I båt gjennom jungelen med livets budskap

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

HVORDAN ville du like å ta en tur i en båt gjennom en jungel som var full av gigantiske trær og frodig vegetasjon, og hvor en stor mengde forskjellige slags fugler fylte luften med sin eksotiske sang, mens utallige insekter summet og ville dyr kunne høres i det fjerne? Det ville være spennende, sier du sikkert.

Det området hvor det «gode budskap» må forkynnes

I Peru er det store muligheter for å få en slik opplevelse, for Perus jungel omfatter et område på omkring 750 000 kvadratkilometer, nesten tre femtedeler av landet. I vest grenser jungelen til de høye Andesfjellene. I denne kolossale tropiske regnskogen, hvor vegetasjonen er tett og sammenfiltret, finnes det tusenvis av insekter, hvorav noen er farlige, for eksempel moskitoer, knott og isangos (et slags insekt som trenger inn i porene i huden, spesielt på anklene, og forårsaker uutholdelig smerte). Her finnes det også en stor mengde ville dyr, deriblant jaguarer, alligatorer og guanganas (ville jungelsvin). Den eneste måten å ta seg fram på, spesielt i lavlandet, er å benytte elvene.

Det finnes tusenvis av vannveier her, hvorav noen er store og svært vannrike. Tre store elver går på kryss og tvers gjennom jungelområdet. Det er elvene Ucayali og Marañón, som går sammen og danner den tredje elven, den veldige Amazonas. Elver og bekker av alle størrelser renner ut i disse tre store elvene og danner på den måten et kommunikasjonsnett som kan minne om blodårene i menneskekroppen. Dette nettverket av vannveier når inn i selv de mest ugjestmilde strøkene.

Dette store området er befolket av landsbyboere som dyrker jorden på visse tider av året. Dessuten beveger et stort antall indianerstammer, for eksempel cashibo-, shipibo-, campa- og machiguenga-indianerne, seg stadig fra sted til sted i dette veldige jungelområdet.

La oss se litt nærmere på Ucayali-elven. Sammen med sin lengste bielv, Apurímac, er den 2700 kilometer lang. Ved denne elven ligger det mange store byer, deriblant Pucallpa og Contamana. Dette er nå blomstrende byer med stor handelsvirksomhet, og båttrafikken på elven øker for hver dag på grunn av utviklingen i olje- og tømmerindustrien i de senere år.

Da Jehovas vitner begynte å forkynne livets budskap fra Bibelen for innbyggerne i Peru, var det lett å nå befolkningen i kyst- og fjellområdene. Men hvordan skulle de som bodde i dette jungelområdet, få anledning til å høre det «gode budskap»?

En finner en løsning

Jehovas vitner, som ønsket å utvide sin kristne virksomhet i forbindelse med det arbeid som består i å gjøre disipler, var villige til å møte den utfordring dette distriktet, som var så vanskelig å nå, bød på. De hadde i tankene å bygge en husbåt som kunne gå på elvene. De ble oppmuntret av en nidkjær medarbeider, Walter Akin, en av de første misjonærene Jehovas vitner sendte til Peru. (Han kom til landet i midten av 1940-årene.) Akin førte tilsyn med arbeidet til det var fullført.

Båten måtte være robust nok til å kunne gå på elvene og stor nok til å kunne huse seks personer. Prosjektet ble forelagt en gruppe ingeniører, og resultatet ble et ni meter langt og tre meter bredt skrog på fem tonn helt og holdent laget av jern og utstyrt med en dieselmotor på 50 hestekrefter konstruert spesielt med tanke på elvetrafikk. Båten var utstyrt med sovekabiner, spiserom, kjøkken og badeværelse som oppfylte de nødvendige krav.

Konstruksjonsarbeidet ble påbegynt i Callao, i verkstedet til et av Jehovas vitner. Callao, som er Perus viktigste havneby, ligger ved stillehavskysten. Problemet var så hvordan en skulle få fraktet en båt på 15 tonn fra stillehavskysten over Andesfjellene gjennom et fjellpass 4815 meter over havet og så ned i jungelen. Den eneste løsningen var å bygge båten i to seksjoner og så sette den sammen på den andre siden av fjellene, midt inne i jungelen.

