Barnefødsler gjennom tidene

DET å føde barn er noe som er av nesten like gammel dato som det å spise og drikke. Det er noe som går helt tilbake til den dag da den første kvinne, Eva, fødte sin førstefødte sønn, Kain. Ettersom barnefødsler er av fundamental betydning for hele menneskeslektens eksistens, oppstår det en rekke interessante spørsmål.

Hvorfor skal for eksempel en så grunnleggende naturlig funksjon være så smertefull for moren? Og ettersom de fleste kvinner i de såkalte industriland i dag føder på velutstyrte fødselsklinikker, kan en spørre hvordan kvinnene klarte seg før i tiden.

Da Eva fødte Kain, var det ingen velutdannet jordmor til stede. Det ser ut til at hun greide seg ganske bra alene eller i alle fall bare med hjelp fra sin uerfarne mann, Adam. Hvorfor alt dette oppstuss omkring en barnefødsel i vår tid? Er det mulig at vi kan lære noe verdifullt ved å undersøke hvordan det gikk for seg før i tiden?

Hvorfor fødselsveer?

Når det gjelder de smerter og farer som er forbundet med det å føde barn, skulle kvinner, hvis evolusjonsteorien er sann, ha like lett for å føde som dyrene. Men dette er tydeligvis ikke tilfelle. Vitenskapen har ingen fornuftig forklaring på hvorfor det er så stor forskjell mellom dyrefødsler og barnefødsler.

Det er bare Bibelen som kaster lys over dette spørsmålet. Den viser at vanskelighetene i forbindelse med barnefødsler er en direkte følge av den synd den første kvinne begikk mot sin Skaper, som hadde gitt henne evnen til å føde barn. Etter at Eva hadde gjort opprør mot Gud, sa han til henne: «Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn.» — 1 Mos. 3: 16.

Det er nok så at de vanskeligheter en kvinne har under en fødsel, for en stor del er avhengig av hennes fysikk og det liv hun lever. Moderne metoder som går ut på å forberede vordende mødre på fødselen, kan dessuten lindre en del av smertene. Ikke desto mindre finnes det millioner av kvinner av alle raser som vil være enige i at Guds ord til Eva har vist seg å være sanne. Hvordan har kvinner gjennom tidene stilt seg til dette problemet?

Barnefødsler blant hebraiske kvinner

Bibelen omtaler bare på noen få steder den måten kvinner fødte på i gammel tid. Den tydeligste uttalelsen angående dette er kanskje den som finnes i det første kapittel i 2 Mosebok. For å framskynde utryddelsen av hebreerne, som hadde bosatt seg i Egypt, ga en av Egypts faraoner de hebraiske jordmødre følgende befaling: «Når I hjelper de hebraiske kvinner til å føde, så skal I se etter i jordmorstolen; er det da en sønn, så drep ham.» Disse gudfryktige kvinnene unnlot imidlertid å utføre dette morderiske oppdraget og rettferdiggjorde senere sin handlemåte overfor kongen med ordene: «De hebraiske kvinner er ikke som de egyptiske, de er sterkere; før jordmoren kommer til dem, har de født.» — 2 Mos. 1: 16—19.

Disse skriftstedene viser oss tre ting: For det første at det allerede på den tid (i det 16. århundre før Kristus) fantes jordmødre; for det annet at kvinnene tydeligvis ikke lå i en seng når de fødte, men på en eller annen måte satt i en slags fødestol; og for det tredje at hebraiske kvinner ofte fødte uten hjelp av jordmødre, ettersom de var ’sterke’ eller, som andre bibeloversettelser sier ’hardføre’ eller ’kraftige’. — Jerusalem Bible, Revised Standard Version.

Kennett sier følgende i sitt verk Ancient Hebrew Social Life and Custom angående den stilling som de hebraiske kvinner antagelig inntok når de skulle føde: «Ved en barnefødsel ble moren forløst . . . støttet av en liten stol som lignet en pottemakers dreieskive.» The New Bible Dictionary av J. D. Douglas sier: «Blant hebreerne satte kvinnene seg ofte på huk når de skulle føde, på et par mursteiner eller vanlige steiner.»

Med hensyn til det de hebraiske jordmødrene unnskyldte seg med, nemlig at de hebraiske kvinnene hadde født før de kom til stede, må det ha vært noe sant i det; ellers ville den egyptiske tyrannen uten tvil straks ha henrettet dem. G. J. Witkowski sier: «Det er sannsynlig at jødinnene bare tilkalte [jordmødre] i alvorlige tilfelle, og at det vanligste var at de fødte uten hjelp.»

