«Ditt Ord er sannhet»

Hvorfor dør små barn?

DET at et barn dør, uansett hvor gammelt det er, er et hardt slag for foreldrene. Det at dets korte liv endte så brått, gir dem følelsen av at svangerskapet, fødselsveene og omsorgen for og stellet av barnet de første dagene, ukene eller månedene alt sammen var meningsløst. Det er ikke rart at de sørgende foreldrene spør: «Hvorfor hendte dette?»

Foreldre som har mistet et barn, slår seg ofte ikke til ro med den forklaring at små barn dør av samme grunner som voksne, nemlig som følge av sykdom, ulykker, medfødte defekter og, når det er dårlige tider, underernæring. Mange foreldre mener at små barn er så uskyldige at Gud på en eller annen måte burde beskytte dem mot døden. Hva sier Bibelen om dette?

Guds Ord viser hva som er den grunnleggende årsak til døden: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Men har nyfødte eller svært små barn en slik synd i seg? Bibelen viser at de har det. Hvordan har de fått det? Ved arv. Som salmisten sa under inspirasjon: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Sl. 51: 7) La oss se hvordan dette har gått til.

Den historiske beretning i 1 Mosebok viser at det første menneske, Adam, valgte å gjøre opprør mot Guds lov. I og med at våre første foreldre ble avskåret fra det gode forholdet til Skaperen, ble de fylt av skyldfølelse, engstelse, usikkerhet og skamfølelse. (1 Mos. 3: 1—13) Dette hadde en skadelig virkning på hele deres organisme, for den var ikke dannet med tanke på at den skulle tåle at de gjorde urette ting. Det er en kjent sak at den slags følelser har en skadelig virkning på organismen. Slik var det med den første mann og den første kvinne. Deres organer og kroppsfunksjoner som hadde forbindelse med forplantningen, kan ha blitt skadd. Hvordan det nå var, ble i hvert fall barna født med svakheter helt fra begynnelsen av. Ettersom de fra fødselen av var syndige, kunne de ikke nå opp til de normer for fullkommenhet som Jehova hadde fastsatt for menneskene. Som den trofaste Job sa: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» — Job 14: 4.

Miljømessige faktorer kan dessuten innvirke på menneskenes liv og helse. Da Adam og Eva nektet å la seg lede av Guds lov, avskar de seg selv fra Guds veiledning og hjelp. De ble derfor nødt til å lære en god del ved å prøve seg fram og gjøre feil. Dårlig dømmekraft og urette handlinger ga uten tvil dem og deres etterkommere mange problemer som førte til flere mentale, følelsesmessige og fysiske vanskeligheter, slik tilfellet også er i dag.

Den synd som fremmedgjorde Adam og Eva fra Jehova Gud, førte til slutt til døden for dem. De var ikke i besittelse av udødelighet. Deres liv var avhengig av Gud. Det var ikke bare et spørsmål om å skaffe seg tilstrekkelig med føde, vann og luft. Som Jesus Kristus sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» — Matt. 4: 4.

Ja, for at Adam og Eva skulle kunne fortsette å leve, måtte Gud opprettholde deres liv. Hvis de hadde vært lydige, ville Guds kraft bevart dem i live i all evighet. Noe som understøtter dette, er at Adam levde i 930 år, trass i at Gud tillot at hans kropp ble svekket. — 1 Mos. 5: 5.

Alle menneskers død, også små barns død, kan således spores tilbake til ulydighet mot Guds lov, det vil si, til synden. Mennesket er skapt slik at det bare kan leve ved at det underordner seg visse fastsatte lover. Brudd på noen av disse lovene har en skadelig virkning på kroppen og kan føre til døden. En som ikke sørger for at han får nok hvile og riktig ernæring, vil for eksempel med tiden bli svak og syk og dø. Mennesket kan heller ikke bryte morallovene uten å bli straffet.

Guds uforanderlige lov går ut på at «den lønn som synden gir, er døden». (Rom. 6: 23) Kan vi vente at Gud skal sette denne loven ut av kraft når det gjelder nyfødte eller spebarn? Det er sant at slike små barn ikke bevisst kan bryte Guds lover. Men selv ganske små barn kan lett bli bortskjemt eller komme med vredesutbrudd, og det er bare en av de ting som viser hvilke syndige tilbøyeligheter de har arvet. Bibelen sier: «Alle har syndet og fattes Guds ære.» (Rom. 3: 23) Etter hvert som et barn blir større, blir sannheten i disse ordene tydeligere. Kan vi vente at Gud, fordi et barn tilsynelatende er uskyldig ved fødselen, på mirakuløst vis skal bevare dets liv mot sykdom og andre ting som fører til døden, helt til barnet tydelig viser at det har arvet synden? Våre følelser vil kanskje ha oss til å ønske at han ville gjøre det, men Gud holder fast ved sine rettferdige normer og lover. I sin store kjærlighet og godhet har han imidlertid truffet en foranstaltning som burde gjøre alle som har mistet sine barn i døden, varme om hjertet. Hvilken foranstaltning er det?

Det er oppstandelsen. Da Guds Sønn var på jorden, sa han: «Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut.» (Joh. 5: 28, 29) Det at Jehova Gud har holdt fast ved sin lov om syndens lønn og ved sine rettferdige normer, gir oss en forsikring om at hans løfte om en oppstandelse er pålitelig.

Oppstandelseshåpet gjør at sanne kristne ikke blir helt nedtrykt av sorg når de mister noen av sine kjære i døden. De behøver ikke å «sørge således som de andre, som ikke har håp». (1 Tess. 4: 13) De gleder seg over at små barn vil bli brakt tilbake til livet under Guds Sønns rike og da få mulighet til aldri å dø igjen. De finner trøst i å vite at barna ikke for bestandig vil måtte sove i døden.

De kan også finne trøst i å tenke på at en tidlig død kanskje har spart barna for mange vanskeligheter og lidelser. Slik har det vært i gammel tid, og det er også tilfelle nå. Det var slik Job så på spebarns død når han tenkte på sin egen miserable tilstand. Han sa: «Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden? . . . For da kunne jeg nå ligge og hvile; jeg kunne sove og hadde da ro [i døden].» — Job 3: 11—13.

Når vi forstår at det er overtredelse av Guds lov som har ført døden og den sorg som følger med den, over menneskene, bør vi ikke da bestrebe oss på å innrette vårt liv i samsvar med Guds rettferdige krav? Vi bør aldri ønske å gjøre opprør mot Guds lov, slik Adam og Eva gjorde, noe som fikk sørgelige følger for dem og deres etterkommere. Selv om vi fortsetter å se at syndens lønn blir betalt, også hva små barn angår, kan vi finne stor trøst i oppstandelseshåpet og være forvisset om at lydighet mot Guds bud er veien til liv.