Hvorfor tikker den?

HVORFOR tikker klokken? Det er noe nesten hver eneste liten gutt og kanskje også mange småpiker har spurt om. Ville du kunne besvare det spørsmålet?

Tikkingen foregår mye hurtigere enn du kanskje aner. Visste du at et ur tikker gjennomsnittlig 18 000 ganger i timen? Det er fem ganger i sekundet, 300 ganger i minuttet, 432 000 ganger i løpet av et døgn — og omkring 13 millioner ganger i løpet av en måned!

De første urene

Sammenlignet med andre tidsmålere er uret en relativt ny oppfinnelse. Til å begynne med målte menneskene sannsynligvis tiden ved å iaktta solen eller ved å måle vinkelen på de skygger som trærne kastet. Til slutt ble solurene oppfunnet. Ved hjelp av disse instrumentene kan en avlese tiden ut fra skyggenes stilling. Men en overskyet dag eller om natten er en uten ur.

Det var tydelig at menneskene trengte en annen type tidsmålere. Mange folk i gammel tid benyttet et vannur eller en klepsydra. Det fantes flere forskjellige typer av disse urene, men prinsippet var det samme. Vann eller en annen væske fikk renne fra ett kar til et annet. Mengden av det vann som rant ut, ble målt, og på den måten kunne en også måle tiden.

Da de første mekaniske ur ble framstilt, var det et virkelig framskritt. Det ser ut til at de første tidsmålerne av dette slaget så dagens lys i Europa i det 14. århundre. Omkring år 1500 var det så en låsesmed i Nürnberg i Tyskland som konstruerte et transportabelt ur. Det var imidlertid så tungt at en måtte bære det i et belte rundt livet.

Disse første urene var ikke særlig nøyaktige. De hadde faktisk bare timeviser. Men det ble gjort forbedringer, og med tiden klarte en å lage presisjonsur. Alle disse første urene var håndlaget.

I midten av det forrige århundre ble så prinsippene for masseproduksjon tatt i bruk ved framstilling av ur. I årenes løp er produksjonsteknikken blitt ytterligere forbedret, og de urene som framstilles nå, angir tiden praktisk talt nøyaktig.

Det kan nå lages ur som kan passes inn i en vakker ring på en damefinger. De skruene som blir benyttet ved framstillingen, er så små at flere tusen av dem kan få plass i et fingerbøl. Og noen av de hullene som de fine tappene sitter i, er så små at et hårstrå ikke ville kunne passere gjennom dem.

Hvordan et ur virker

Hvordan virker et mekanisk ur? Hvordan måler det tiden? Hva er det som gjør at det tikker?

For å anskueliggjøre hvordan et ur virker, kan du henge en trådsnelle på en spiker på veggen. Kleb så fast en tannpirker i enden på snellen. Tannpirkeren skal tjene som minuttviser. Trekk så sakte i tråden på snellen. Trådsnellen med tannpirkeren, minuttviseren, vil nå komme, til å dreie rundt. Hvis du trekker i tråden med nøyaktig den riktige hastighet, vil minuttviseren gjøre en fullstendig omdreining i løpet av en time. Du har nå en innretning som du kan måle tiden med, selv om den er svært primitiv.

Et mekanisk ur virker stort sett på samme måte. Det får visere til å bevege seg rundt en urskive i en nøyaktig hastighet og inndeler på den måten døgnet i tidsenheter, i sekunder, minutter og timer. Den mekanismen som får viserne til å bevege seg i den riktige hastighet, og synkroniseringen av viserne er imidlertid svært komplisert.

Uret må for det første ha en kraftkilde som kan få viserne til å bevege seg. I det ovennevnte eksemplet var det du som var denne kraftkilden ved at du dro i tråden. På den måten ble trådsnellen og samtidig tannpirkeren eller minuttviseren dreid rundt. I et vanlig ur er det en drivfjær som er kraftkilden. Den består av et tynt, smalt, båndlignende stykke herdet stål.