Husbåten ble satt sammen i Pucallpa, en havneby ved Ucayali-elven. Hvilket navn skulle denne «livreddende» båten få? El Refugio (Tilflukten) syntes å være svært passende.

En båt på denne størrelsen kunne bare gå på de større elvene. Hvordan skulle en så nå fram til dem som bodde langs de små bielvene og ved alle de grunne sjøene i nærheten? En pequepeque, en liten båt med utenbordsmotor, ble bygd for dette formålet. El Refugio kunne gå på de større elvene, og pequepeque kunne ta seg av de små elvene og sjøene. Resten av området kunne en ta seg fram i til fots.

I Pucallpa var nå alt klart. Men det trengtes en spesiell besetning. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Lima tok ut seks personer som kunne bruke all sin tid på denne krevende, men interessante oppgaven, som besto i å nå så mange av innbyggerne i jungelområdet som mulig — en virkelig utfordring ettersom landsbyboerne og stammene her har mange forskjellige slags skikker og snakker mange forskjellige dialekter.

Francisco Echegaray, som var tilsynsmann i en menighet i Peru og hadde lang erfaring, ble satt til å ha ansvaret for båten. Han hadde vært heltidsforkynner i mange år. Han hadde vært sjømann og hadde god kjennskap til navigering. Så ble de fem andre medlemmene av besetningen tatt ut. Fra tid til annen er en del av besetningsmedlemmene blitt skiftet ut med andre fordi noen har hatt vanskelig for å venne seg til klimaet og de spesielle forholdene.

Disse «pionerene» hadde først og fremst to mål, nemlig å nå sa mange som mulig med livets budskap og samtidig opprettholde et høyt åndelig nivå blant seg selv. El Refugio begynte derfor å virke som en liten menighet og fikk til og med besøk av kretstilsynsmannen.

Det ble satt opp en timeplan for besetningen. Kjøkkentjeneste og andre nødvendige tjenester skulle tas hånd ’om på skilt og gå på omgang blant besetningens medlemmer under tilsyn av en som ble utnevnt til «hjemtilsynsmann». Denne ordningen er etter hvert blitt forbedret, og det er blitt foretatt forskjellige forandringer, slik at den daglige rutine om bord nå er slik: Alle står opp kl. 4 om morgenen og tar først et bad i elven. En må hele tiden holde seg i bevegelse, for hvis en ikke gjør det, begynner fiskene, deriblant piratfiskene (selv om disse ikke er så aggressive som piratfiskene i de mest fjerntliggende områdene), å bite en. Når en klokke ringer, kommer alle og setter seg ved bordet for å drøfte et skriftsted, og etterpå serverer den som har kjøkkentjeneste, frokost. Hovedretten er tacacho, som lages av bananer, havremel og stekt fisk.

Når klokken er seks, går gruppen om bord i sin lille motorbåt, sin pequepeque, som er fullastet med litteratur, for å begynne dagens tjeneste. En har funnet det praktisk å begynne tidlig, for på denne tiden har de fleste allerede gått i gang med sine forskjellige gjøremål, og når mørket faller på — ved sju- åttetiden om kvelden — opphører all virksomhet.

Opplevelser

Hvilke resultater har en så oppnådd i forkynnelsen av livets budskap ved hjelp av denne elvebåten? Fra september 1976 til juli 1977 ble landsbyen New San Juan, som ligger sør for Pucallpa, brukt som hovedkvarter. Besetningen reiste opp og ned Ucayali-elven og dens bielver og besøkte byene og landsbyene på begge sider. En dro til og med så langt som til det tynt befolkede området ved Sepa-elven. Når «misjonærsjømennene» kom til et av disse stedene, pleide de å snakke med myndighetene der for å få ordnet det slik at landsbyboerne kunne samles til et offentlig foredrag. Etter foredraget ble det levert litteratur til dem som viste interesse. Klasseværelser, private hjem, hotellvestibyler og andre steder ble brukt til disse møtene.

