Karnevalsfeiringen og dens opprinnelse

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Frankrike

DEN årlige karnevalsfeiringen i Nice var over. I over en uke hadde byen vært i feststemning: Vogner fylte hovedgaten, mennesker inni pappfigurer med enorme hoder og røde ansikter vandret gjennom gatene, fulgt av en rekke blomstersmykte vogner fulle av unge menn og piker som danset og sang.

Gatene gjenlød av de gjennomtrengende hylene fra unge piker og kvinner som det ble kastet konfetti over. Mange mennesker bar groteske masker eller var forkledd på annen måte. «Prins Karneval», en kjempestor mannsfigur av papp med krone på hodet, er festens sentrale skikkelse. På den siste dagen av feiringen blir denne figuren under stor høytidelighet ført til stranden og brent.

Feiringen var over. Victory Avenue var igjen som før. Bilkøene beveget seg sakte framover, og på fortauene hastet folk av sted som de pleide. Mens jeg gikk nedover gaten, tenkte jeg på den feiringen som akkurat var slutt. Jeg hadde nettopp foretatt en del undersøkelser i forbindelse med karnevalsfeiringen og kunne ikke annet enn tenke på hvor utbredt denne skikken er, og på dens særegne opprinnelse.

En løssloppen fest

I mange byer verden over hvor den romersk-katolske religion blir praktisert, feires det karneval. Maskebæring, opptog, sanger og offentlige festligheter er vanlige innslag i denne feiringen.

Karnevalsfeiringen begynner vanligvis noen dager før askeonsdag, den første dagen i den 40 dager lange fasten som den romersk-katolske kirke har. I fastetiden er det tradisjon blant katolikker å faste, det vil si de spiser bare ett måltid om dagen. Dagen før askeonsdag, som kalles fetetirsdag (fransk: Mardi gras), er den siste dagen i karnevalsfeiringen. Et karneval feires mange steder som en virkelig løssloppen fest som ofte varer i tre dager, men noen steder feires det karneval i flere uker. Bladet Newsweek sa:

«I Rhindalen hjalp plutselig tolerante politimenn overstadig berusede personer opp fra fortauene og støttet dem opp mot lyktestolpene. ’Es ist ja Karneval’ (Det er jo karneval), sa de med en skuldertrekning. . . .

Med løssloppenhet (en løssloppenhet som uvegerlig fører til flere fødsler i oktober og november) holder vesttyskerne i Rhindalen og Sør-Tyskland sine årlige orgier før fasten gående til siste minutt av fetetirsdag.

I Rhindalen . . . er Karnevalfreiheit (karnevalsfrihet) en lovlig unnskyldning for nesten hva som helst, bortsett fra mord og fyllekjøring. . . . München tar også i juridisk henseende hensyn til Fasching [fastelavn] . . . ’Gå hjem og glem hele saken’ er det råd mang en dommer har gitt ektepar som vil ha skilsmisse. ’Det var jo bare Fasching.’»

Denne rapporten om karnevalstiden i Tyskland ble laget for flere år siden. I forbindelse med karnevalsfeiringen i 1972 sa bladet Time: «Det skulle ha vært den mest overdådige og mest utsvevende Fasching som noen gang var blitt feiret i München. . . . Alt var gjort rede til at folk i München skulle kaste seg ut i en måned med drikking, kjønnslig omgang — dommere betrakter ikke ekteskapsbrudd som en skilsmissegrunn under Fasching — og tåpeligheter, slik de alltid har gjort, . . . I år har imidlertid festen vært en fiasko.»

Hvorfor? Hva var det som la en demper på utsvevelsene i München? Emil Vierlinger, en lege i byen, forklarte: «De unge i vår tid feirer Fasching hele året. Alle moderne butikker selger mer groteske klær, og de kan danse villere og til mer støyende musikk i et hvilket som helst diskotek.» Legen hevdet med andre ord at vår tid er så preget av løssloppenhet og umoral at menneskene ikke lenger trenger et karneval som en unnskyldning for å oppføre seg tøylesløst.

Mange steder ser det imidlertid ut til at det ikke er blitt lagt noen demper på de utskeielser og den løssloppenhet som preger feiringen. Bladet Time for 14. februar 1969 sa: «Karnevalstiden er, som alle vet, den tid da Brasil kaster seg ut i verdens største orgie, et løssloppent opptog som varer i fire dager, støttet av sambaens berusende rytme.»

Bladet The National Geographic for november 1971 sa om denne feiringen på Trinidad: «Karnevalet begynner ved soloppgang mandagen før askeonsdag. Deltagerne, som har ’tyvstartet’ hele natten, strømmer ned til sentrum av Port of Spain som et opptog — en hvirvelstrøm av mennesker og musikk. Noen vifter med grønne greiner, et fruktbarhetssymbol som er like gammelt som menneskeheten. Alle danser til den livlige rytmen fra steel-bands.»

Tilknytning til fasten

Du synes kanskje at disse karnevalsfeiringene er noen merkelige religiøse feiringer, spesielt i tilknytning til en religion som gir seg ut for å være kristen. ’Hvilken forbindelse er det mellom karnevalet og den katolske kirkes lære og skikker?’ undres du kanskje på. ’Hvor stammer ordet «karneval» fra?’

En alminnelig utbredt oppfatning er at ordet «karneval» har forbindelse med det at en skal avholde seg fra kjøtt under den katolske fasten. Det sies at ordet stammer fra det latinske carne vale, som betyr «farvel, kjøtt». The Encyclopædia Britannica sier således: «Karneval er den siste festen før den strenge, 40 dager lange fasten da en avholder seg fra kjøtt.»

’Men hvilken forbindelse er det mellom drukkenskap, seksuelle utskeielser og utsvevelser, som er så karakteristiske for karnevalsfeiringer, og feiringen av den romersk-katolske fasten?’ vil noen kanskje spørre.

Det ser ut til å være liten forbindelse mellom dem, vil oppriktige katolikker, som ser med beklagelse på disse tøylesløse feiringene, være raske til å si. Hvorfra stammer så slike karnevalsskikker som det å iføre seg maskeradeantrekk, «ta livet av» karnevalsfiguren, drikke seg full, oppføre seg tøylesløst og ha opptog med vogner som noen ganger minner om båter på hjul?

Det tyske navnet betegnende

I tysktalende land blir den festen som holdes før fasten, kalt Fasching og også Fastnacht eller Fasenacht. En mener at dette uttrykket skriver seg fra det tyske ordet fasen eller faseln, som betyr ’å tøyse’, ’å vrøvle’. Carl Rademacher, som er direktør for det forhistoriske museum i Köln, sier derfor at det tyske navnet på festen «således betegner en tåpelig, lystig og tøylesløs fest». Og som Rademacher påpekte, stemmer dette navnet «godt overens med mange alminnelige trekk ved karnevalsfeiringen».

De spill som blir framført i forbindelse med fastelavn, ser ut til å bekrefte den oppfatning at navnet på festen skriver seg fra ord som betyr ’å tøyse’. The Standard Dictionary of Folklore, Mythology and Legend av Funk & Wagnall sier: «Fastelavnsspillene har utviklet seg fra de grovkornete sangene og narrestrekene til de maskeradedeltagerne som fulgte de gamle germanske opptogene med båter på hjul.» Carl Rademacher sier også: «Vi finner gjentatte henvisninger til bruken av slike båt-vogner i tyske byer i middelalderen.»

Det sies at de prosesjoner som fulgte en slik båt på hjul, skal ha vært temmelig tøylesløse. En munk fortalte om en fest i året 1133 hvor en av disse båter på hjul ble ført fra Aachen i Tyskland til Holland ledsaget av en stor prosesjon av menn og kvinner. Kvinnene, som bare hadde på seg et kort skjørt, danset, sier munken, «i djevelsk tøylesløshet» rundt båt-vognen.

Kan slike opptog ha noen forbindelse med vår tids karnevalsfeiringer, som også omfatter maskerader, dans, tøylesløshet og i noen tilfelle, som i karnevalet i Nice, vogner som ligner båter? Hvor stammer disse opptogene med båter på hjul fra?

En annen betydning av ordet «karneval»

Det er interessant å merke seg at en rekke oppslagsverk sier at ordet «karneval» også kan ha en annen opprinnelse. The Standard Dictionary of Folklore, Mythology and Legend av Funk & Wagnall sier: «Det blir forklart at ordet ’karneval’ . . . kommer fra carrus navalis, sjøens vogn, et båtlignende kjøretøy på hjul som ble brukt i Dionysos-opptogene (senere i andre festopptog), og hvorfra det ble sunget alle slags satiriske sanger.»

Kan det være mer riktig å si at ordet «karneval» stammer fra carrus navalis? Etter at Carl Rademacher hadde undersøkt de fester mange folk i gammel tid holdt, fester som innbefattet vogner som lignet båter, seksuelt betonte danser og maskerader, trakk han den slutning at det «er mye som taler for» at ordet har denne opprinnelsen.

Har sin rot i hedenskapen

Men uansett hvor ordet «karneval» stammer fra, er det tydelig at denne festen, som blir holdt før fasten, er av hedensk opprinnelse. Encyclopædia of Religion and Ethics, som er utgitt av James Hastings, sier:

«De atenske opptogene med en båt-vogn ble holdt til ære for guden Dionysos. Festen i forbindelse med tilbedelsen av Dionysos hadde sitt motstykke i den romerske bacchannlia-festen og også i saturnalia- og lupercalia-festen — fester som i slutten av den romerske perioden var preget av løssloppenhet og uhemmet frihet, og som medførte at lov og orden så å si ble midlertidig opphevet. Den ånd som gjorde seg gjeldende, og visse spesielle skikker ble overført spesielt til karnevalet, og det forklarer hvorfor denne festen har fått sin spesielle karakter i områder hvor den romerske sivilisasjon har vært enerådende.» — Bind 3, side 226.

At det karneval som blir feiret i katolske land, virkelig er en etterligning av en gammel, hedensk fest, blir også sagt i The Encyclopædia Britannica, 11. utgave. Dette verket gjør også kjent pavenes innstilling til denne festen og sier:

«I gammel tid begynte karnevalet på helligtrekongersdag (6. januar) og varte til midnatt fetetirsdag. Det er ingen tvil om at denne perioden med tøylesløshet representerer et kompromiss som kirken alltid har vært villig til å inngå når det gjelder de hedenske festene, og om at karnevalet i virkeligheten svarer til den romerske saturnalia-festen. Roma har alltid vært et hovedsete for karnevalsfeiring, og selv om noen paver, spesielt Clemens IX og XI og Benedict XIII, forsøkte å få en slutt på utskeielsene i forbindelse med bacchanalia, har mange av pavene vært karnevalets store beskytter og støtte.» — Bind 5, side 366.

Men du spør kanskje: ’Hvorfor har religiøse ledere, som har hevdet at de er kristne, sett gjennom fingrene med og til og med fremmet en fest som er av hedensk opprinnelse?’

Det er fordi disse hedenske festene var dypt rotfestet blant folk i gammel tid. De var så populære at folk ikke ønsket å gi avkall på dem. Kirken inngikk derfor et kompromiss og lot folk få beholde sine fester, men ga disse festene en ny betydning og innlemmet dem i kirkens lære, slik det for eksempel er blitt gjort med fasten. Encyclopædia of Religion and Ethics av James Hastings sier:

«For å få i stand en ønskelig forandring av rotfestede, populære fester som ikke uten videre kunne avskaffes, valgte kirken å gi dem kristne motiver — en fremgangsmåte som i meget stor utstrekning er blitt benyttet når det gjelder karnevalsfeiringen.»

Henrettelsen av «prins Karneval»

Som allerede nevnt er det slik her i Nice at en kjempestor figur som kalles «prins Karneval», ved slutten av karnevalet blir ført til stranden og brent. Dette er et avsluttende trekk ved mange karnevalsfeiringer. Hvor stammer denne skikken fra?

Det er interessant å legge merke til at det finnes en bemerkelsesverdig parallell til dette ved karnevalet i de gamle hedenske festene. I sin bok The Golden Bough sier James G. Frazer angående dette:

«Likheten mellom saturnalia i gammel tid og karnevalet i Italia i moderne tid er ofte blitt omtalt; men i lys av alle de kjensgjerninger som foreligger, kan vi med rette spørre om ikke likheten er så stor at disse festene kan sies å være identiske. Vi har sett at i Italia, Spania og Frankrike, det vil si i de land hvor Romas innflytelse har vært sterkest og vart lengst, er et iøynefallende trekk ved karnevalet en grotesk figur som er et symbol på festen, og som etter en kort tilværelse med ære og utskeielser blir skutt, brent eller på annen måte tilintetgjort offentlig, mens befolkningen later som om den sørger, eller gir uttrykk for ekte glede. Hvis den oppfatning av karnevalet som her blir antydet, er riktig, er denne groteske figuren ikke noen annen enn en direkte etterfølger av den kongen som var knyttet til saturnalia-festen, festens herre [som ved slutten av den gamle hedenske festen også ble tilintetgiort].»

En fest for sanne kristne?

Blir karnevalet en kristen fest fordi det er blitt godtatt av den romersk-katolske kirke og også er blitt godtatt og støttet av forskjellige paver?

Spør deg selv: Er det sannsynlig at Jesus Kristus eller hans apostler tok del i de fester som karnevalet stammer fra, og i den drikking, de umoralske handlinger og den tøylesløse dansen som hørte med til disse gamle festene? Hvis de ikke gjorde det, hvordan kan en da være en sann etterfølger av Kristus og samtidig ta del i karnevalsfeiringer i vår tid? Tenk over den bibelske formaningen:

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? . . . Derfor, gå ut fra dem og skil eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» — 2 Kor. 6: 14—17.

Hvis en ønsker å adlyde denne bibelske formaningen, må en avholde seg fra å ta del i alle former for karnevalsfeiringer, som har sin opprinnelse i hedenske fester, som Gud betrakter som urene.