De sier fred, men ruster seg til krig
I DET siste er et slikt ord som détente blitt et vanlig uttrykk. En «avspenning», som ordet betyr, ser ut til å være i utvikling. Uttalelser fra verdens ledere ser ut til å understreke at de ønsker fred. De og deres tilhengere sier at de er trett av krig, at verden er moden for fred.
Merkelig nok har nasjonene også i løpet av den samme perioden iverksatt et av historiens mest omfattende våpenkappløp. Både industriland og utviklingsland kjøper og/eller selger våpen i et omfang som er uten sidestykke. Det er imidlertid særlig våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen som bekymrer resten av verden. Grunnen til det er disse landenes avanserte teknologi og våpnenes størrelse. Hvem er det som leder dette kappløpet?
Hvem vil vinne?
Meningene er delte selv blant dem som skulle være nøytrale. De store deltagerne i våpenkappløpet vil ikke gi nærmere opplysninger om mange av våpnene. De vil for eksempel ikke gi opplysninger om deres antall, størrelse og kapasitet. Sovjetrusserne skryter av at de har de største våpen; amerikanerne skryter av at deres våpen er mer treffsikre. Det sies at USA har over tre ganger så mange strategiske bombefly som sovjetrusserne — 496 mot 140.
På den annen side har sovjetrusserne flere undervannsbåter som er utstyrt med raketter. Men USA’s undervannsbåter sies å bevege seg mer lydløst og skal være vanskeligere å oppdage, og mange av de raketter de er utstyrt med, har mellom ti og 14 stridshoder. Siden midten av 1950-årene har Sovjetunionen økt antallet av sine marinefartøyer og gått forbi USA. Sovjetunionen har nå 221 større krigsskip, mens USA har 174.
I den senere tid har begge land i stor utstrekning konsentrert seg om utvikling av rakettvåpen. Men har ikke SALT-avtalene om begrensning av kjernefysiske våpen og andre avtaler mellom disse to stormaktene bidratt til å stanse framstillingen av rakettvåpen? Nei. SALT-avtalen gikk hovedsakelig ut på å begrense defensive rakettvåpen. Men hva med offensive rakettvåpen?
Ifølge den SALT-avtalen som kom i stand i mai 1972, fikk USA tillatelse til å ha 1054 interkontinentale raketter og 656 ubåt-raketter. Sovjetunionen fikk tillatelse til å ha 1618 interkontinentale raketter hvis den ikke bygde flere enn 950 ubåt-raketter. Hvorfor fikk sovjetrusserne tillatelse til å ha en større rakettstyrke? Fordi amerikanerne mente at de hadde en klar fordel framfor Sovjet på grunn av sine MIRV-raketter.
MIRV-raketter er raketter med flere kjernefysiske ladninger, som uavhengig av hverandre kan rettes inn mot forskjellige mål. Det sies at USA allerede har omkring 7000 slike stridshoder. Da SALT-avtalen ble undertegnet, så det kanskje ut til at USA hadde en fordel framfor Sovjetunionen, men USA fikk seg en overraskelse.
I 1973 begynte sovjetrusserne å eksperimentere med sine egne MIRV-raketter, noe som skapte frykt for at Sovjetunionen ville innhente og gå forbi USA. Men så traff USA mottiltak. Hvordan?
Ved å introdusere MaRV-rakettene. I likhet med en MIRV-rakett kan en MaRV-rakett utstyres med flere stridshoder, som hver for seg kan styres mot forskjellige mål. Stridshodene på en MaRV-rakett kan imidlertid manøvreres slik at de kan endre kurs i den siste delen av sin bane, idet de styres mot målet.
Men stormaktene lagrer ikke bare kjernefysiske våpen. De får også stadig flere ikke-kjernefysiske våpen. De mindre kriger som nylig er blitt utkjempet, har gitt både øst og Vest større erfaring med slike våpen.
Det ikke-kjernefysiske kappløpet
I Vietnam lærte USA for eksempel å kontrollere splintvirkningen av spesielle sprengbomber. Splintene fra en enkelt bombe som ble sloppet fra et jetfly og brakt til å eksplodere i en høyde av omkring 180 meter, kunne spres med drepende virkning over et 900 meter stort område. Et fly av typen F-4 Phantom kan frakte åtte slike bomber, og hvis det har spesielt utstyr, kan det frakte mellom 15 og 20.
Et annet våpen som spesielt ble prøvd i Vietnam, var «glidebomben». Før i tiden ble bombens fall utelukkende bestemt av tyngdekraften. Disse nyere typer blir imidlertid nøyaktig rettet inn mot målet ved hjelp av laserstråler eller fjernsyn. Selv konservative eksperter taler om en kommende «revolusjon» i krigføringen som følge av styrte bomber.