I New San Juan, hvor det bor 500 mennesker, er de fleste protestanter. Da misjonærene kom dit, trodde folk der at de snart skulle få omvendt disse nykomlingene til sin religion. Men det som skjedde, var akkurat det motsatte. I løpet av kort tid startet sjømennene fra El Refugio mange bibelstudier med interesserte mennesker, og snart var det gjennomsnittlig 23 til stede på de møtene som ble holdt.

I dette området bor shipibo- og conibostammene, og «misjonærsjømennene» har gjort en uvanlig byttehandel med de innfødte. De har «byttet» språk med dem. De innfødte lærer misjonærene sin dialekt, og misjonærene lærer de innfødte spansk ved a benytte Selskapet Vakttårnets publikasjoner.

I august 1977 dro husbåten nordover, til Contamana, hvor det nye hovedkvarteret ble opprettet. Befolkningen der viste stor interesse for Bibelen. Både om dagen og om kvelden oppsøkte innbyggerne misjonærene for å stille spørsmål og skaffe seg bibelsk litteratur. Flere bibelstudier ble opprettet. Disse studiegruppene kom etter hvert sammen til menighetsmøter. Det var her i Contamana at besetningen på seks misjonærer virkelig fikk en følelse av hva apostelen Paulus’ ord om ’farer på elver’ kunne innebære. (2. Kor. 11: 26) Hvordan det?

Kraftige vinder av orkans styrke blåste plutselig innover området, og vannmengden i elven økte hurtig. Det stigende vannet slet båtens fortøyninger, og den av besetningsmedlemmene som hadde vakt, dro på land for å forsøke å redde dem. Men de voldsomme elementene sprengte alle fortøyningene, og El Refugio drev nedover elven. Tre som lå og sov i båten, våknet og forsøkte å starte motoren for å få kontroll over båten i strømmen, som ble stadig sterkere. Men elven førte dem hurtig nedover, og de drev inn mot en del av elvebredden akkurat i det øyeblikk den ble underminert og raste ut i elven. Dette fikk båten til å legge seg på skrå mot styrbord, og misjonærene var innestengt. Etter noen minutter begynte båten å synke. Men en skyvedør var åpen, og dette gjorde det mulig for dem som var inne i båten, å komme seg ut, trosse de voldsomme vannmassene og svømme i land.

Det var et lykkelig øyeblikk da de fire misjonærene ble gjenforent på elvebredden, noen med tårer i øynene fordi de hadde vært så redde for at deres medarbeidere skulle miste livet. Hvor takknemlige var de ikke mot Jehova Gud for at alle var i live! Hva så med El Refugio? Den hadde gått fullstendig rundt og lå med kjølen i været. «Heldigvis,» sa Francisco Echegaray, «kan vi berge hjemmet vårt.»

Klokken var fire, og misjonærene begynte straks å gjøre noe for å redde båten før den sank helt. Da klokken var sju, klarte de å trekke båten på land ved hjelp av to traktorer som eierne av et tømmerfirma på stedet var så vennlige å låne dem. Besetningsmedlemmene gjorde seg iherdige anstrengelser for å få husbåten i normal stilling, men det var ikke før en kran var blitt hentet fra et sted i nærheten, at de til slutt klarte å rette den opp. Klokken var da fire om ettermiddagen, og de hadde arbeidet hardt i 12 timer. Endelig kunne de hvile litt og få seg noe å spise. Selv om besetningsmedlemmene hadde mistet alle sine eiendeler, var de ved slutten av denne anstrengende dagen lykkelige over at de hadde reddet hjemmet sitt, den uunnværlige husbåten. Når den var blitt reparert, ville de igjen kunne bruke den for å nå innbyggerne i jungelen med det «gode budskap», livets budskap fra Bibelen. Vitnene her i Peru ga økonomisk støtte til reparasjonsarbeidet, og etter noen måneder var El Refugio igjen seilklar.

Hva ligger så foran våre «misjonærsjømenn»? Jungelen — hele jungelen rundt Marañón-elven med dens hundrevis av bielver og hele det veldige området rundt Amazonas — venter på dem. Vi ber om at denne uforferdede besetningen med Jehovas hjelp og beskyttelse skal kunne gjennomarbeide sitt tildelte distrikt og hjelpe mange mennesker i Perus jungel til å få anledning til å tjene sin store Skaper, Jehova.