Er problemet overdrevet?

ER DET vi her har sagt om vår tids press, overdrevet?

Ja, vil noen si. De peker på at det alltid har vært en viss mengde forbrytelser og kriger foruten fattigdom og misnøye med livsvilkårene.

De spør dessuten: Er det ikke tilfelle, selv i de store byene, at den matematiske sannsynlighet for at et menneske skal bli myrdet eller voldtatt, bare er én på flere tusen? Utgjør ikke de narkomane fortsatt bare et ørlite mindretall av befolkningen? Kan vi benekte at mange land i vår tid har stor velstand, og at arbeiderne eier flere materielle ting enn noen gang tidligere?

Og er det ikke fred i de fleste land, selv om noen områder blir herjet av krig? Er det ikke tydelig at folk, trass i alt snakket om forurensningen, aldeles ikke «dør som fluer», men fortsetter å leve? «Det kan nok være at vi må slutte å spise enkelte fiskearter som inneholder kvikksølv,» sier de, «men hva med alt det andre vi kan spise?»

Alt dette er helt riktig.

Det er imidlertid noen viktige faktorer de overser. Hvilke faktorer er det?

Selv om de som blir direkte berørt eller tar synlig skade av noen av disse problemene, kanskje utgjør et mindretall, er det en kjensgjerning at vi alle blir berørt på en eller annen måte.

Og sannsynligheten for at vi skal være blant dem som blir direkte berørt eller skadd, blir større for hver dag som går.

Hvorfor alle føler presset

En fare behøver ikke å være overhengende eller helt oppe i dagen før den øver et skadelig press. Ikke alle mennesker lever i områder hvor det blir begått mange forbrytelser. Du kan kanskje ferdes alene ute om kvelden, ettersom det er liten fare for at du skal bli overfalt. Men bare vissheten om at stadig flere blir overfalt på gaten hvert år, kan gjøre at du ikke føler deg helt trygg når du er ute om kvelden.

Alt det som forbrytelsene koster, og de enorme beløpene som går med til å bekjempe dem (60 milliarder dollar i året i De forente stater), er noe de vanlige borgere uvegerlig får merke, for det resulterer i høyere priser, skatter og avgifter. Det er i virkeligheten ingen som er uberørt av problemene, uansett hvem de er, eller hvor de bor.

Narkotikamisbruket gjør seg gjeldende innen flere og flere kretser i samfunnet. Selv om de som bruker sterke narkotiske stoffer, kanskje fremdeles er forholdsvis få, er det en kjensgjerning at store deler av verdens befolkning er i ferd med å utvilke en «medikament-orientert kultur». Millioner av menn og kvinner tyr til beroligende midler, sovetabletter, pep-piller og andre såkalt «trygge» midler for å oppnå lindring eller stimulans. Jo større presset blir, jo større blir fristelsen til å ty til disse midlene, eller til å gå over til kraftigere stoffer.

Bekymringer blant åndsarbeidere og kroppsarbeidere

Du er kanskje en av dem som har en god stilling med høy lønn. Det firmaet du arbeider for, virker kanskje solid. Det er ikke desto mindre flere og flere mennesker i gode stillinger som føler seg usikre og engstelige. Hvorfor?

Tenk på hvordan situasjonen er for mange med en god utdannelse. Today’s Health (som utgis av den amerikanske legeforening) hadde for en tid siden en artikkel om dette. Den viste at i De forente stater «har arbeidsløsheten blant åndsarbeidere og teknikere økt med 27 prosent siden 1969. Cirka 1 213 000 er tatt med i den nye oversikten over arbeidsledige», og mange må få stønad fra det offentlige.

Hva med dem som ikke har mistet sitt arbeid? Usikkerheten utgjør uten tvil en påkjenning. De er klar over at til og med store firmaer helt uventet kan komme i vanskeligheter og gå konkurs.

En høyt betalt eller overordnet stilling fører ofte med seg sine egne problemer. Personer i slike stillinger er særlig utsatt for å få forhøyd blodtrykk. Og legevitenskapen har nå påvist at selv en mild form for forhøyd blodtrykk kan forårsake hjerteanfall eller slag.

Men hva med vanlige arbeidere? Er situasjonen noe lysere for dem?

Bladet Newsweek (17. mai 1971) sier: «Alt tatt i betraktning må en si at den amerikanske arbeider i dag rett og slett er ulykkelig, trass i at han tjener flere penger (uttrykt i kjøpekraft) i løpet av færre timer enn noensinne.» Hva er grunnen til det?

En av de grunner som blir oppgitt, er at fabrikkarbeid ofte er «dødsens kjedelig og ensformig». Den moderne fabrikk blir kalt en «saltgruve som er kledd med gullplater», og hvor arbeiderne lider «tap av yrkesstolthet og stolthet over sin rolle som familieforsørger». De har også følelsen av at ledelsen er mer interessert i maskinene enn i de menneskene som betjener dem.

Ifølge William Karp, som er ekspert på spørsmål vedrørende arbeideres og arbeidsgiveres fellesinteresser, plages gjennomsnittsarbeideren av en «uuttalt usikkerhet med hensyn til hvorvidt han vil klare å fortsette å tjene til det daglige brød». Denne usikkerheten skyldes for en stor del den stigende automatiseringen, som fører til at maskinene overtar menneskenes arbeid.

Slik er forholdene i mange velstandsland. Ifølge en Associated Press-melding datert 13. juni 1971 anslår sjefspsykiateren ved et ledende sykehus i Tokyo at cirka en tredjedel av Japans funksjonærer lider av nevroser i første stadium.

Situasjonen er stort sett den samme når det gjelder kriger, forurensningen, forholdene i byene og andre problemer som skaper press og stress. Det er ikke den umiddelbare faren, men den kjensgjerning at en ser så små tegn på at disse problemene blir løst eller minsket, som skaper skuffelse og gjør at framtiden fortoner seg mørk, ja, bent fram håpløs.

Ettersom både rike og fattige i alle områder og alle land føler vår tids press, kan vi spørre: Hvor kan vi vende oss for å finne ut hvordan vi kan bli befridd for dette presset?