«Den lille mannen som skifter farge»

DEN lille mannen som skifter farge? Hvem eller hva er det?» spør du kanskje. Jeg er en kameleon, et medlem av underordenen øgler. Selv om de amerikanske øglene som heter anoler, vanligvis omtales som kameleoner, finnes ekte kameleoner hovedsakelig i Afrika og på Madagaskar. Du kan også finne noen arter av familien vår i Europa og Asia.

Vi kameleoner finnes i svært forskjellige størrelser. Noen av slektningene mine blir ikke mer enn omkring fire centimeter lange, mens andre når en lengde av cirka 60 centimeter.

Her i Sør-Afrika har vi kameleoner fått forskjellige navn på forskjellige språk, og hvert av disse navnene framhever bestemte karakteristiske egenskaper vi har. På afrikaans kalles jeg en verkleurmannetjie, som betyr «den lille mannen som skifter farge», eller trapsuutjies, som betyr å «gå forsiktig». Navnet mitt på zulu skriver seg fra et verb som betyr å «gå langsomt». Alle disse navnene er passende, som vi skal se.

Hvordan jeg ser ut

Kroppen min virker sammenpresset hvis du ser meg fra sidene, og har en kam på ryggen. Og hva med hodet? Det sitter på en kort hals, som jeg ikke kan vri på. Som kompensasjon for dette er jeg skapt slik at jeg kan bevege de to øynene uavhengig av hverandre. Prøv å forestille deg hva det betyr! Jeg kan se rett framover med det ene øyet, mens jeg med det andre kan se hva som skjer bak meg. Mange mennesker som ser meg for første gang, synes at dette er temmelig forvirrende. Øyeeplene mine er store, men øyelokkene er sammenvokst, slik at det bare er en liten åpning som jeg ser gjennom for å lete etter mitt bytte, som stort sett er insekter. Det er til stor hjelp for meg at øyelokkene er konstruert på denne måten, for det gjør at byttet ikke kan se noe glimt fra øynene mine og oppdage meg tidlig og komme seg unna.

Våre forskjellige arter har forskjellige slags «hodepynt». Noen av oss har hjelmlignende kammer eller bevegelige klaffer av skjell, mens andre har horn av ben eller vortelignende utvekster på snuten. Mange mennesker mener å tro at vi benytter disse i kamp, men de har ingen beviser for det. Det er imidlertid sant at hannkameleoner gjerne oppretter egne territorier og jager bort rivaliserende hanner. Hvordan? Ved å fylle kroppen med luft og blåse opp halsen mens de åpner munnen. En slik hann vender bredsiden mot rivalen, som på den måten får inntrykk av at motstanderen er mye større enn han i virkeligheten er, og kanskje forsvinner. «Hodepynten» er uten tvil med på å skape et enda sterkere inntrykk.

En mester i kamuflasje

Kameleoner har evnen til å skifte farge som reaksjon på slike følelsesmessige tilstander som sinne eller frykt eller på forskjellige stimuli, varme og lys innbefattet. Vi kan skifte farge fra grått til grønt og brunt og til og med til gult. Dette hjelper oss til å kamuflere oss. Verket Life Nature Library — The Reptiles sier på side 58: «De fleste kameleoner kan anta farger og mønstre som gjør at de går i ett med omgivelsene.» Synes du ikke at navnet mitt «den lille mannen som skifter farge» er høyst passende?

«Men,» spør du kanskje, «hvorfor har du fått navnet trapsuutjies (gå forsiktig)?» Jo, når jeg klatrer på grenene i de trærne hvor jeg bor, ser det ut som om jeg føler meg fram for hvert skritt jeg tar. På hver av de fire føttene mine har jeg fem tær, hvorav noen peker framover, mens andre peker bakover. Derfor benytter jeg føttene til å gripe om ting med, omtrent slik som dere benytter en tang. Halen, som jeg blant annet kan benytte til å holde meg fast med, er også svært nyttig. Men når jeg ikke benytter den til å gripe om en gren med, er den vanligvis kveilt opp bak meg.

Skarpskytteren blant krypdyrene

Når jeg sniker meg innpå et insekt, beveger jeg meg framover med en hastighet som noen mennesker har beskrevet som «plagsomt lav». Når jeg i tur og orden løfter føttene, beveger jeg dem framover og vugger så kroppen fram og tilbake før jeg griper fatt i den neste kvisten. De som har studert disse bevegelsene, sier at ettersom den sammenpressede kroppen min kan ligne et blad, forleder jeg mitt bytte til å tro at jeg er et blad som beveger seg i vinden. Denne bløffen er svært virkningsfull.

Mens jeg nærmer meg byttet i dette uhyre langsomme tempoet, beregner jeg nøye avstanden til byttet. Ved hjelp av mine bemerkelsesverdige øyne betrakter jeg insektet fra forskjellige vinkler, for det er svært viktig at det blir fulltreffer første gang jeg skyter ut tungen.

Så snart jeg har kommet på skuddhold, trer denne lange, klubbeformede, klebrige tungen i funksjon. Den kontrolleres av to sett muskler. Det ene settet bestemmer lengden av tungen og sørger for at den ligger i folder på et spisst ben bak i munnen, omtrent som en fjær på en pinne. Når jeg åpner munnen, presser det andre muskelsettet, som omgir tungen som ringer, tungen av benet. Når jeg slakker på de lange musklene, skyter tungen ut med stor hastighet mot et punkt som er omtrent like langt unna som lengden av min egen kropp. Og dermed kan jeg enda en gang nyte et velsmakende insektmåltid. Det er ikke noe rart i at mange hageeiere gjerne vil ha besøk av oss, særlig i betraktning av at vi kameleoner har en glupende appetitt. Større kameleonarter har til og med fugler på menyen.

Økning i familien

Noen hunnkameleoner legger egg i hull i bakken, og av den grunn må de nødvendigvis klatre ned fra grenene i trærne. Vanligvis legger de 35—40 egg, og det går omkring tre måneder før eggene klekkes. Andre kameleoner tilhører den dyregruppen som vitenskapsmennene betegner som ovovivipare. Slike hunner legger egg i et tre. Men idet eggene legges, ødelegger kameleonungen skallet, og den blir derfor «født». Det klebrige skallet sitter fast i treets grener, og derved faller ikke ungen ned når den klekkes ut. Den unge kameleonen griper straks fatt i en kvist og setter i gang med sin yndlingsbeskjeftigelse — å gå på jakt etter mat.

Legender

Mange av de fargede i Sør-Afrika er redde for meg, selv om jeg er helt ufarlig for mennesker. En del av innbyggerne på landsbygda tror fortsatt på den legenden som sier at da Gud skapte mennesket, sendte han kameleonen av sted for å fortelle mennesket at det ikke skulle dø. Men fordi kameleonen gikk så langsomt, tok en hurtigløpende øgle den igjen og kom først med beskjeden om at mennesket skulle dø. Av denne grunn hater disse menneskene meg og forsøker å ta livet av kameleoner. De kristne kan imidlertid vise dem som tror på denne legenden, Bibelens forklaring på hvorfor menneskene blir gamle og dør.

Ja, nå håper jeg at du kjenner meg litt bedre, og at du vil sette pris på meg. Som du forstår, trenger du ikke å være redd for meg — «den lille mannen som skifter farge».