Hva sier Bibelen?

Hva med kortspill?

DET finnes hundrevis av forskjellige kortspill — fra kabal, som en kan sitte med alene, til poker som kan ha opptil ti deltagere. Det finnes millioner av mennesker som sitter i timevis og spiller kort. Noen deltar i spill hvor det kommer an på dyktigheten, mens andre deltar i hasardspill. Mange er svært ivrige etter å delta når noen spør: «Skal vi spille kort?»

Andre igjen lurer imidlertid på om det er riktig å spille kort? Er det noen bibelske prinsipper en må ta i betraktning for å kunne avgjøre hvorvidt det er riktig å gjøre det?

Noen er kanskje spesielt opptatt av spillkortenes opprinnelse. Spillkort ble antagelig først tatt i bruk i Hindustan omkring år 800 e. Kr. De spillkortene som blir brukt i dag, er tynne, rektangulære kort av tynn papp forsynt med bestemte numre og figurer. En kortlek eller kortstokk består vanligvis av 52 kort utført i fire forskjellige farger med 13 kort av hver farge. Tre billedkort av hver farge framstiller en konge, en dronning eller en knekt, figurer som sannsynligvis skriver seg fra middelalderen.

Er det galt å spille kort fordi kortene har bilder av en konge eller av en dronning? Nei, for konger og dronninger blir nevnt i Bibelen, og de som innehar slike stillinger, bør bli vist respekt av gudfryktige mennesker. Men det ville naturligvis være i strid med Bibelen i det hele tatt å la et bilde bli gjenstand for tilbedelse. Apostelen Johannes skrev til sine medkristne: «Mine barn! vokt eder for avgudene!» (1 Joh. 5: 21) Det er imidlertid ikke vanlig at folk tilber bildene på spillkort. Men en som har en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen, vil naturligvis ikke bruke kort med umoralske bilder. (Matt. 5: 27, 28) Slike kort blir imidlertid ikke vanligvis brukt av kortspillere.

Noen kan trekke den slutning at all form for kortspill er galt, ettersom det er noe som kan skape kappestrid. Apostelen Paulus skrev: «Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre [egger til kappestrid med hverandre, NW] og bærer avvind imot hverandre!» (Gal. 5: 25, 26) De som er under innflytelse av Guds hellige ånd eller virksomme kraft, bestreber seg på å unngå en ånd som kan skape kappestrid, en egoistisk ånd, som får en person til å utfordre andre for å vise at han selv er bedre enn de er. Men ikke alle som spiller kort, har en slik ånd.

Hvis du i høy grad blir grepet av konkurranseånd når du deltar i et hvilket som helst spill, bør du naturligvis bestrebe deg på å bekjempe en slik følelse. Det kan være at du til og med vil synes at det på grunn av din følelsesmessige natur vil være bedre at du ikke deltar i ballspill, kortspill eller noen annen form for spill. Men det betyr naturligvis ikke at alle andre utvikler en slik ånd når de deltar i et spill. Det kan være at de deltar for fornøyelsens skyld og har en god samvittighet overfor både Gud og mennesker.

Enkelte kortspillere stoler på lykken; de setter sin lit til «lykkegudinnen». Er det riktig? Ikke ifølge Bibelen. Gud advarte sitt folk i gammel tid: «I som forlater Herren, som glemmer mitt hellige berg, som dekker bord for Gad [for lykkeguden, NW], og som fyller begeret med krydret vin for Meni [skjebneguden, NW], eder vil jeg overgi til sverdet.» (Es. 65: 11, 12) I disse tilfellene var det tale om falsk tilbedelse, men det uriktige i å stole på lykken kan ikke ignoreres av noen som ønsker å oppnå Guds godkjennelse. Det er imidlertid ikke alle kortspillere som stoler på lykken.

Enkelte tenker kanskje på den tid det tar. Hvis en ikke bare deltar i kortspill en gang iblant, kan det ta så mye tid at viktigere ting blir forsømt. Men det samme kan skje hvis en bruker mye tid til ballspill eller til å overvære konserter. Hengivne tjenere for Gud vil derfor være forstandige og unnlate å skyve bibelstudium og åndelige ting til side for å kunne delta i den slags virksomhet. De «kjøper den beleilige tid; for dagene er onde». (Ef. 5: 15, 16) Hvis medlemmene av en familie spiller kort en gang iblant og dette ikke setter sitt preg på hele deres liv, gjør de derfor ikke nødvendigvis noe som er galt.

Det betyr imidlertid ikke at alle former for kortspill er i harmoni med de bibelske prinsipper. I enkelte tilfelle er deltagerne med på hasardspill. De satser penger og håper på å vinne større summer. Enten en person vinner eller taper, kan hans selvkontroll litt etter litt bli undergravd. Han ser kanskje fram til å spille ofte, ikke for å få litt atspredelse, men for å vinne. Det fører lett til at han begynner å la være å ta hensyn til andre. Den som vinner, bryr seg ikke om at medspillerne har arbeidet hardt for de pengene han tar fra dem uten å ha arbeidet for dem. Snart kan spilleren bli grepet av ren og skjær griskhet, og han kan til og med komme til å benytte seg av uærlige metoder i et forsøk på å vinne.

Er alt dette noe Bibelen godkjenner? En kortspiller kan komme til å miste selvkontrollen, men en tjener for Gud bør bestrebe seg på å framelske denne egenskapen. Selvkontroll er en frukt av Guds hellige ånd, i likhet med kjærligheten, som ’ikke søker sitt eget’. (Gal. 5: 22, 23, NW; 1 Kor. 13: 4, 5) Bibelen godkjenner heller ikke kortspill som en måte å skaffe seg ting av verdi på. Bibelen anbefaler at en arbeider på en ærlig måte med sine hender, og apostelen Paulus formante noen som ikke oppførte seg som de skulle, til å arbeide og på den måten ’ete det brød de selv hadde tjent’. — 2 Tess. 3: 8—12, UO; Ef. 4: 28.

Hva så om kortspill skulle føre til at en person blir grisk? Eller sett at han blir uærlig. Ingen av delene sømmer seg for en som frykter Jehova. «Havesyke» mennesker hører med blant de urettferdige som ikke vil få «arve Guds rike». (1 Kor. 6: 9, 10) Gudfryktige mennesker vil dessuten bestrebe seg på å «fare rett fram i alle stykker». — Heb. 13: 18.

La oss nå anta at du ikke har noe å innvende mot visse former for kortspill, men at du kjenner en som ville ta anstøt hvis han så deg spille kort. Da vil du kanskje bestemme deg for ikke å gjøre det i hans nærvær. Apostelen Paulus, som tok hensyn til andres samvittighet, ba om at hans medtroende måtte vise skjønnsomhet, slik at de ’kunne dømme om de forskjellige ting og være uten anstøt’. — Fil. 1: 9, 10; jevnfør 1 Korintierne 8: 13.

Det er således en rekke viktige faktorer som må tas i betraktning når noen spør: «Skal vi spille kort?» Ungdommer bør naturligvis først drøfte saken med sine foreldre, og det kan være at disse vil la dem delta, men det kan også være at de ikke vil la dem gjøre det. Når det gjelder voksne, må en imidlertid være klar over at hver enkelt selv må avgjøre hvordan han vil stille seg til kortspill.