Under krigen i Midtøsten fikk de amerikanske militære eksperter seg visse overraskelser. De våpen som araberstatene benyttet, og som var framstilt i Sovjetunionen, var langt mer overlegne enn amerikanerne hadde ventet. De sovjetiske rakettene av typen SAM-7 som ble skutt ut fra mobile plattformer, ble på en effektiv måte brukt til å skyte ned israelske jagerfly. Likevel er det et forholdsvis rimelig våpen.
En stor del av den avgjørende krigføring i Midtøsten var basert på kamp mellom stridsvogner. Men en oppdaget også at en infanterist alene kunne gjøre det av med en fiendtlig stridsvogn. Til dette ble det brukt et høyeksplosivt panservernprosjektil. Det inneholder en viss mengde kobber. Når det eksploderer mot stridsvognen, utløses en stråle av smeltet kobber som brenner hull i stålet, røykforgifter mannskapet og får eventuelt sprengstoff til å eksplodere. Noen av disse panservernprosjektilene er trådstyrte, og den soldaten som skyter dem ut, kan derfor kontrollere dem på veien mot målet. Israelerne sier at det hovedsakelig var slike våpen som førte til deres tap av stridsvogner.
Noe annet som overrasket USA, var alt det utstyr av forskjellig slag til nattkamp som sovjetrusserne forsynte araberstatene med. Pentagon har satt fart i den amerikanske forskning angående nattkamp etter at en har funnet ut at sovjetrusserne har forbedret sine nattkikkerter og infrarøde instrumenter for stridsvogner, panservernraketter, granatkastere og lettere skyts. Lignende utstyr ble brukt av det amerikanske luftvåpen og den amerikanske marine i Vietnam.
Nervegass er for tiden gjenstand for stor diskusjon i USA. Én type, den binære nervegass, består av to kjemiske stoffer som er ufarlige så lenge de blir holdt atskilt. Men når de blir blandet, for eksempel idet en granat eksploderer, blir de dødbringende. To amerikanske eksperter på kjemiske våpen, Julian Perry Robinson og Mathew S. Meselson, fortalte en underkomité i Representantenes hus at USA har et lager av kjemiske våpen som er fire ganger så stort som ved slutten av den annen verdenskrig.
Men det er ikke bare USA og Sovjetunionen som kjøper og selger våpen. Andre, mindre nasjoner, gjør det samme.
De andre våpenkappløp
Det var mange som håpet at det bare var noen få, store nasjoner som ville bli atommakter, men deres forhåpninger ble gjort til skamme da India i mai 1974 foretok sin første kjernefysiske sprengning. Nå frykter en for at en rekke andre mindre nasjoner og til og med gangsterbander vil være i stand til å framstille kjernefysiske våpen. Siden India foretok sin kjernefysiske sprengning, er det blitt færre eksperter som avviser en slik mulighet. De opplysninger en trenger for å kunne framstille en atombombe, kan en finne i tilgjengelige dokumenter fra den amerikanske atomenergikommisjon. Den ubetydelige mengde plutonium som en trenger til bomben, blir stadig lettere tilgjengelig.
I mellomtiden vokser våpenlagrene i land etter land. Landene i Latin-Amerika ønsker for eksempel ikke lenger å overta avlagte amerikanske våpen, men ønsker å kjøpe kraftige, nye våpen. Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Peru og Venezuela var de seks land som betalte det meste av de 1,7 milliarder dollar som Latin-Amerika brukte til tunge våpen i årene 1967—1972. USA sto for bare 13 prosent av dette salget. Hvem var det som solgte resten?
De land som solgte resten av våpnene, var Storbritannia (35 prosent), som leverte krigsskip og jetfly, og Frankrike (22 prosent), som hovedsakelig solgte Miragejetfly og stridsvogner, foruten Vest-Tyskland, Canada og andre land. Og nå selger sovjetrusserne også våpen til Latin-Amerika.
Dette er ikke fullstendig nytt. Cuba har for eksempel tilhørt den kommunistiske leir en tid og sies å ha over 200 sovjetrussiske MIG-kampfly. Det er blitt anslått at sovjetrusserne i løpet av de siste ti årene har utrustet Cuba med våpen for omkring seks milliarder kroner. Men det sies at Peru i den senere tid også er blitt kunde hos sovjetrusserne. Landet har kjøpt omkring 200 stridsvogner og har tatt imot militære rådgivere fra Sovjet — de første på dette kontinentet.
De to mektigste land i Sør-Amerika, Brasil og Argentina, har nå begynt å framstille fly og skal etter sigende også drive rakettforskning.