Drivfjæren ligger i et fjærhus som på utsiden er forsynt med små framspring eller tenner. For at en skal kunne lagre kraft, er uret forsynt med en mekanisme som gjør det mulig å trekke opp fjæren. Når du trekker opp uret ditt, lagrer du derfor kraft i fjæren. Fjæren er satt fast slik på fjærhusets innside at den vrir huset rundt når den retter seg ut.

Når fjærhuset går rundt, driver det således sentrumhjulet. Dette driver igjen et visst antall andre tannhjul.

Urets sekundviser, minuttviser og timeviser er festet til enkelte av disse hjulene. Hjulenes størrelse gjør at viserne beveger seg med den rette hastighet i forhold til hverandre.

Men hvordan reguleres kraftoverføringen til hjulene, slik at de beveger seg med den rette hastighet og angir den riktige tiden?

Den oppgaven har ankergangen i uret. Urets gang bestemmes av ankergangens presisjon, kvalitet og forfatning. Hvordan denne mekanismen virker, kan kanskje til en viss grad anskueliggjøres ved at vi igjen bruker eksemplet med trådsnellen på veggen.

Sett at du omhyggelig skjærer ut tenner i snellens ytre kant. På veggen nedenfor snellen setter du fast en spesialbygd gaffel som er forsynt med en pendel. Fest den på veggen med en spiker ved gaffelens midtpunkt. Plasser gaffelen slik at trådsnellens tenner griper tak i dens to greiner.

Hvis du nå trekker i tråden, kommer en av snellens tenner til å løfte bort gaffelens ene grein fra snellen, og pendelen svinger til siden. Dette bevirker at gaffelens andre grein griper inn i en tann på snellen. Hvis du fortsetter å trekke i tråden, vil pendelen svinge tilbake, og gaffelens første grein vil gripe inn i den neste tann på snellen. Når disse bevegelsene gjentas, blir resultatet en hurtig tikking. Denne tikkingen høres fem ganger pr. sekund i uret ditt.

Et moderne armbåndsur har en ankergang som består av et ganghjul med 15 tenner og en bøyle med to rubiner. I et mindre ur kalles denne bøylen et anker. Det finnes også et annet hjul, som kalles uroen. Dette hjulet ligger omtrent der hvor pendelen er på illustrasjonen. Den hastighet hvormed uroen beveger seg fram og tilbake, reguleres ved hjelp av en spiralfjær. Uroen og spiralfjæren er innstilt slik at de skal svinge fram og tilbake fem ganger i sekundet eller 18 000 ganger i timen.

Selvopptrekkende ur og elektriske ur

Enkelte moderne armbåndsur er selvopptrekkende. De er forsynt med en svingevekt som er festet til gangfjæren. Når den som bærer uret, beveger armen, settes vekten i bevegelse, og fjæren trekkes opp. Selvopptrekkende ur er vanligvis noe dyrere enn vanlige ur, og det kan koste opptil 50 prosent mer å få dem ettersett.

Elektriske ur har et meget lite elektrisk batteri på cirka 1,35 volt som kraftkilde. Denne energien ledes inn i en metalltrådspole (elektromagnet) som er festet til uroen. Uroen driver så viserne på nøyaktig motsatt måte av det som er tilfelle i et fjærdrevet ur. Det elektriske uret ble introdusert på det amerikanske marked i 1957.

Ett elektrisk armbåndsur er forsynt med en stemmegaffel som driver et sperrehjul, som igjen driver viserne. Dette uret har ingen strømbryter, men en transistor overfører kraften til metalltrådspolen. Denne kombinasjonen har gitt et meget nøyaktig ur. Det tikker ikke, men det summer. Sekundviseren beveger seg ikke rykkvis, slik som i de fleste ur, men regelmessig, som sekundviseren på et større elektrisk ur. Dette armbåndsuret har vært i handelen siden 1961.

Hvis uret ditt går galt

Hvis uret ditt begynner å gå for sakte eller for fort, hva er da sannsynligvis feilen?

