Hva Bibelen sier

Hvor sann er uttalelsen «en gang frelst, alltid frelst»?

MORDEREN «Sams sønn» terroriserte New Yorks innbyggere i over et år og drepte seks tilfeldig utvalgte offer og såret en rekke andre. Ikke desto mindre ble det fortalt at anklagede var blitt «frelst» på et møte i kirken om lag fire år før han startet med terroriseringen.

En tidligere venn av anklagede fra det militære som hadde invitert ham til møtet i kirken, fortalte om den nyomvendte: «[Han] kom bort til meg og smilte og lo og sa: ’Kamerat, jeg er frelst.’ Vi gikk dit igjen samme dagen til aftengudstjenesten, og han gikk igjen fram da oppfordringen [til å ta imot Kristus] lød. Etterpå sa han til meg at han bare ville forvisse seg om at det [å bli «frelst»] holdt.»

Da et annet kirkemedlem hørte hva dette tidligere medlemmet av hennes kirkesamfunn ble anklaget for, sa hun til Associated Press: «Jeg er bare takknemlig for at han var frelst.» Hvorfor? Hun sa: «Bibelen sier ’en gang frelst, alltid frelst’.» — New York Post, 25. august 1977, side 2.

Står uttalelsen «en gang frelst, alltid frelst» virkelig i Bibelen? Nei, disse ordene forekommer ikke i noe spesielt skriftsted, men mange oppriktige mennesker tror at Bibelen lærer dette. Det er riktig at flere skriftsteder viser at grunnlaget for frelsen ikke er ens egne gjerninger, men tro på Jesus Kristus, foruten Guds «nåde» og barmhjertighet. (Ef. 2: 8, 9; 2 Tim. 1: 9; Tit. 3: 4, 5) Jesus selv sa dessuten at «den som tror på Sønnen, har evig liv». — Joh. 3: 36; 1 Joh. 5: 13.

Ut fra slike uttalelser blir det ofte trukket den slutning at hvis en «har evig liv», har en det for alltid. En mener at en ikke kan miste det, eller som mange uttrykker det: «En gang frelst, alltid frelst.» Men er det dette Bibelen mener når den snakker om å vinne evig liv?

Kristne som er interessert i sin frelse, vil også ønske å ta i betraktning det Jesus sa om at «den som holder ut til enden, han skal bli frelst». (Matt. 10: 22; 24: 12, 13; Mark. 13: 13) Og apostelen Paulus kommer med en lignende uttalelse: «For vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.» — Heb. 3: 14.

Hvordan skal vi få disse tilsynelatende uoverensstemmelsene til å harmonere med hverandre? Det er iallfall sikkert at disse tjenere for Gud ikke kom med motstridende uttalelser. Er det ikke heller rimelig å tro at de ga uttrykk for den samme tanken, men bare fra forskjellige synspunkter? Apostelen Paulus gir oss nøkkelen til å få brakt disse synspunktene i harmoni med hverandre.

Paulus sammenligner gjentatte ganger den kristne løpebane med et «løp» som en må delta i helt til det er fullført. «[La oss] med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,» formaner han hebreerne. (Heb. 12: 1) For å kunne starte i løpet må syndere ta de skritt som er nødvendige for å bli frelst: De må høre og ta imot Guds Ord, de må tro på Jesus Kristus og hans gjenløsningsoffer, og de må angre sine synder og la seg døpe. På den måten blir de frelst «fra denne vanartede slekt», slik Peter oppfordret dem som var samlet på pinsedagen. Mennesker som ikke tror, er ikke med i løpet. De har unnlatt å starte i det ved å ’la seg frelse’. — Ap. gj. 2: 37—40; 16: 31—33; Rom. 10: 13, 14.

Når en kristen først har startet i løpet ved å ’la seg frelse’, ’griper han det sanne liv’. Men er det mulig å miste det grep en har på livet? Paulus svarer med å stille følgende spørsmål: «Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare én får prisen?» Paulus viser at den som får prisen i det kristne løp, er enhver som fullfører løpet. Han kommer derfor med denne formaningen: «Løp da således, for at I kan vinne den!» Han fortsetter så, idet han bruker seg selv som eksempel for å understreke poenget i sin illustrasjon: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig [bli diskvalifisert, The Revised Standard Version].» — 1 Tim. 6: 19; 1 Kor. 9: 24—27.

Det er tydelig at apostelen, som ganske visst var en «frelst» kristen, trodde at selv han kunne bli «diskvalifisert» og utelukket fra løpet. Men så lenge han fortsatte å ’løpe således at han kunne vinne’ prisen, og på den måten fortsatte i løpet, var han sikret frelse. Det er derfor det sies at kristne som fortsetter i løpet, «har evig liv». Men hvis de noensinne skulle avslutte løpet, blir de «diskvalifisert» og mister det grep de hadde på det evige liv.

Etter at Paulus har talt om det kristne løp, fortsetter han derfor med å advare mot faren ved å være for selvsikker. Han bruker eksemplet med israelittene som ble frelst gjennom Rødehavet, men som senere syndet i ørkenen, og advarer så: «La oss [vi «frelste» kristne] heller ikke sette Jehova på prøve.» For å slå fast hva han vil ha fram, sier han videre: «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» Ja, det kunne hende selv dem som var «frelst»! — 1 Kor. 10: 1—12, vers 9 fra NW.

Dette er grunnen til at Paulus til stadighet i sine brev understreket hvor nødvendig det var for ham selv å fortsette i løpet. Han sa for eksempel om det håpet han hadde om å bli belønnet med en oppstandelse: «Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Det var først da Paulus nærmet seg slutten på sitt liv, at han kunne skrive: «Jeg har . . . fullendt løpet, bevart troen.» På dette tidspunkt i sitt liv kunne han endelig tillitsfullt si: «Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag.» — Fil. 3: 11—14; 2 Tim. 4: 6—8.

Det syn Paulus hadde på sin egen frelse, er således i samsvar med det Jesus sa, og som er nevnt tidligere, om at ’den som holder ut til enden, skal bli frelst’. — Se også Åpenbaringen 2: 10; 3: 11, 12.

Det foregående hjelper oss til å forstå hvorfor Paulus gjentatte ganger formaner ’frelste’ kristne til å være på vakt. Deres evige frelse kunne fortsatt komme i fare. Idet han henvender seg til de hebraiske kristne, som tydeligvis var «frelst», og som var blitt «opplyst» og hadde «utholdt en stor strid i lidelser», advarer han: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder.» De gagnlige virkninger av Kristi offer som ’frelste’ slike mennesker, kan altså oppheves. Hvorfor? Fordi en slik person «har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd». — Heb. 10: 26—32.

Ja, kristne som virkelig verdsetter den frelse som er tilveiebrakt gjennom Kristus og gjennom Guds nåde, vil ikke være for selvsikre. De vil anstrenge seg for å kunne fortsette i løpet i likhet med Paulus og de andre kristne i det første århundre, som han oppmuntret til å ’arbeide på sin frelse med frykt og beven’. — Fil. 2: 12.