutter. Jeg følte et enormt press bygge seg opp inni meg. Hvis de ga Gary blod, ville han kanskje komme til å leve. Hvis de ikke gjorde det, ville han dø — så enkelt virket det. Hvorfor skulle han dø fra meg og de tre guttene? Hvorfor? Jeg skjønner at dette kan være vanskelig å forstå for enkelte. Men for meg er Guds lov angående blod meget tydelig. «Blod . . . skal dere ikke spise,» sa Gud til Noah og hans etterkommere. (1. Mos. 9: 4) Og på et møte som de kristne eldste i det første århundre holdt i Jerusalem, ble det truffet en beslutning som viste at denne loven også gjaldt de kristne: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» — Apg. 15: 28, 29.
Da vi kom fram til sykehuset, løp jeg straks opp til Garys rom. Da jeg gikk bort til sengen hans, så jeg at han hadde en oksygenmaske over nesen og munnen. Han var likblek og utmattet på grunn av at han hadde så lite blod. Han var kortpustet, og stemmen var svak og tynn. Over ham hang det to beholdere med salter og vann og andre tilsetninger som skulle erstatte væsketapet i kroppen. De gjennomsiktige slangene, som hang rett ned over sengen, var festet til begge overarmene med tape. Gary klarte med store anstrengelser å få fram et par ord og lukket så øynene.
Et spørsmål om ulastelighet
«Er du sikker på at det er dette du ønsker, Gary?» spurte jeg. Jeg ville forvisse meg om at han var klar nok til å vite hvilket valg han traff. Han svarte: «Det er alt vi har, Jan . . . det er alt vi har.» Selv om jeg var overveldet av sorg, ga hans klare, sammenhengende svar meg ny styrke. Det virket som om han ikke brydde seg om at han måtte dø. Han var fast bestemt på ikke å bryte Jehovas lov angående blodet.
En av legene gikk bort til Gary. Han snakket til ham med bekymret stemme og sa: «Gary, du holder på å dø. Hva er det som får deg til å tro at du har rett, når tilhengerne av alle andre religioner i verden ikke tror slik som du gjør? Alle de andre kan ikke ta feil. De må ha rett. Jeg er overbevist om at hvis du tar imot blod, vil Gud tilgi deg det.»
Gary oppbød sine siste krefter og begynte å snakke. «Flertallet har ikke alltid rett,» sa han med ettertrykk. «Dere husker Elia, som Bibelen forteller om?» fortsatte han. «Hele Israels folk vendte seg bort fra Gud. De hadde ikke rett. Én mann, Elia, som trodde han var alene — selv om det fantes andre som var trofaste — hadde rett, og han visste det.»
Utmattet sluttet Gary her å snakke. Svak som han var, strakte han en hånd ut mot legen, ga ham et lett slag på armen og sa: «Vi ses i morgen tidlig.»
Gary hadde indre blødninger. For at blødningene skulle stanse, ble innholdet i beholderne tilsatt vitamin K. Til slutt, i de tidlige morgentimer, begynte hans tilstand å stabilisere seg. Han klamret seg til livet. Nå hadde han bare en fjerdedel av blodet sitt igjen. Jeg satt lenge der ved Garys seng, forvirret og redd. Jeg ba til Jehova og snakket til ham slik som en ville snakke til en god far. Hvor lenge jeg satt der og ba og tenkte, vet jeg ikke. Men det virket som om jeg hadde sittet der hele morgenen, da jeg ble avbrutt av sykepleieren, som skulle foreta sin rutineundersøkelse.