I Asia finner det samtidig sted et ’lite våpenkappløp’. «Det nyeste statussymbol» i asiatiske land, sier Los Angeles-avisen Times, «er å ha [sin] egen våpenfabrikk.» Filippinene, Singapore og Sør-Korea produserer eller har planer om snart å begynne å produsere det amerikanske gevær av typen M-16. Malaysia, Indonesia og Burma framstiller maskingeværer og annet krigsmateriell. Det amerikanske forsvarsdepartement innrømmer at det har lagret våpen til en verdi av en milliard dollar som kan overdras USA’s allierte i Asia, Sør-Korea, Thailand og Sør-Vietnam, i tilfelle disse landene skulle bli innblandet i en framtidig krig.
Kjøp og salg av våpen i internasjonal målestokk er en realitet — til tross for at det snakkes om fred. Den økte handel med våpen i Sør-Amerika, Europa, Asia og Afrika fikk et nyhetsblad til å snakke om den ’globale økning i antall skytevåpen’.
Hvorfor kappløpet fortsetter
Hvis de store militærmakter på jorden virkelig ønsker fred, hvorfor fortsetter de da å øke sitt lager av krigsmateriell?
Én av grunnene er at de frykter for at deres fiender vil fortsette å ruste, selv om de selv sluttet å gjøre det. De mener at hvis de unnlater å ruste, vil motparten trekke den slutning at de er blitt svakere, og vil derfor overveie å gå til angrep. De forente staters forsvarsminister, James R. Schlesinger, sier: «Vi må bygge vår fredsstruktur på de harde kjensgjerninger i det internasjonale miljø, og ikke på det spinkle håp om en nær forestående fullkommengjørelse av menneskeheten.» Han beskylder Kreml for å bygge opp en omfattende kjernefysisk styrke.
Hvordan forholder det seg så på den andre siden? Den sovjetiske stabssjef general Viktor G. Kulikov sier: «I de store kapitalistiske land forholder det seg slik at forberedelsene til en ny krig, lagringen av våpen og forbedringen av våpnenes kvalitet, først og fremst de kjernefysiske våpens kvalitet, fortsetter og blir’ til og med intensivert.»
Ingen av partene stoler på hverandre. De er derfor begge fast bestemt på å ha den mest effektive militære beredskap. Den nå avdøde amerikanske general Tooey Spatz sa en gang: «Å ha det nest beste fly er som å ha det nest beste kort når en spiller poker» — det er ikke til noen nytte. For å skaffe seg det «beste» blir det brukt flere og flere penger til våpen. Det amerikanske bombefly B-1 koster nå 76 millioner dollar; det er blitt nesten 20 millioner dollar dyrere i løpet av de siste månedene. Det supersoniske kampfly F-15 vil komme til å koste over 12 millioner dollar.
Men mange spør: ’På begge sider har de allerede nok våpen til å utslette fienden mange ganger. Hvorfor fortsetter de da å bruke alle disse pengene for å framstille enda flere våpen?’
’Fordi,’ sier de militære ekspertene, ’dette våpenkappløpet er annerledes.’ På hvilken måte er det det? De hevder at det er nødvendig for dem å ha de nye våpnene fordi det gir dem flere alternativer under en krig. Tidligere våpenkappløp tok sikte på en ’gjensidig sikker ødeleggelse’. En krigstrusel betydde da med andre ord total krig, en internasjonal katastrofe. Nå hevder de militære imidlertid at de ønsker å kunne sette i gang mindre kriger, å gjengjelde like for like. Hvis sovjetrusserne for eksempel gikk til angrep på en amerikansk base, kunne USA gi svar på tiltale ved å gå til angrep på et lignende sovjetrussisk mål. Kappløpet må fortsette, sier de, hvis de skal kunne skaffe seg disse nyere, mer avanserte våpen.
Men det er andre grunner til at utviklingen av slike våpen fortsetter. Enkeltpersoner — ikke bare nasjoner — er berørt. Politiske ledere frykter for å bli upopulære hvis det ser ut til at de står svakt overfor fienden eller oppmuntrer til nedrustning. Tusenvis av vanlige menneskers arbeid er avhengig av militærbudsjettet; å sette ned eller stanse produksjonen vil ramme dem personlig i økonomisk forstand.
Men hvilket fornuftig menneske ønsker at det skal bryte ut en total internasjonal konflikt? Ingen. Likevel fortsetter våpenkappløpet og fører menneskene i retning av en slik konflikt. Hvorfor? Kan det være noe annet som driver herskerne på jorden og deres tilhengere til å fortsette rustningskappløpet? Det vil være logisk å tro det.