Selv om de hardt arbeidende hebraiske kvinner vanligvis fødte lettere enn de mer forfinede egyptiske kvinner, viser det faktum at fødselsveer blir brukt i Bibelen som et symbol på uunngåelige lidelser, at de hebraiske kvinner ikke unngikk de smerter og farer som fulgte med barnefødsler. (Sl. 48: 7; Jer. 13: 20—22; 50: 43; Mika 4: 9, 10; 1 Tess. 5: 3) Jakobs hustru Rakel ble for eksempel assistert av en jordmor da hun fødte Benjamin, men «hun hadde en hard fødsel» og døde under fødselen. Også Judas svigerdatter, Tamar, hadde det vanskelig da hun fødte tvillinger, to gutter, idet mellomkjøttet brast under fødselen. — 1 Mos. 35: 16—20; 38: 27—30, NW.

I en bibelsk profeti hvor det blir gitt en billedlig framstilling av Jerusalems opprinnelse, får vi vite hva som ble gjort etter fødselen. (Esek. 16: 4) Ifølge dette skriftstedet ble først navlestrengen skåret over, deretter ble barnet vasket rent med vann og inngnidd med salt, antagelig for å styrke huden, og til slutt ble det svøpt i et svøp for at det skulle holde varmen. Hebraiske barn fikk vanligvis bryst og ble ikke avvent før de var to-tre år gamle, undertiden først når de var enda eldre. (1 Sam. 1: 24—28) Skikken med sen avvenning blir nevnt i den apokryfiske boken 2 Makkabeerbok 7: 27.

Barnefødsler i Egypt, Hellas og Roma

Barnefødsler i gammel tid blant ikke-hebraiske folkeslag var innhyllet i mysterier og overtro. Egypterne trodde at fire gudinner beskyttet vordende mødre. Det var Isis, Neftys, Hekate og Meshkent.

Av egyptiske hieroglyfer og basrelieffer framgår det at egyptiske kvinner satt på huk eller knelte eller satt i en eller annen slags fødestol når de fødte. En «botshymne til en gudinne», som skriver seg fra slutten av det egyptiske verdensrike, inneholder følgende setning: «Jeg satt på mursteinen(e) som en gravid kvinne.»

Grekerne og romerne var også svært overtroiske når det gjaldt fødsler, og tilba gudinner som de mente beskyttet vordende mødre. Greske kvinner påkalte fødselsgudinnen Eileithyia og månegudinnen Artemis. Eileithyia er ifølge en kilde «for det meste avbildet knelende, en stilling som en mente framskyndte forløsningen».

I det gamle Roma påkalte vordende mødre månegudinnen Junos eller Lucinas beskyttelse. Angående den stilling som ble inntatt under en fødsel, skriver De Lalung: «Romerske kvinner fødte i en seng, i den samme halvt tilbakelente stilling som de inntok når de spiste. . . . Under vanskelige fødsler anbefalte Soranos fra Efesos [en gresk lege i det annet århundre etter Kristus], som praktiserte i Roma under Trajans regjering, at kvinnen skulle legge seg på kne ’for å bringe livmoren i en bedre stilling; kraftige kvinner skulle også innta denne stillingen’. I likhet med greske kvinner fødte romerske kvinner i spesielle stoler uten armlen.»

Fødsler blant andre folkeslag

Blant andre folkeslag foregikk en fødsel stort sett på samme måte som allerede nevnt. I hele den katolske verden ble den egyptiske Isis, den greske Eileithyia og den romerske Juno erstattet med «Sankt» Margaret av Antiokia i Pisidia, som blir omtalt som den «uovervinnelige martyr, gravide kvinners håp, hjelperen under fødselen». Katolske kvinner med fødselsveer, enten de har vært dronninger eller fattige, har påkalt både denne ’helgen’ og «jomfru Maria». En annen overtroisk, katolsk skikk har vært å legge en «Agnus Dei», en amulett som paven hadde velsignet, under hodeputen til kvinner som skulle føde.

Nå avdøde dr. George Engelmann har i sin klassiske bok Labour Among Primitive People laget en omhyggelig fortegnelse over de forskjellige stillinger kvinner av forskjellige raser og fra forskjellige folkeslag inntar under en fødsel. Han har tatt med alle stillinger, like fra det å stå oppreist og holde fast i en grein på et tre til å ligge på ryggen i en seng. Den stilling som er mest utbredt blant såkalt primitive folkeslag, er å ligge på kne eller sitte på huk.

Blant såkalt siviliserte mennesker var fødestoler i alle fasonger og størrelser, like fra V-formede stoler til forseggjorte lenestoler, populære i århundrer. Dr. André Pecker nevner et historisk medisinsk museum i London som har en samling på ikke mindre enn 39 forskjellige fødestoler.

Etter hvert gikk det av mote å bruke fødestoler, og det ble vanlig medisinsk praksis i de såkalte industriland at kvinner fødte i sengen mens de lå enten helt flatt på ryggen, i tilbakelent stilling eller på siden.

Hva en kan lære av fortiden

Kan vi lære noe av denne korte redegjørelsen for barnefødsler gjennom tidene? Etter at dr. George Engelmann hadde fullført sitt verk Labour Among Primitive People, som første gang ble offentliggjort i form av en serie artikler i American Journal of Obstetrics i 1881 og 1882, kom han til den konklusjon at det å ligge flatt på ryggen under fødselen hverken var den naturligste eller den gunstigste stilling hvis fødselen skulle gå lett.

