Tilbedelsen av jegʼet

«TILBE seg selv? Latterlig!» For deg kan det kanskje høres «latterlig» ut. Men det finnes en stadig voksende gruppe mennesker som ikke synes det. Ja, tendensen i denne retning er så påfallende at enkelte snakker om det de kaller «jeg-generasjonen». En rekke kjensgjerninger viser at dette er en passende betegnelse.

«Det kan nok være at selviskheten har tatt overhånd. Men er ikke det å snakke om selvdyrkelse å gå litt for langt?» I første omgang kan det kanskje virke slik, men en får muligens et annet inntrykk når en gransker de måter jeg-bevisstheten kommer til uttrykk på, litt nærmere.

Bevissthet er riktignok viktig. Vi må være oss bevisst hva som skjer omkring oss. Vi må være oss bevisst de mennesker vi omgås — familiemedlemmer, naboer, andre samfunnsborgere, ja, hvert eneste menneske på jorden, i betraktning av at verden blir stadig mindre. Og det er også riktig at vår bevissthet må innbefatte oss selv, våre tanker og handlinger, våre behov og våre forpliktelser.

Men den jeg-bevissthet som nå blir forkynt av psykologi-guruene, er så trangsynt at det virker som om mottoet er: ’Meg først; andre får komme i annen eller i siste rekke — det spiller egentlig ingen rolle for MEG.’ Ikke alle som er påvirket av disse tankene, går så langt, men det er mange som gjør det, enten de sier det direkte eller ikke.

Hva er årsaken til denne bølge av «jeg-isme»?

Det er mange grunner til at jeg-bevisstheten er kommet i forgrunnen i vår tid. Gamle verdier er blitt truet, og mange av de ortodokse religionssamfunn unnlater å verne om dem. De nye normer som mange psykologer og psykiatere gjør seg til talsmenn for, er utilfredsstillende for menneskets ånd og er ofte motstridende. Millioner av mennesker driver åndelig talt om på et opprørt hav og søker etter noe som kan tjene som et pålitelig ror og et sterkt anker.

Desillusjonert som de er, utgjør de en fruktbar grobunn for tanker og idéer som setter jeg’et på en pidestall. Disse ordene får sin oppfyllelse på dem: «De [skal] ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» De er blitt fanget av «visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden». — 2. Tim. 4: 3, 4; Kol. 2: 8.

Har noen funnet det de har lett etter?

Det er imidlertid mange som mener at de har funnet det de har lett etter, i de tanker som går ut på å ha større jeg-bevissthet. De mener at de har funnet det ror og det anker de trenger for å klare seg i vår stormfulle tid. Men har de virkelig det? Er de lykkelige og tilfreds? Har de sluttet å famle etter noe som de kan holde seg til? Har de sluttet å søke?

Det er god grunn til å tvile på det. Den etterfølgende serien med artikler kommer nærmere inn på fordelene og ulempene ved disse tendensene i retning av større jeg-bevissthet.

[Ramme på side 3]

STØRRE JEG-BEVISSTHET

Hva er årsaken til denne bølge av «jeg-isme»? Er dette noe forbigående? Har det noen praktisk verdi? Hvilke frukter bringer det?

Kan det dekke menneskenes følelsesmessige behov? Kan det fjerne skyldfølelse? Og hva med synd? Er det et avlegs begrep?

Hvis jeg-bevissthet ikke er løsningen på menneskenes følelsesmessige problemer, hva er det så som er det?