En dypereliggende årsak
Bibelen viser hva den dypereliggende årsak er. Vi kan lese om dette i Åpenbaringen 16: 14, 16: «Djevle-ånder . . . går ut . . . for å samle dem til krigen på Guds, den allmektiges, store dag . . . på det sted som på hebraisk heter Harmageddon.» Ja, drevet av usynlige demoner ruster i virkeligheten «kongene på jorden og deres hærer» seg for å kjempe mot Gud. — Åpb. 19: 11—13, 19.
Verdsligsinnede mennesker tviler kanskje på at demonene påvirker nasjonene og samler dem til en krig mot Gud. Men hvem av dem kan oppriktig benekte at «kongene på jorden og deres hærer» til tross for alt sitt snakk om fred virkelig ruster seg til noe?
Dette skriftstedet kan naturligvis ikke bety at alle hærene i verden skal samles på det bokstavelige sted som kalles Megiddo, og som i gammel tid behersket en strategisk gjennomgangsvei i Midtøsten. Det vil ikke være plass nok på dette stedet til alle hærene. Hva betyr da det bibelske uttrykket «Harmageddon»?
Ved det gamle Megiddo ble det i sin tid utkjempet avgjørende slag. Bibelens bruk av dette uttrykket viser derfor at et stridsspørsmål har oppstått — ellers kunne det ikke bli noen krig. Hvilket stridsspørsmål er det? ’Konger’ hersker over ’riker. Disse kongene ønsker derfor tydeligvis å bevare sitt herredømme. Men Gud har også en hensikt med hele jorden. Bibelen viser at den tid er nær da han gjennom Jesus Kristus har til hensikt å fjerne alle motstandere av hans rettferdige styre over jorden.
Mener du at det er sannsynlig at nasjonene vil overgi sitt herredømme til Gud og Kristus når tiden er inne? Finnes det noe eksempel i historien som viser at det kunne tenkes at de ville gjøre det? Har de ikke alltid vært fast bestemt på ikke å gi fra seg så mye som en tomme av sitt territorium?
Det er ikke slik å forstå at nasjonene bevisst planlegger å utkjempe et slag med Gud eller i det hele tatt overveier en slik mulighet. Men de bestrebelser som nasjonene gjør seg for å styre jorden på sin måte uten å bry seg om hva som er Guds hensikt, gjør en konfrontasjon absolutt nødvendig. De vil bli brakt til det punkt da de i forening bruker makt for å forsøke å holde fast på sin egen form for herredømme. Gud vil reagere ved å gå til motoffensiv mot dem. Hvilke følger får det?
Åpenbaringen, kapittel 19, beskriver hvordan han (Jesus Kristus) som kjemper seierrikt for Gud, beseirer ’kongene og krigshøvdingene’ på jorden. Gud vil bevare dem som han betrakter som rettferdige. Demonene, som har appellert til nasjonenes naturlige tilbøyelighet til å beskytte sitt herredømme, ville glede seg hvis de kunne få se jorden bli en forgiftet, forkullet planet. Men Gud vil ikke tillate at det skjer. Demonene vil selv bli fjernet. — Åpb. 12: 12; 19: 11 til 20: 3.
Alle de bestrebelser som blir gjort på det nåværende tidspunkt for å få i stand en avspenning, kan derfor ikke skjule den sannhet at nasjonene vil oppby alle sine krefter for å holde fast på sitt herredømme. De sier kanskje fred, men krig er uunngåelig. Når den største av alle kriger er blitt utkjempet, vil «kongene på jorden og deres hærer» være borte for all tid. Først da vil det bli virkelig og varig fred på jorden.
[Ramme på side 5]
«Vi finner at De forente stater i dag snakker om fred, men samtidig utvikler nye kjernefysiske våpen, som blir stadig frykteligere og mer effektive og dødbringende enn de forrige, og at situasjonen stort sett er den samme i Sovjetunionen. Vi finner at politikerne på begge sider i stadig større utstrekning lar seg overliste, villede og stanse av innenlandske krefter som har interesser i lagre av strategiske våpen. Det verdensomfattende arsenal av kjernefysiske stridshoder fortsetter å øke med svimlende hastighet.» — «The Bulletin of the Atomic Scientists».
[Ramme på side 6]
«Det er meget mulig at én eller flere terrorister uten høyere vitenskapelig eller teknisk utdannelse nå vil kunne framstille et enkelt, men ødeleggende atomvåpen. Det er den slutning stadig flere atomeksperter har kommet til.» — Bladet «Time» for 13. mai 1974.
[Oversikt på side 4]
VÅPENARSELNALET ØKER I EN «FREDSTID»
USA USSR
1710 INTERKONTINENTALE RAKETTER 2358
OG UBÅT-RAKETTER
7000+ KJERNEFYSISKE STRIDSHODER 2300
496 STRATEGISKE BOMBEFLY 140
41 ATOMUBÅTER 42
174 STORE KRIGSSKIP 221