For det første kan det være bra å ha i tankene at mange ur inneholder nesten 200 ørsmå deler som er nøye sammenføyd og omhyggelig justert. Enkelte av disse delene trenger ikke olje, men de ørsmå tappene som roterer i steinene, trenger en meget liten mengde av den aller fineste og dyreste olje, vanligvis fiskeolje.

Vi kan lett forestille oss hva som vil skje med denne oljen i løpet av et år eller to. Den tørker, og uret vil komme til å gå galt eller stanse. Hvis du oppbevarer uret i nærheten av en varmekilde, vil oljen komme til å tørke hurtigere enn normalt. Mangel på olje er den viktigste årsaken til at ur stanser.

Urmakeren anbringer oljen med et lite verktøy som minner om en skrutrekker, eller med et glassrør som er forsynt med et tynt metallrør i enden, omtrent så tykt som et menneskehår. En liten dråpe olje, omtrent en fjerdedel så stor som punktumet ved slutten av denne setningen, blir dryppet på hver stein. Hvis bilen din trengte fire liter av denne oljen, ville et oljeskifte koste over 1400 kroner!

Hvis du skulle oppdage fuktighet under glasset på uret ditt, bør du straks ta det med til en urmaker. Det må etterses, ellers vil oljen komme til å bli skadd. Hvis du skulle ha fått vann i det og du ikke kan komme til en urmaker straks, kan du legge det i sprit. På den måten vil fuktigheten bli sugd opp, men urskiven og viserne vil bli ødelagt. Men det vil koste mye mindre å skifte ut urskiven og viserne enn å erstatte et urverk som er blitt ødelagt.

Kvinner glemmer av og til å ta av seg uret når de vasker opp. Og menn som har tungt arbeid og svetter mye, utsetter lett uret sitt for korrosjon på grunn av den syre som finnes i svette. Og snø, som det jo er morsomt å leke i, er enkelte steder en av de vanligste årsakene til at urene går i stå.

Støv og skitt som kommer inn imellom de bittesmå hjulene i urverket, vil til slutt også få uret til å stanse. Når urmakeren ser over et ur som er blitt levert inn til reparasjon fordi det har stanset, hender det av og til at han finner en mikroskopisk liten partikkel mellom steinen og uroakselen. Partikkelen må fjernes hvis uret skal gå riktig igjen.

Hvor komplisert et ur i virkeligheten er, skjønner en av hvor dyrt det er å reparere det. En grundig rensing og smøring tar vanligvis mellom halvannen og to timer, og prisen varierer fra sted til sted.

Hvis en urmaker noen gang skulle si til deg at du har trukket opp uret ditt for hardt, bør du be om å få det tilbake og gå til en annen urmaker. Et ur kan ikke trekkes opp for hardt, og hvis det er i god stand, vil det komme til å gå.

Urmakerhåndverket

Du er kanskje interessert i ur og ønsker å vite mer om dem enn bare hva det er som gjør at de tikker. Du synes kanskje det er morsomt å beskjeftige deg med ur. Reparering av ur er et håndverk en kan lære. Det er et interessant arbeid, men det er krevende og til sine tider skuffende. Det kan imidlertid også være lønnsomt.

Hvis du ønsker flere opplysninger om urmakerkunsten, kan du kjøpe eller låne bøker om dette emnet. Det kan også være at du kan få litt opplæring hos en urmaker. Det tar nokså lang tid å utdanne seg i dette faget, og det krever en god del tålmodighet. Enkelte som har en slik utdannelse, forsørger seg ved dette arbeidet samtidig som de bruker mer tid til en beskjeftigelse som de anser for å være av større betydning. De arbeider for andre urmakere som har mye å gjøre. Arbeidet kan ofte utføres i hjemmet på et tidspunkt da det passer dem selv.

Selv om du ikke er interessert i å lære å reparere ur, er det greit å vite hva det er som gjør at de tikker. Når du vet litt om hvordan de virker, vil du bedre kunne ta vare på ditt eget ur.

[Bilde på side 15]

Ganghjul og svingende anker i et armbåndsur