«Ditt Ord er sannhet»

«Du skal ikke si falskt vitnesbyrd»

DET niende av De ti bud forbød menneskene å si falskt vitnesbyrd mot hverandre. Vi leser: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.» (2 Mos. 20: 16) Å si falskt vitnesbyrd mot en annen var en meget alvorlig forseelse i den store Dommers, Jehova Guds, øyne. Dette framgår tydelig av den straff han foreskrev for den som sa falskt vitnesbyrd. Hvilken straff var det? Jo, vedkommende skulle få den straff han selv hadde tiltenkt en annen:

«Når et ondsinnet vitne står fram mot noen for å vitne mot ham om en forbrytelse, da skal begge de menn som har sak mot hverandre, tre fram for Herrens åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, og dommerne skal nøye granske saken; er da vitnet et falskt vitne, har han vitnet falsk mot sin bror, da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte, for at de andre må høre det og frykte, så de ikke mer gjør noen sådan ond gjerning i din midte. Du skal ingen spare: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!» — 5 Mos. 19: 16—21.

Noe annet som understreket alvoret i å si falskt vitnesbyrd, var lovens krav om at de hvis utsagn viste at en annen var skyldig til å dø, måtte være de første til å fullbyrde dommen over forbryteren, noe som skjedde ved steining. Vi leser: «Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort av din midte.» Hvor tydelig viste ikke dette hvor forsiktig en måtte være når en vitnet mot noen! — 5 Mos. 17: 7.

Det at en som vitnet mot en ugjerningsmann som ble funnet skyldig, måtte ta ledelsen i å fullbyrde dommen over vedkommende, kan kanskje ha fått noen til ikke å ville vitne mot den som hadde handlet galt. Men Guds lov tillot ikke at noen vek tilbake fra å vitne om ugjerningen når de hadde vært vitne til den. Loven sa uttrykkelig: «Når noen synder, idet han hører oppropet til ed og kunne vitne om noe som han enten har sett eller er blitt vitende om, men allikevel ikke gir opplysning derom, og det således ligger en misgjerning på ham, . . . da skal han [gjøre] bot for den synd han har gjort.» En som kjente til at det var blitt begått en alvorlig synd, og lot være å melde fra om det, ble ugjerningsmannens medskyldige. Når han lot som om han ikke hadde sett eller hørt noe galt, levde han på en løgn og handlet like galt som en som vitnet falsk mot sin bror under ed. — 3 Mos. 5: 1, 6; Sl. 50: 18.

Jesu Kristi fiender var blant dem som brøt det niende bud i en ond hensikt. De leide menn til å vitne falsk mot Jesus. Men som det så ofte er i slike tilfelle, var det mange som «vitnet falsk mot ham, men deres vitnesbyrd stemte ikke overens». På grunnlag av den falske anklagen om gudsbespottelse fikk de Jesus dømt til døden. Selv om de som brøt det niende bud i forbindelse med rettergangen mot Jesus, ikke ble straffet øyeblikkelig, ble de til slutt straffet for sin forbrytelse, nemlig da Jerusalem og dens nasjon ble ødelagt, slik Jesus hadde forutsagt. — Mark. 14: 56—60; Matt. 23: 35, 36.

Flere hundre år tidligere hadde den onde kong Akab i Israel og hans hustru, Jesabel, begått en lignende forbrytelse. For å få tak i vingården til en av sine naboer, Nabot, lot Akab Jesabel leie falske vitner som sverget på at Nabot hadde spottet Jehova Gud. Som følge av dette ble Nabot drept, og Akab kunne overta vingården. På grunn av denne morderiske gjerningen sa Gud til Akab at både han og Jesabel skulle lide en voldsom død, og slik gikk det. — 1 Kong. 21: 1—26; 22: 34—38; 2 Kong. 9: 30—37.

Det er ikke bare det å si falskt vitnesbyrd i juridisk forstand som blir fordømt i Guds Ord. All form for løgn blir fordømt der. «I skal ikke lyve, og ingen av eder skal gå svikefullt fram mot sin neste.» «Den som taler løgn, skal omkomme.» En av de ting som Jehova sier at han hater, er «falsk tunge». «Du [Jehova] lar dem som taler løgn, gå til grunne.» — 3 Mos. 19: 11; Ordspr. 19: 9; 6: 17; Sl. 5: 7.

Jesus Kristus nevnte «falskt vitnesbyrd» sammen med slike onde gjerninger som mord, hor og tyveri. Apostelen Paulus formante: «Lyv ikke mot hverandre.» «Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste!» Og noe som understreker enda sterkere hvor alvorlig det er å lyve, er de ordene vi finner i Åpenbaringen 21: 8, hvor «alle løgnerne» blir regnet med blant dem som vil bli ødelagt for bestandig i den annen død. — Matt. 15: 19; Kol. 3: 9; Ef. 4: 25.

Hvor alvorlig det er å lyve og si falskt vitnesbyrd, forstår vi også når vi tenker på at alle menneskehetens problemer begynte da Satan fortalte Eva den første løgn. Han sa at hun ikke ville dø hvis hun spiste av den forbudte frukt. Da han kom med denne løgnen, sa han også falskt vitnesbyrd mot Jehova Gud. Som Jesus sa, er Satan «løgnens far». — 1 Mos. 3: 4; Joh. 8: 44.

Beretningen om Ananias og Saffira viser hvordan Gud ser på løgn i spørsmål som angår den kristne menighet. De forega å gi hele utbyttet av salget av sin eiendom til den kristne menighet i Jerusalem, slik andre hadde gjort, mens de i virkeligheten beholdt en del av utbyttet selv. De var ikke forpliktet til å selge sin eiendom, og de var heller ikke forpliktet til å gi hele utbyttet til sine kristne brødre. Men de ville gjerne at de andre skulle synes vel om dem, og derfor løy de apostlene rett opp i ansiktet. Jehova Gud slo både Ananias og Saffira så de døde, og viste derved alle i menigheten hvordan han ser på løgn. «Stor frykt kom over . . . alle som hørte dette.» Hvis vi ønsker å behage Jehova Gud, må vi sky løgn. Vi må alltid si sannheten. — Ap. gj. 5: 1—11.

I Bibelen finner vi sannheten omtalt i forbindelse med Jehova Gud, Jesus Kristus, Guds Ord og Guds hellige ånd eller virksomme kraft. Jehova blir således omtalt som «sannhetens Gud». (Sl. 31: 6, NW) Apostelen Paulus skrev om ham: «Det er umulig for Gud å lyve.» (Heb. 6: 18, NW) Om Guds Sønn, Jesus Kristus, leser vi at han var «full av nåde og sannhet». Og han omtalte seg selv som «veien og sannheten og livet». (Joh. 1: 14; 14: 6) Jesus sa om Guds Ord: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Og Jesus omtalte Guds hellige ånd eller virksomme kraft som «sannhetens Ånd». (Joh. 14: 17; 15: 26; 16: 13) Det er derfor ikke noe å undres over at apostelen Peter kunne omtale kristendommen som «sannhetens vei». — 2 Pet. 2: 2.

Alle sanne tjenere for Jehova Gud og oppriktige etterfølgere av Jesus Kristus bør derfor passe nøye på at de aldri vitner falsk. Ja, de bør alltid følge påbudet om å ’tale sannhet’. — Ef. 4: 15, NW.