Hva er formålet med alle romferdene?

VISSTE du at en av de viktigste grunnene til at det blir foretatt romferder, er at en prøver å finne liv utenfor jorden?

Vitenskapsmenn som tror på utviklingslæren, er av den oppfatning at det må ha utviklet seg liv på noen av de andre planetene i det uendelige univers. De håper dessuten at utforskingen av en annen planet vil kaste lys over hvordan livet på jorden begynte.

Mange vitenskapsmenn tror også at det sannsynligvis myldrer av utviklede, fornuftutstyrte vesener i universet. Evolusjonistenes leting etter liv utenfor jorden fortsetter derfor i stort omfang.

Ja, ifølge en rapport som ble fullført av det amerikanske vitenskapsakademis romfartsutvalg, er letingen etter liv utenfor jorden «et vitenskapelig foretagende av største validitet og betydning . . . den betydning og de følger den har for biologien, gjør det berettiget å gi den høyeste prioritet blant alle mål innen romvitenskapen — ja, i romfartsprogrammet i sin helhet». Er du enig?

Det finnes naturligvis andre viktige grunner til at romferdene blir foretatt. Forskjellige vitenskapelige formål blir oppgitt, for eksempel ønsket om å lære himmellegemenes sammensetning å kjenne og å finne ut hvordan forholdene er på forskjellige planeter.

Nysgjerrighet og ønsket om å gjøre det «umulige» er også medvirkende faktorer.

Flere grunner

Det er i virkeligheten mye mer som ligger til grunn for romferdene enn ønsket om vitenskapelig opplysning, søkingen etter liv og menneskets nysgjerrighet og ønske om å gjøre det «umulige». Og hva er det? Nasjonalistisk prestisje.

Amerikanernes romfartsprogram kom for eksempel for alvor i gang etter at russerne hadde skutt opp sin Sputnik. Boken Journey to Tranquility sier således om amerikanernes prestasjoner i rommet:

«Prosjektet var et katastrofetiltak. Det ble påbegynt som en rask reaksjon på en overhengende krise: den krise som en tenkte seg oppsto på grunn av Sovjets triumfer i rommet. . . . Den avgjørende side ved truselen var imidlertid dens betydning for den amerikanske prestisje. Det var denne frykt som tilskyndte president Kennedy. . . . Prestisje . . . i tillegg til den oppfatning at Amerika ikke kunne tillate seg å bli slått av russerne. Det ble således satt likhetstegn mellom prestisje og makt i verden, og månen ble betraktet som et middel til å øke denne makt.»

At prestisje var en viktig beveggrunn, framgår av et memorandum fra president John F. Kennedy datert 20. april 1961 til den amerikanske visepresident, som var formann for presidentens rådgivende organ for luftfarts- og romanliggender.

President Kennedy spurte:

«Har vi noen sjanse til å slå russerne ved å anbringe et laboratorium i rommet, foreta en reise rundt månen, sende en rakett til månen eller sende en rakett til månen og tilbake igjen med et menneske om bord? Er det noe annet romfartsprogram som gir håp om dramatiske resultater, og som vi kunne vinne?»

Dermed begynte kappløpet i rommet, og hittil har Sovjetunionen og De forente stater til sammen stått for over 1000 bedrifter i rommet. Nasjonalistisk prestisje har således vært en mer direkte årsak til at romferdene er blitt foretatt, enn evolusjonistenes søken etter liv utenfor jorden.

Betenkeligheter og spørsmål som har oppstått

Etter suksessen i forbindelse med Apollo-ferdene til månen var det mange lovord å høre. President Nixon sa til og med: ’Kan vi ikke se Guds hånd i dette?’

Det var imidlertid forskjellige meninger om dette spørsmålet. Bladet Time for 1. januar 1973 sa for eksempel: «Feilen ved en slik uttalelse [av president Nixon] ligger i den antagelse at erobringen av rommet er et så enestående gode at Gud ville være så nådig å gi den spesiell beskyttelse. Hvis motivene ble tatt med i beregningen — særlig den utilslørte sjåvinisme som var motivet for mange av dem som stemte for bevilgningene til Apollo-prosjektet — ville det ha vært guddommelig vrede snarere enn velvilje som ledsaget det.»

Ja, mange har hatt betenkeligheter og spørsmål i forbindelse med menneskenes bedrifter i verdensrommet. Et av de viktigste spørsmålene dreier seg om hvorvidt Apollo-programmet var verdt 25 milliarder dollar (cirka 150 milliarder kroner). Hva kunne ha blitt utrettet ved hjelp av de pengene hvis de var blitt brukt til å forbedre forholdene på jorden? «Er det å nå månen den eneste ’umulighet’ vi kan tenke oss?» spør Amitai Etzioni i sin bok The Moon-Doggle. «Jorden har aldri vært fri for sult eller krig. De som er så ivrige etter å ta imot ’umulige’ utfordringer, er hjertelig velkommen til å forsøke seg på disse.»

Denne forfatteren sier at det også hersker tvil om hvorvidt de mange vitenskapelige mål som blir brukt som et påskudd for å fremme romferdene, virkelig er relevante: «Slike uttalelser som at romsondene vil kunne si oss ’hvordan universet blir holdt i virksomhet’ og ’hvordan livet på jorden begynte’, er en opprørende fornærmelse mot rettlinjet tenkning, en prangende innpakning av en interessant, men langt fra sensasjonell rekke undersøkelser.»

Et nærliggende spørsmål som også trenger å bli undersøkt, er om det er verdt store pengesummer å prøve å finne utviklede livsformer på andre planeter. Hvor forstandig eller uforstandig er en slik søken?

Og når det gjelder nasjonalistisk prestisje, kan vi spørre: Har resultatet vært verdt anstrengelsene for de nasjonene som har deltatt i kappløpet? Det er mange i De forente stater som mener at det var verdt 25 milliarder dollar å plante det amerikanske flagg på månen seks ganger. Men ikke alle er enige i det. Boken Journey to Tranquility sier: «Utviklingen tyder sterkt på at når det gjelder de kortsiktige virkninger en søkte å oppnå, kommer Apollo-prosjektet til å bli regnet med blant de mer opplagte feilberegninger i det 20. århundre. Selv om den mest direkte oppgaven ble utført til fullkommenhet, ble det endelige mål lagt i ruiner. Menneskene tok sitt skritt på månen, men det ble ikke tatt noe kjempesprang hva det å gjøre det amerikanske levesett mer tiltrekkende angår.»

Men selv om De forente stater kanskje ikke oppnådde prestisje til en verdi av 25 milliarder dollar som følge av Apollo-programmet, ga dette programmet menneskene en ny forståelse av månen og tvang dem til å revidere noen av sine teorier om den.