I 1937 utga dr. Kathleen Vaughan, som hadde praktisert i Egypt, India og Kashmir, en bok i London med tittelen «Trygge barnefødsler», og i denne boken talte hun til fordel for den «naturlige stilling» under fødselen, og med dette mente hun det å sitte på huk.

I 1958 skrev dr. André Pecker i sin bok om barnefødslenes historie: «Som en av våre professorer pleide å si, er det å føde barn hovedsakelig en huksittende beskjeftigelse. Denne klassiske kjensgjerning burde ha ført til utviklingen av en passende teknikk, en teknikk som er instinktiv blant primitive folk.»

I 1971 gjorde en argentinsk biolog, dr. Tucho Perrusi, seg til talsmann for vertikal forløsning og fikk laget en passende fødestol, som nå tilsynelatende er begynt å bli populær i Argentina. I 1972 kritiserte dr. Niles Anne Newton, som underviser i medisin ved Northwestern University, den nåværende framgangsmåten under fødsler i De forente stater, deriblant det å plassere kvinnene flatt på ryggen under fødselen, mens hun hevder at en sittende stilling eller det å sitte på huk er bedre.

I en artikkel som het «Hjerneskade som følge av asfyksi ved fødselen», og som ble offentliggjort i Scientific American for oktober 1969, skrev William F. Windle:

«De fleste aper blir født om natten, slik tilfellet også er med mennesker. Fødselsveene er kortvarige: en time eller mindre. Hunnen setter seg på huk og lar ungen falle ned på bakken. Under fødselen passerer det meste av blodet fra morkaken over i ungen . . . Mange steder i verden blir menneskebarn født stort sett på den samme måten. Kvinnen føder, ofte uten hjelp, mens hun sitter på huk, og barnet, som befinner seg under henne, får overført det meste av blodet fra blodkarene i morkaken og navlestrengen. . . . ved enhver fødsel er det viktig ikke å gjøre noe med navlestrengen før morkaken har kommet ut. Å sette klemmer på navlestrengen med én gang er det samme som å utsette barnet for en stor blødning, ettersom nesten en fjerdedel av fostrets blod befinner seg i morkakens blodomløp ved fødselen. Det å berøve barnet så mye blod kan . . . bidra til at det oppstår hjerneskade som følge av asfyksi.

«I industriland blir naturligvis ryggleie under fødselen brukt for at den assisterende lege eller jordmor lettere skal kunne følge med i fødselen og hjelpe til hvis det blir nødvendig. I tillegg til at barnet får overført blodet ovenfra, fra morkaken, når moren sitter på huk, . . . unngår en at de blodkarene som forsyner morkaken, trekker seg sammen, noe som skjer når pasienten ligger på ryggen og den svangre livmor heller bakover mot bekkenet. Hvis kvinnen ligger på siden under fødselen, kan en imidlertid også unngå en slik sammentrekning og hindre at oksygentilførselen til barnet blir sterkt redusert.»

Angående brysternæring, som var vanlig før i tiden, og som fortsatt er det mange steder, sier et fransk medisinsk oppslagsverk:

«Den føden et nyfødt barn trenger, er melk, fortrinnsvis sin mors melk, for bare den er fullkomment tilpasset dets fordøyelsessystem. Fordi mange mødre ikke er i stand til eller villige til å gi sitt barn bryst, erstatter de morsmelken med kumelk, som de enten blander opp selv eller kjøper ferdigblandet. . . . Brysternæring er en naturlig, enkel og ren metode som er tilpasset spebarnets behov og gir det en fullstendig, alsidig og spesiell føde. Melken blir lett og hurtig fordøyd, og den inneholder bakteriedrepende stoffer fra moren som hjelper barnet til å motstå infeksjon. . . . Den bidrar til å opprette og styrke de følelsesmessige bånd mellom mor og barn. Den er kort sagt den ideelle metode, som altfor ofte blir oppgitt under tomme påskudd.»

Både når det gjelder selve fødselen, og når det gjelder det som blir gjort etter fødselen, ser det således ut til at det er noen innen legestanden som er stemt for å gå tilbake til mer naturlige metoder. Disse metodene kan lindre noen av smertene, men som De Lalung sier: «Uansett hvor kortvarige fødselsveene er, vil de alltid være smertefulle, både blant siviliserte og usiviliserte. Straffen i 1 Mosebok . . . vil fortsette å tynge hardt på det kjønn som bringer oss til verden.»

Ja, ordene i 1 Mosebok 3: 16 vil fortsette å være en smertefull sannhet for kvinner som skal føde, inntil den lykkelige tid kommer da ordene i Åpenbaringen 21: 4 blir til virkelighet, for da, på Guds rettferdige ’nye jord’, vil Gud etter hvert «tørke bort hver tåre av [menneskenes] øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer».