Litografi — en populær trykkmetode

ALDRI før i historien har trykte ord og bilder vært produsert i et slikt omfang som nå. Hjem og kontorer blir oversvømt av tidsskrifter, aviser, bøker, brosjyrer, traktater og så videre. Trykkeriene i De forente stater har en årlig omsetning på til sammen nesten 30 milliarder dollar, en økning fra 20 milliarder dollar i 1967.

En god del av denne trykkingen blir nå utført ved hjelp av en annen metode enn tidligere. Den blir utført ved hjelp av litografi og ikke som før ved høyttykk eller boktrykk. Det er imidlertid lite sannsynlig at du har lagt merke til forandringen.

Med mindre en er fagmann, er det vanskelig å fastslå hvilken trykkmetode som er brukt, om det er litografi eller høytrykk. Selv ved hjelp av forstørrelsesglass vil en som har liten erfaring, ha vanskelig for å avgjøre det. Det finnes imidlertid visse ting som vil kunne hjelpe deg til å skille mellom de to.

Ved høytrykk har trykksverten en tendens til å trekke seg litt utover, på grunn av det press platen øver på papiret. Rundt hver bokstav blir det en kraftigere ring av trykksverte. Det hender også at trykket fra platen framkaller litt preg eller litt sjattering på baksiden av arket. Litografi gir derimot et jevnere avtrykk og skaper ikke preg, ettersom avtrykket ikke kommer fra opphøyde typer.

Det finnes også en annen viktig trykkmetode — dyptrykk — som ikke er så utbredt, skjønt dens popularitet stadig øker. Dyptrykkmetoden er akkurat omvendt av høytrykkmetoden. Bildet i trykkplaten er her fordypet eller inngravert i stedet for opphøyd.

Litografiens utvikling

Litografi er ikke en ny metode. Den har vært i bruk i flere tiår. Det er imidlertid først i de senere år at denne metoden har oppnådd virkelig popularitet.

I 1925 ble bare cirka ti prosent av all merkantil trykking utført ved hjelp av litografi. I 1955 hadde dette tallet økt til 25 prosent. I 1966 gikk litografien forbi høytrykket, og nå blir over halvparten av all merkantil trykking utført ved hjelp av litografi. Dyptrykkmetoden har på den annen side erobret mindre enn ti prosent av det merkantile marked.

Det finnes cirka 19 000 merkantile trykkerier i De forente stater, og disse har en årlig omsetning på over åtte milliarder dollar. Når en regner med firmaer som trykker bøker, aviser, tidsskrifter og andre trykksaker, kommer tallet på amerikanske trykkerier opp i cirka 40 000. Mange av disse sistnevnte trykkeriene, som ikke blir regnet som merkantile trykkerier, har også gått over til litografi.

Det er blitt anslått at mellom halvparten og tre fjerdedeler av alle amerikanske bøker blir framstilt ved litografi. Slike verk som World Book Encyclopedia blir framstilt ved hjelp av denne metoden på presser som bruker nesten 90 kilometer papir i løpet av 30 minutter. Også når det gjelder trykking av aviser og tidsskrifter, har det vært en betydelig overgang til litografi.

I 1960-årene ble cirka tre prosent av avisene i De forente stater trykt litografisk. I 1970 hadde tallet steget til 61 prosent! Men ettersom de fleste aviser i de større byene blir trykt ved hjelp av høytrykkmetoden, blir fortsatt størsteparten av avisenes samlede opplag trykt ved hjelp av den sistnevnte metoden. Saint Louis-avisen Post Dispatch er den første storbyavis som går over til litografi. For ikke lenge siden bestilte den fem litografiske offsetrotasjonspresser.

I dag blir flere og flere tidsskrifter også trykt ved hjelp av litografi. Det anslås at omkring en tredjedel av ukebladene i De forente stater trykkes på denne måten.

Overgangen til litografi gjenspeiler seg også i produksjonen av trykkpresser. Salget av litografiske offsetpresser har forlengst oversteget salget av høytrykkpresser. I 1970 ble det solgt offsetpresser i De forente stater til en verdi av 241 millioner dollar. En kan til sammenligning nevne at det ble solgt høytrykkpresser til en verdi av cirka 70 millioner dollar. I Japan ble det i 1969 produsert offsetpresser til en verdi av 52 millioner dollar, mens verdien av de produserte høytrykkpresser bare var 19 millioner dollar.

Hva er grunnen til at den litografiske trykkmetode stadig blir mer populær, til og med mer populær enn høytrykk på visse områder? Hvilke fordeler har denne metoden? Hvilket prinsipp ligger til grunn for litografien?

Opprinnelse og utvikling

I slutten av det 18. århundre oppfant den tyske eksperimentatoren Senefelder litografien. Navnet på denne trykkmetoden var den gang svært betegnende. Ordet «litografi» kommer nemlig fra de greske ordene lithos, som betyr «stein», og grafein, som betyr «å skrive». Det betyr følgelig bokstavelig «å skrive på stein».

Det var nettopp «å skrive på stein» Senefelder gjorde da han oppfant denne trykkmetoden. Han tegnet på en bestemt type porøs stein med en fettstift og fuktet steinen med vann. Så helte han en spesiell type sverte på steinen. Sverten festet seg til det bildet han hadde tegnet med stiften, men ikke til de fuktige områdene. Da han presset et papirark mot steinen, ble det svertede bildet overført til papiret.

Litografi er således en trykkmetode som er basert på det prinsipp at fett og vann ikke lar seg blande. Denne metoden muliggjør flattrykk. Det bildet som skal trykkes, blir hverken opphøyd (som ved høytrykk) eller fordypet (som ved dyptrykk), men befinner seg i samme plan som resten av flaten.

Før i tiden ble litografi hovedsakelig benyttet av kunstnere som en metode for reproduksjon av kunstverk, og metoden blir fremdeles brukt for det formål i en begrenset utstrekning. Men størst utbredelse har litografien fått i forbindelse med merkantil trykking. I 1860-årene tok en i bruk motordrevne flattrykkpresser hvor steinplater tjente som trykkplater. De steinene som ble brukt, var hele 110 X 160 centimeter store og veide mange kilo.

Disse steintrykkpressene egnet seg godt til trykking av bilder, men dårlig til trykking av det skrevne ord. Høytrykkpressene egnet seg på den annen side ypperlig til trykking av det skrevne ord, men mindre godt til reproduksjon av bilder. Før i tiden ble derfor mange bøker framstilt på den måten at teksten ble trykt på høytrykkpresser og bildene på litografiske presser.

Introduksjonen av fotografien hadde en revolusjonerende virkning på trykkekunsten. Når en skulle benytte fotolitografisk trykk, ble steinen først fuktet med en spesiell, lysømfintlig oppløsning. Så ble et kraftig lys sendt gjennom et negativ av det bildet eller den skriften som skulle trykkes, og bildet eller skriften ble projisert på den fuktede steinen. De delene av steinen som ble utsatt for lys, ble mottagelige for sverte, mens de delene som ikke ble utsatt for lys, ble mottagelige for vann. På denne måten ble bare bildet, som var mottagelig for sverte, trykt av på papiret.

I begynnelsen av det 20. århundre ble de tungvinte steinene erstattet med aluminiums- eller sinkplater. For at de glatte metallplatene skal bli mottagelige for vann i likhet med de porøse steinene, blir de gjort ru. En stor fordel med disse tynne, bøyelige metallplatene er at de kan brukes i rotasjonspresser.

En annen viktig utvikling innen litografien fant sted som følge av en oppdagelse som litografen Ira Rubel i New Jersey gjorde ved en tilfeldighet. Han la merke til at når en først tok et avtrykk av trykkplaten på en gummiduk og deretter overførte trykket til papir, ble bildet bedre enn når en trykte direkte på papiret. I 1905 bygde Rubel en trykkpresse som anvendte dette prinsippet. Bildet ble avsatt («offset») på en mellomliggende sylinder før det ble trykt.

Praktisk talt alle litografiske trykkpresser som nå er i bruk, er offsetpresser. I en offsetpresse kommer platesylinderen først i berøring med valser som er fuktet med vann, og deretter med fargevalser. De valsene som er fuktet med vann, væter de områder på platen som det ikke skal tas avtrykk av; dette forhindrer at fargevalsene farger disse områdene. Fargevalsene overfører således trykkfarge bare til selve bildet. Bildet blir så overført fra platesylinderen til den mellomliggende sylinderen, som er overtrukket med gummitøy. Deretter blir bildet overført fra gummisylinderen til papiret på trykksylinderen.

Hvorfor en overgang til litografi

Økt produksjonshastighet er en av de viktigste grunnene til at så mange firmaer har gått over til offsetpresser. En offset presse med automatisk arkpåleggerapparat kan for eksempel trykke dobbelt så hurtig som en boktrykkpresse med automatisk arkpåleggerapparat. Offsetpressens timeprestasjon kan være omkring 10 000 trykk, mens boktrykkpressen bare klarer 4500. Når en bruker boktrykkpresse, går det også en god del tid med til tilretting med tanke på å få jevnt avtrykk, mens tilretting er så å si helt unødvendig når en benytter den litografiske trykkmetode.

En annen fordel med offsetpresser er at de gjør det mulig å trykke på en lang rekke forskjellige materialer — ujevnt papir, blikk, celluloid og så videre — på grunn av den elastiske gummiduken, som overfører trykket til det materialet en benytter. Offsettrykk har dessuten en utmerket kvalitet. Det er noe også talsmenn for boktrykk innrømmer, skjønt kritikere påpeker at noe offsettrykk har dårlig kvalitet. Som en av dem sa: «For å oppnå ensartede resultater med offsetrotasjonspresser må en ha førsteklasses utstyr og eksepsjonelt dyktige trykkeriarbeidere.»

En vesentlig grunn til at mange har gått over til offsetpresser, er uten tvil at de er rimeligere i drift. I enkelte tilfelle kan et arbeid som er utført ved hjelp av offsettrykk, koste under halvparten av det det samme arbeidet ville ha kostet hvis det var blitt utført ved hjelp av boktrykk. «Den økonomiske side ved offsetlitografi er sannsynligvis den viktigste grunnen til at metoden blir benyttet,» uttalte en som skrev om emnet.

Større produksjon, lavere driftsomkostninger og arbeid av god kvalitet — dette er faktorer som ligger til grunn for den oppsiktvekkende overgangen til litografi. Og hva med framtiden? Bladet Printing Magazine for februar 1972 sa: «En kan trygt si at boktrykkpressene kjemper en håpløs kamp og fortsatt vil måtte vike for dyptrykkpresser, offsetrotasjonspresser og offsetpresser med automatiske arkpåleggerapparater.»