«Ditt Ord er sannhet»

Hvorfor blir treenighetslæren framholdt?

IFØLGE treenighetslæren, som det store flertall av kristenhetens kirkesamfunn forfekter, er Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd ’ett guddommelig vesen, men likevel tre personer’. Alle tre sies å være ’jevnbyrdige og like evige’. Læren betraktes som et mysterium som aldri kan bli forstått fullt ut. Men hva er opprinnelsen til dette mysterium?

New Catholic Encyclopedia sier: «Det innrømmes blant . . . bibelske teologer, innbefattet et stadig større antall romersk-katolske, at en ikke bør snakke om treenighetslæren i Det nye testamente uten alvorlig forbehold. Religionshistorikere og systematiske teologer erkjenner likeledes at når en uten forbehold taler om treenighetslæren, har en beveget seg fra den første kristne tid og fram til, la oss si, det siste kvartal av det fjerde århundre. Det var først da at det som kunne kalles det definitive treenighetsdogmet ’én Gud i tre personer’, ble fullstendig opptatt i det kristne liv og tenkesett.» Det blir således innrømmet at treenighetslæren, som det store flertall av kristenhetens kirkemedlemmer tror på, ikke blir framholdt som sådan i Bibelen.

Angående formuleringen av treenighetslæren sier New Catholic Encyclopedia videre: «Det ble kirkefedrenes og de første kirkemøters oppgave å formulere mysteriet om Kristus, sann Gud og sant menneske, i nøyaktige og tekniske vendinger.»

På bakgrunn av dette oppstår det en rekke spørsmål: Hvorfor blir ikke treenighetslæren tydelig framholdt i de hellige skrifter? Har formuleringen av dette «mysteriet» noen støtte i Bibelen? Kan det være at de som var med på å utforme treenighetslæren, i virkeligheten avvek fra den sanne kristendoms lære?

Allerede i det første århundre etter Kristus hadde falske lærere sneket seg inn i den kristne menighet. Apostelen Paulus skrev til de kristne i Galatia: «Det er . . . noen som forvirrer eder og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!» (Gal. 1: 7, 8) Den samme apostelen advarte de kristne med tanke på den framtidige utvikling og sa: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer.» — 1 Tim. 4: 1.

Ettersom treenighetslæren ikke ble fullstendig utformet før i den siste delen av det fjerde århundre etter Kristus, er det en åpenbar mulighet for at de som var ansvarlige for utformingen, hadde falt fra det første århundres kristendom. Vi bør derfor ønske å finne ut om treenighetslæren har noen støtte i Bibelen eller ikke. En som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, ønsker naturligvis ikke å holde seg til «djevlers lærdommer», det vil si, lærdommer som er i strid med Guds sannhet.

Enkelte vil kanskje bli overrasket over å få vite at buddhismens treenighet blir beskrevet nesten på samme måte som kristenhetens treenighet. Vi leser om den buddhistiske treenighet: «De tre er alle innbefattet i ett vesen. De tre er de samme som én; ikke én, og likevel ikke forskjellige; uten deler eller sammensetning. Når de tre personene blir betraktet som én, blir de omtalt som Den fullkomne (Tathagata). Det er ikke noen egentlig forskjell [mellom de tre personene i treenigheten]; de er åpenbaringer, forskjellige sider av det samme uforanderlige vesen.» Det sier seg selv at formuleringen av buddhismens treenighetslære ikke har noen forbindelse med Bibelen.

Kan det samme være tilfelle med kristenhetens treenighetslære? The Catholic Encyclopedia for School and Home innrømmer: «Treenigheten var ukjent for folk som levde før Jesu tid.» I et forsøk på å forklare hvorfor treenighetslæren ikke blir tydelig framholdt i de kristne greske skrifter, sier New Catholic Encyclopedia: «I Det nye testamente foregikk åpenbaringen av Kristi guddom gradvis, forsiktig og hovedsakelig indirekte. En støter aldri på en direkte uttalelse: Kristus er Gud. Det måtte være slik hvis troen skulle få innpass hos jødene.» Men kan det ikke like godt være at Jesus Kristus aldri sa at han var jevnbyrdig med og like evig som Faderen, fordi det simpelthen ikke var tilfelle?

De hellige skrifter taler ikke om Jesus Kristus i et dunkelt språk, et språk som måtte klargjøres og mange år senere formuleres av prester til et mysterium som ingen forstår. Jesus Kristus blir kalt «Guds Sønn», ikke ’Gud Sønn’. Bare det at han blir kalt «Sønn», viser at han har en begynnelse. Det er derfor Bibelen sier at han er «den førstefødte framfor enhver skapning» og «Guds skapnings begynnelse». — Kol. 1: 15; Åpb. 3: 14, LB.

Ikke engang etter sin oppstandelse og himmelfart fikk Jesus en like høy stilling som sin Far. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» (1 Kor. 11: 3) «Sønnen [skal] selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.» (1 Kor. 15: 28) I Åpenbaringen omtaler den herliggjorte Herren Jesus Kristus gjentatte ganger sin Far som «min Gud». I Åpenbaringen 3: 12 leser vi for eksempel: «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.» Dette er i full overensstemmelse med det Jesus tidligere hadde sagt til Maria Magdalena: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» — Joh. 20: 17.a

I betraktning av Bibelens klare vitnesbyrd er det tydelig at treenighetslæren er det som New Catholic Encyclopedia innrømmer at den er — et mysterium som er blitt utformet av menn som levde mange år etter at Bibelen var blitt nedskrevet. Utformingen av dette mysteriet i det som angivelig er «nøyaktige og tekniske vendinger», har i virkeligheten skapt så stor forvirring at millioner av mennesker i århundrenes løp ikke har klart å se forskjellen mellom uttrykkene «Guds Sønn» og ’Gud Sønn’. I stedet for å ’bøye seg i Jesu navn og bekjenne at han er Herre, til Gud Faders ære’ har de tilbedt noe som de innrømmer at de ikke forstår — en mystisk, treenig Gud. (Fil. 2: 10, 11) Treenighetslæren har således gjort det umulig for millioner av mennesker å tilbe Gud «i Ånd og sannhet» og har vanæret Gud ved å benekte at han alene er universets Overherre. — Joh. 4: 24.

[Fotnote]